Forrige uke så jeg tre barn utafor skolen min be til Allah. Jeg lurer på hva som får unger til å be? Har foreldrene hjernevasket dem helt?!

Da jeg var barn lekte jeg, jeg gjorde ikke ting forbeholdt voksne. Jeg lekte mye med dukker, Barbie og Lego, men favoritten var å kle seg ut i gamle klær og sjal. Hjemme har vi et bilde av meg oppstaset i en merkelig kreasjon av brune sjal og sorte skjørt, heftig oversminket med leppestift og øyenbrynskajal, med stor sannsynlighet inspirert av forbildene “Brittni Speesj” og “Spaijs Gøsh”. Jeg tviler på at jeg hadde vunnet noen internasjonal designkonkurranse (eller, man vet jo aldri; det er jo tross alt mye, kremt, spesiell design der ute), men det var heller ikke formålet. Jeg var jo bare et barn som lekte.

Som ung likte jeg også godt å lese. Da jeg var i tidlig barneskolealder tok Mamma videreutdannelse, og i den forbindelse leste hun mye. Alle som har lest tyngre faglitteratur vet at god markering i teksten er gull verdt, så det kommer neppe som noen overraskelse når jeg sier at det gikk med noen gule markeringstusjer i løpet av studiet hennes. Alle var dog ikke til min mor. Å se Mamma bruke ”tusj i boka” var en helt ny opplevelse for den unge Cecilie, og jeg lånte derfor til stadighet en tusj til å gjøre det samme i mine barnebøker. Å velge det riktige mønsteret ble understreket som viktig for Sune som skulle ha ny ransel, og hvorfor Frans ikke klappet hundene fikk en bred gul strek over seg. Ah, den barnslige evnen til å la seg inspirere av det en ser forbildene sine gjøre.

Men, tilbake til barna som ba. Jeg har ikke sett det ofte her, men det skjer nok helt sikkert oftere enn jeg har vært vitne til. Barna jeg så utenfor skolen, gjorde som jeg har sett de voksne gjør, eller i hvert fall nesten. De vasket først ansikt og føtter med vann, før de la et teppe på bakken. Eller, det var vel egentlig et sjal som den ene jenta hadde hatt på seg, men det tjente jo samme funksjon. Det var to jenter og en gutt, på samme linje. I moskeene er det jo egentlig mennene foran og kvinnene bak, så det er ikke sikkert at Imamen ville vært så veldig fornøyd med oppstillingen, men ungene prøvde nå i hvert fall. Også pratet de sammen, noe muslimer egentlig ikke skal gjøre under bønn. Barna rettet på hverandre og småkjeglet, sånn som unger gjør. Ja, nesten som om de egentlig bare hadde laget en lek ut av å herme etter det voksne gjør…

Harddisken på pc’en min har begynt å fylle seg med bilder, og hodet med minner, opplevelser og erfaringer. Jeg har vært mange steder i mange land, men langt ifra overalt. Om jeg sier at jeg i gjennomsnitt har sett ca 2 % av alle land jeg har vært i, vil det si at jeg har sett ca 0,17 % av verden. Reiselysten får med andre ord ikke pensjonere seg helt ennå…

Mange av landa jeg har vært i er såkalte utviklingsland. Hva betyr det egentlig? Mange, inkludert Cecilie før hun ble Reisende Cecilie, har et bilde på hva det vil si å være utviklingsland. Forskjellige folk har forskjellige bilder med varierende grad tilknytning til faktiske forhold. For enkelhets skyld kan man lage en skala fra elendig til fantastisk.
Skal vi tro nyhetsbildet i Vesten er Afrika en malariabefestet slagmark kontinuerlig rammet av tørke, hvor gale korrumperte diktatorer kjemper mot dopa barnesoldater, og hvor det eneste alle har til felles er AIDS. For å overleve trenger disse bakvendte menneskene Vestens overlegene kunnskap, ressurser og menneskesyn. (Neida, jeg overdriver aldri, det har jeg sagt tusen millioner ganger [sitat: Pappa].) På motsatt side av skalaen finner vi postmodernistiske samfunnsvitere og diverse ideelle organisasjoner som tegner et vakkert bilde av ”the noble savage”. Den edle villmannen lever i harmoni med naturen ved å utnytte Moder Jords naturressurser på en bærekraftig måte som ivaretar økosystemene og sikrer menneskenes fremtidige generasjoner det samme grunnlaget som Pachamama har gitt vår generasjon. Små landsbyer er jevnt spredt i et vakkert naturlandskap og menneskene som bor der har i århundrer perfeksjonert sine teknikker og svar til naturens prøvelser. Alt dette står nå i fare for å bli ødelagt av gale kapitalister som kun har fremgang, penger og me, myself & I under topplokket.

