Den Internasjonale retten bygger på et grunnleggende prinsipp om statlig suverenitet og rettslig likhet. I teorien skal dette prinsippet fungere som et vern mot vilkårlighet og maktpolitikk; i praksis fremstår imidlertid anvendelsen av folkeretten ofte som selektiv. Ingen sak illustrerer dette tydeligere enn behandlingen av Israel i FN-systemet. For å forstå denne asymmetrien er det nødvendig å gå tilbake til 1920 – et år som ikke bare la grunnlaget for flere stater i Midtøsten, men også for sentrale deler av den moderne internasjonale rettsorden.

Ny verdensorden etter andre verdenskrig og oppløsning av Det osmanske riket

I årene etter andre verdenskrig og oppløsning av Det osmanske riket (fra 2018) ble mange nye stater i Asia, Europa og Afrika etablert eller gjenopprettet som selvstendige stater eller mandatområder/kolonier på bestemte territorium. Det var krigens seiershærene som tok disse beslutninger via flere konferanser og traktater, slik som Fredskonferansen i Paris, Versailles-traktaten,  Saint-Germain-traktaten, Trianon-traktaten, Sèvre-avtalen og San Remo-konferansen i 1920.  I januar 1920 ble det internasjonale organet Folkeforbundet etablert. Ved opprettelsen var 42 land medlemmer, og senere økte antallet til 63. Norge var også medlem fra starten.

Noen av statene fikk sin selvstendighet rett etter krigen, slik som Tsjekkoslovakia, Østerrike, Ungarn, Jugoslavia, Tyrkia, Polen, Estland, Latvia, Litauen, Finland og Irland. Andre stater ble et mandatområder, eller kolonier, og fikk sin uavhengighet senere, slik som Syria, Iraq, Libanon, Israel, Jordan, Egypt, Libya, Algerie, Marokko, Tunisia, Sudan, Mauritania, Iran og Afghanistan.

I San Remo-konferansen i 1920 fikk Storbritannia mandat på Mesopotamia (Irak) og Palestina (Israel og Jordan). Frankrike fikk mandat på Syria og Libanon.  Mens i de andre mandatområder var det generalveiledning om fremtidig etablering av uavhengige stater, fikk Palestina-mandatet en særskilt rettslig funksjon: å realisere Balfour-erklæringen og legge til rette for etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk på hele mandatområdet. Denne forskjellen var bevisst og eksplisitt, og den ble senere konsolidert gjennom Folkeforbundets mandatssystem.  Beslutningen var ikke politiske intensjonserklæringer, men rettsstiftende handlinger etter datidens folkerett.

Da FN erstattet Folkeforbundet etter andre verdenskrig (1945), ble eksisterende mandatrettigheter eksplisitt videreført gjennom FN-paktens artikkel 80. Denne bestemmelsen fastslår at rettigheter etablert under mandatsystemet ikke skal endres uten samtykke fra de berørte parter. Juridisk sett innebærer dette at de rettighetene som ble etablert i 1920 (og i 1922), fortsatt består, med mindre de er blitt lovlig opphevet gjennom en kompetent rettsakt.

Rettslig kontinuitet og intertemporal rett

Et grunnleggende prinsipp i folkeretten er intertemporal rett: rettigheter vurderes etter den retten som gjaldt på etableringstidspunktet, og kan ikke bortfalle gjennom senere politiske stemningsskifter. Dette prinsippet fungerer som et vern mot vilkårlighet og sikrer rettslig stabilitet over tid.

I Palestina-mandat spørsmålet er det ikke påvist noen traktat, bindende sikkerhetsrådsresolusjon eller annen kompetent rettsakt som opphever de rettighetene som ble etablert gjennom San Remo og mandatsystemet. Påstanden om at disse rettighetene likevel er bortfalt, hviler derfor ikke på rettslig analyse, men på politiske preferanser. Å akseptere en slik tilnærming innebærer i realiteten å forkaste intertemporal rett og åpne for at rettigheter kan omskrives av skiftende flertall i internasjonale fora.

FN og kompetansens grenser

Kjernen i problemet ligger i en systematisk feiltolkning av FNs rolle. Etter folkeretten har FN ingen generell rettsstiftende kompetanse. Organisasjonen kan ikke opprette stater, endre grenser eller ensidig oppheve etablerte rettigheter. Generalforsamlingen har en rådgivende funksjon; dens resolusjoner er politiske, ikke rettslig bindende.

Likevel behandles FN-resolusjoner i Palestina-spørsmålet ofte som om de har normativ kraft tilsvarende traktater. Dette representerer en kompetanseoverskridelse, der politiske erklæringer gis rettslig virkning de ikke har. Denne praksisen er særlig fremtredende blant aktører som bruker FN-systemet som et politisk pressmiddel mot staten Israel, snarere enn som et rettslig forum.