Nåvel, det er kanskje ikke så mange som har såpass ekstreme tanker, enten på den ene eller andre siden av skalaen, men jeg tør påstå at slike tanker finnes som overordnede ”ideologiske” verdensbilder blant en overraskende høy prosentandel. Dette blogginnlegget skal derfor være et forsøk på å prøve å nyansere disse bildene litt. (Hmm, kan jeg få tildelt en pris for tidenes lengste innledning til et blogginnlegg?)

La meg nå starte med opplevelsen som inspirerte dette blogginnlegget.

Se for deg en øy på en enorm, knallblå innsjø. Du står på en ås på øya og kikker ned på en landsby omringet av terrasseåkre, mens sola varmer deg i ryggen. Du ser mennesker i landsbyen arbeide, smile, prate, drikke en kopp te. Du ser dyrene på jordene og hører fuglene kviterer i skogen. I horisonten troner majestetiske fjell med snødekte topper. Idyll.

Så, se nå for deg en trang, møkkete gate. Kuskit, søppel, urinlukt. Du kan høre en unge skrike og en damestemme kjefte bak en av de høye murveggene som stenger privat fra offentlig. En annen unge kommer løpende forbi deg. Han er brun i buksebaken, men du kan både se og lukte at det ikke er av søle. En stund senere treffer du på samme ungen, med den samme buksa. Så kommer noe som kan være far og sønn bærende på hver sin tunge vedbør. Du hilser oppmuntrende, de hilser nedstemt og dere går hver deres vei, mens du tenker på om den rundt 12 år gamle gutten går på skole eller ikke. Hvordan ser fremtiden ut for disse menneskene?

Ivar Aasen sa i sin tid at d’er ikkje alt godt som gamalt er, og ikkje alt nyttugt som nytt er. De to beskrivelsene over er, som du sikkert har skjønt, fra samme sted. Isla del Sol, Solens Øy, ligger på Boliviansk side av Titicaca-sjøen, 4000 meter over havet. Innbyggerne lever generelt sett et, hva vi i dagligtale kaller, tradisjonelt liv, sentrert rundt selvbergingsjordbruk og med enkle hjelpemidler til arbeid og i livet generelt. Det er vakkert og idyllisk, men også strevsomt og vanskelig. Ved å glemme Aasens ord, og bare fokusere på den ene siden, glemmer man at Livet er Livet overalt. Det er opp og ned uansett hvor man er, hva man har eller ikke har. Livet i Norge, eller et hvilket som helst ”rikt” land, er ingen rosablogg, hvor største utfordringen er å velge riktig mengde restylane til leppene. Ei heller er det et evig mas om prestasjoner, og materielle goder, dominert av grådige multinasjonale selskaper som ønsker å skade oss med farlige kjemikalier i maten. Livet i Bolivia, eller et hvilket som helst ”fattig” land, er ikke en solskinnhistorie, med familie og venner samlet rundt peisen hver kveld for å dele gode historier og kveldens måltid bestående av egendyrkede råvarer. Men, det er heller ikke utlukket preget av den ytterste fattigdom og nød, hvor alle menn slår sine kvinner, alle barn jobber fra fylte 6 år (bortsett fra presidentens) og ingen noensinne har hørt om antibiotika.

Dette er ikke for å si at det ikke finnes farlige kjemikalier i norsk mat og at det ikke er et problem med kvinneundertrykkelse i fattige land. Det jeg prøver å si er at man ikke kan definere livet på en gitt plass, i en gitt kultur eller i en gitt religion, ut i fra en eller et fåtall av saker, eller i det hele tatt som positivt eller negativt. I alle menneskers liv finnes det positive og negative opplevelser, erfaringer, normer, tanker og konvensjoner.

Livet er ikke enten eller, svart-hvitt eller det gode versus det onde.

– Ja, jeg vet jo det da, sier du.

Men husker du også på det når du leser nyhetsartikkelen om barnebruder i Bangladesh eller klikker deg inn på Fotballfrues blogg for siste oppdatering om hvilke treningsrutiner som skal gi oss alle et lykkelig liv?

26/10-2012, Colaba Docks, Mumbai, India

India. Heat. Humidity. Humans.

Smells. A quiet morning. A man walking his dogs.
Or the dogs of his master? Different headgears.

Sunrise by the Gateway of India. Crows flying above the Taj Mahal Hotel.
A man throwing trash in the ocean.
I want to ask him why he is littering?
Then he starts praying.

A man throwing offerings in the ocean.
India. Colors. Sounds. Impressions. Impact.

Have you ever thought about how lucky you are? Yes, you probably have. Every day on the news, in magazines and through commercials and campaigns we see portraits and reports of people who have a difficult situation of life. War, poverty, rape, oppression, discrimination… the list goes on. We see the pictures and hear the words and think; ja, huff, det er en fæl verden vi lever i. Our world is so brutal. Then you go to school, or work. And maybe you go to the store to buy dinner afterwards. Or maybe you go out with your friends. And when a volunteer from Tv-aksjonen or a voluntary organization knocks on the door, you probably give what you feel is expected from people in your situation of life, and then you go on with your day.

Now, I am not going to argue that you need to stop with any of the above-mentioned activities. Live your life, and don’t feel guilty because you were born in a rich country. We can’t all be Mother Theresa. But at the same time: have you ever thought about how lucky you are to live in a country where the actions of the majority of the world do not affect you? Where the actions of so many people in other countries have no consequence for how you are able to live your life? In a world where it is instead your actions and the actions of a small percentage of the world population that has a big impact on the majority in other countries?
Have you ever thought about which values you promote through your consumption pattern? We Norwegians live in one of the richest countries in the world; we use pocket change of our paycheck on food, and are left with a mountain of money to spend on whatever we want. In the movie “The Motorcycle Diaries”, Che and his friend is asked by a poor miner and his wife if they also are traveling to find work? No, Che answers, “We travel just to travel”. That’s how it is to be Norwegian. We buy cheap clothings and food, BECAUSE it is cheap. Not necessarily because we need this specific product, or because we can’t afford the more expensive one, but simply because it is cheap, on sale or cheaper than a similar product. We want to stretch our “hard-earned” money as far as possible. Three jeans for the price of two – Yes please! (but, really: do you need three jeans of the same type from the same store?)

No, I’m not trying to argue that you need to quit shopping at H&M, Primark, or IKEA; If you see a product there you really like, I’m not going to stop you from buying it. But, if you’re going to buy new socks, or running sneakers, or bananas, and you spend a whole day running around town looking for the cheapest ones you can find, I think you need to ask yourself: How does these actions affect the life of others?

When we consumers always demand cheaper and cheaper goods, the companies we buy from will ask for cheaper products from the producers. The producers will again try to produce their products even cheaper, and that is not going to happen by reducing the paycheck of the factory owner… Recently over a thousand people died in a collapse of a building in Dhaka, Bangladesh where clothes for western markets were produced. Over one thousand human beings. That’s at least one thousand affected families. A thousand families that has lost a provider, a mum or a dad, a son or a daughter, one of their loved ones. Over one thousand dead souls because you and I want those socks to be so goddamn cheap.

Yes, it really is horrible, you say – but luckily, Norwegians are not amongst the worst: we are only 5 million people and don’t import and consume a much as many other countries. Take the US for example, people over here have a much bigger impact, right?
Then I will ask you: Who is the guilty of the worst crime? The one with the worst impact or the one with a bad impact who could have changed it to a good one but does nothing? Norway is one of the richest countries is the world and we have one of the highest living standards. That makes the Norwegian consumer one of the richest and most privileged in the world. We have a unique position to make a change, but we are not capitalizing on it. Why? Do we really believe, despite all our support of NGOs in developing countries and expressed solidarity in the media, that we cannot afford helping those having a more difficult situation of life than ourselves? Some time ago, I read an article where the author (I can’t find the article again, so I guess you just have to take my word for it… Google – you disappoint me!) expressed something like ”Only the rich can free themselves from the chains of capitalism”. We are the rich ones. We can be the ones to say “It is ok to buy a little less for a little more, so that we do not impact the lives of other humans in other places in a negative way”. Why are we not doing that?