Tallene for vedtakene som ble gjort i FNs organene i de siste 30 årene taler et tydelig språk. Antall anti-israelske resolusjoner  i FNs generalforsamling og andre organer, er langt større enn antall resolusjoner mot land som Russland, Syria og Nord-Korea kombinert.  Faktisk større enn antall resolusjoner mot alle de andre land i verden til sammen!  Fra 2015 til 2024 har FNs generalforsamling vedtatt 173 resolusjoner mot Israel og 80 mot andre land. Mellom 2006 og 2025 har FNs menneskerettighetsråd vedtatt 112 resolusjoner mot Israel, 45 mot Syria, 16 mot Iran, 11 mot Russland og 4 mot Venezuela .
Denne «fikseringen» på Israel skaper en situasjon der folkeretten ikke lenger fungerer som et nøytralt kompass, men som et verktøy for politisk press. 

FNs organene og den anti-Israel koalisjonen behandler også Israel helt annerledes enn andre stater som kontrollerer omstridte områder. Stater som Tyrkia, som okkuperer en del av Kyprus, Marokkos kontroll over Vest-Sahara, Kinas kontroll på Tibet, Armenia og Nagorno-Karabakh, Tyrkias okkupasjon av Nord-Syria, Kina og Taiwan, Kina og Sør-Kinahavet og flere andre omstridte områder. Igjen ligner den systematisk fordømming av Israel på mobbing, mer enn på et uttrykk for rettslig vurdering.

Den anti-Israel koalisjonen består hovedsaklig av muslimske og andre udemokratiske stater. Men det er også en del vestlige land, inkludert Norge, som av forskjellige politiske grunn valgt å delta i dette antisemittisk spill. Et skitten spill med et underliggende mål om å eliminere det eneste demokrati i Midtøsten og den eneste jødisk stat i verden.

Selektiv rettsanvendelse i komparativt perspektiv

Den folkerettslige inkonsistensen blir tydelig når Israels situasjon sammenlignes med andre territorielle konflikter:

Ukrainas territorielle integritet etter 1991 behandles av FN og det internasjonale samfunnet som ukrenkelig. Russiske invasjon og krav på ukrainsk territorium anses som ulovlige nettopp fordi de mangler rettslig grunnlag. Ingen hevder at Russlands posisjon kan legitimeres gjennom stemmetall i FNs generalforsamling eller politisk støtte i internasjonale fora.

Tilsvarende er Norges suverenitet over Svalbard fastslått gjennom Svalbardtraktaten av 1920. Selv om Russland bestrider deler av Norges praktisering av traktaten, er det ingen seriøse folkerettslige aktører som hevder at FN kan oppheve norsk suverenitet gjennom resolusjoner eller politiske erklæringer. Eventuelle uenigheter må forankres i traktatrett, ikke i politisk praksis.

Også Grønlands tilknytning til Danmark er folkerettslig forankret. Når USA, under Trump-administrasjonen, krever amerikansk suverenitet over Grønland, ble dette kravet avvist som uforenlig med moderne folkerett. Ingen hevdet at amerikanske krav kunne legitimeres gjennom politisk støtte i FN.

Spørsmålet om den jødiske staten rett på det tidligere Palestina-mandat området,  anvender imidlertid en helt annen logikk. Her hevdes det at etablerte rettigheter kan bortfalle gjennom gjentatte FN-resolusjoner og politisk praksis, til tross for manglende rettslig kompetanse. Denne forskjellsbehandlingen kan ikke forklares folkerettslig, men fremstår som et resultat av politiske hensyn.

Konsekvenser for folkerettens legitimitet

Når én stat systematisk behandles etter andre rettslige standarder enn øvrige stater, undergraves folkerettens universalitet. Retten fremstår ikke lenger som et nøytralt rammeverk, men som et politisert verktøy. Dette svekker ikke bare Israels rettsstilling, men folkerettens legitimitet som sådan.

Små og mellomstore stater er særlig avhengige av at rettigheter ikke kan oppheves gjennom politiske kampanjer. En folkerett der etablerte rettsposisjoner kan undergraves uten kompetent rettsakt, tilbyr ingen reell beskyttelse mot maktpolitikk.

Avslutning

Folkeretten er ment å fungere som en stabil og forutsigbar orden for internasjonale relasjoner. Når rettsstiftelse, intertemporal rett og kompetanselære tilsidesettes i én sak, settes hele systemets legitimitet på spill. De rettighetene som ble etablert av Folkeforbundet i 1920 er aldri blitt lovlig opphevet. Å hevde det motsatte forutsetter en omdefinering av FN-systemets myndighet og en selektiv anvendelse av folkeretten. En rettsorden som bare anvendes konsekvent når det passer politiske flertall, slutter i realiteten å være en rettsorden.