Some time ago, the politician Christian Tybring-Gjedde of FrP (a right-wing political party in Norway) declared so compassionately in an article that he “does not accept the premise of those who have, having a duty of giving to those who have not” (lær mer om FrPs humanisme her http://www.nrk.no/ytring/pa-flukt-fra-eget-ansvar-1.8372913). I dare say that such an opinion is extremely un-human and devoid of compassion and solidarity. As Aimée Sommerfeldt puts it in her children’s book “The Road to Agra”: “Det finnes mennesker i mitt mette land som mener vi ikke har råd til å hjelpe mennesker i andre sultne land” (There are people in my country with enough food that say they can’t afford to help hungry people in countries where there are not enough food). Luckily, most of us does not express such despicable attitudes, because we believe that we do not have those values. We genuinely want to help in some kind of way. But have you ever though what you are saying through your pattern of consumption? When you buy those jeans to 199 kr (~35 dollars), have you thought about what percentage of that which goes on the paycheck of the worker who produced the jeans? Or to worker security and health in the company? Have you thought about what you really are saying when you don’t want to pay more than 99,99 kr (~16 dollar) for a t-shirt? To me, and probably to over 1000 families in Bangladesh, it seems like you are saying “I won’t spend more on my consumer products… I can’t pay that much… I can’t afford to help people in hungry countries… I won’t accept the principle that those who have are obliged to give to those who do not have”. I am convinced it is not your intention with your actions or your true opinion, but in today’s globalized society your actions in tiny Norway have consequences. These are the consequences of your actions.

But I am only one, sole consumer, you say – Do I really have that much influence? Can I really make any change? To answer your question, I will simply quote a wise man once living in India: Be the change you want to see in this world (Gandhi, 1869-1948).

One morning some weeks ago, one of our professors brought a projector to class. Great, I thought, now we can all follow what he’s doing in the computer-program he is trying to teach us while he is actually doing it, instead of writing what he says he is doing in our notebooks… Or? …maybe not… Let me first explain to you our classroom:

It is big and yellow, and filled with the standard African school benches made of wood [hard wood]. There is a door, and ten huge windows; where about half of them have window-glass. Now, as Maroua never seem to get colder than 30 degrees, I can’t imagine the lack of window-glass being a problem. Also, there are 6 light-sources in the roof, but only two are currently working. However, nor this is a problem, as we’re at school during the day. In fact, there are usually no problems (except sore buts after at least four hours on a wooden bench) with studying in this classroom.
No problems… That was until the professor brought the projector. With nothing to shut out the light from the bright equatorial sun, our classroom is just as bright as the light coming from the projector…
C’est l’Afrique, the professor said. This is Africa.

How can I be lost, if I got nowhere to go, James Hetfield sings in the song The Unforgiven III (Metallica fans: Yes, I know it’s the commercial Metallica I’m quoting, but please forgive my sin). In the context of the rest of the song, one would interpret it as the protagonist not having a feeling of home, that he never feels satisfied with his surroundings, his situation, with himself.
Now, one of the best things about writing a blog, is that you can take things completely out of their context and portray them just the way you like (you are hereby warned about the trustworthiness of this blog!). That’s exactly what I intend to do with the line I chose as a title for this blog post.

#Hyde Park, London, UK, 2011

Travelling, I love to stroll the streets of new places to get a sense of the atmosphere; the people; the life, in this particular place. And walking around following my ears, eyes and nose more than my map, I’ve often found myself without the ability to trace my way back to any street or landmark that I know. However, at such times, am I really lost? Can you be lost, if you are not really going anywhere? Can you be lost, if your mission is simply to see new places; meet new people; discover things you had no idea existed?

#Ksar Ghilane, Tunisia, 2010

Some of the best travel-memories I have and pictures I have taken are the results of spontaneous decisions taken based on nothing but the gut feeling. They are the results of taking the back alley off the main road on the map, the decision to go for the little-visited areas instead of the been-there-done-that-checkmark on a map, and the will to go a little further; a little higher; just around the next corner. Yes, you may say I’ve been lost. But how can I be lost, if there is nowhere I’m going? Being lost is really just a matter of definition; If you predefine your destination and the time of arrival before setting out, all you ever will achieve is simply what you have in mind, and very often you will be late, disappointed or even lost on the way. But if you instead let yourself be guided as you go along, choose the road that seems the most interesting, follow the people with the biggest smile and the alley that carries the sound of music you like, you will be surprised. You will experience things you never thought about and see more than what you expected.

#Mumbai, India, 2012

Because the world is colorful, and if you only let the black-and-white checked flag of the goal; your destination, guide you, you will miss them all.
So if you want to get more out of your travels than some postcard snapshots of le Tour Eiffel and a yellow pin on a world map, I encourage you to get lost!

Get lost. Look around you and let people fascinate you. Let people be fascinated by you. Smile, and you will be met by smiles. #Childring living in the slumareas outside Ahmedabad, India, 2012

Pull off from the highway and follow the road until it stops. #The tiny port of Wilson, Lake Ontario, 2008

Follow the music, it may come from a town celebration. #Yumani, Isla del Sol, Lake Titicaca, Bolivia, 2012

Let the children fascinate you, as they are fascinated by our world. V is for Victory. We are together, as they say in Cameroon. #Kathmandu, Nepal, 2012

Look out your window and even the pack of street dogs may show their compassionate side. # Diu, India, 2012

Stop. Watch and wait. It will not be in vain. #Rucu Pichincha, Quito, Ecuador, 2012

Play along… #Maroua, Cameroon, 2013

…You may just be the one to make the trip to the well a bit more exciting #Waza, Cameroon, 2013

Rent a motorcycle, and you will see how the pace of life changes dramatically just ten minutes out of the city centre. #Outside Kathmandu, Nepal, 2012

It may be a bumpy road… #Road between Nagarkot and Kathmandu, Nepal, 2012

…but at the end of the road there will be something beautiful, something majestic. #View of some of the world’s highest mountains, Nagarkot, Nepal, 2012

And when you are driving: look out your window. What is hiding in the grass by the roadside? #Kruger national park, South Africa, 2012

Go a bit closer. Sometimes you have to focus on one detail; one experience; one person, to better understand the big picture. #London, UK, 2011

If you ever have to choose between the prestige-destination the whole world has some kind of idea about, and the trip to the small village that those living in the capital of the same country have not even heard about, make sure you don’t take the decision based on what you think people at home will be impressed about. #Espicaya, Bolivia, 2012

When things don’t follow the plan, change the plan. There are always things to do and things to see while you’re waiting (10 minutes..30 minutes…1 hour…2…) for an oncoming train to pass. #Train between Yaoundé and N’goundéré, Cameroon, 2013

Look behind the hotell walls, and you may find a different beauty than the one constructed for tourists. #Wechiau, Ghana, 2009

Take your time and wait until your surroundings have gotten used to your presence, because only then can you get glimpses of the everyday life in an unfamiliar culture. The picture created by the media of a culture where it is common for poor parents to send their girls to work in Indian brothels (which, don’t get me wrong, needs to be focused on as it is a tragic destiny for the involved girls), also need the always-existing counterpart. The beauty is in the details, in the small everyday things we do for each others. #Kathmandu, Nepal, 2012

Stop and look around you. If you are running late, only really depends on what you yourself has defined as late (Edit: I now realize I’ve become Africanized when it comes to the concept of time. *There’s no hurry in life* #Print on a bush-taxi in Ghana). If you are lost, change your idea of where you are going, or when you are arriving at where you intended to go. Stop and take that photograph, either with your camera or with your mind. #Kyanjin Gompa, Nepal, 2012

Yo, whazzupp?! Today I’ gon’ show ya my crib. I call it Le Château, ‘cause it’s like a castle, yaknow’.
Now, you just entered through the main gate, my preferred way of entering the compounds. It’s also possible to climb over the gate, as my neighbor had to do when the lock on the door broke and he couldn’t open it, but yaknow’, that’s not really mah’ style.

Here’s my backyard, ground covered with the finest sand (it’s like having the beach at your house!) and walls painted it the most fashionable color: dirrrty yellow. And up behind us is my balcony, I’ll take you there after showing you the interior of my mansion. Now …

*Commercials! Drink Malt soda! Look on the number under the bottlecap, and YOU may be the lucky winner of our grand price… *drumbeats* …ANOTHER BOTTLE OF IRRESISTIBLE MALT!*

And, we’re back!

Right when you enter, you get a great overview of the place, right? Now, let’s first go to the kitchen area.

I’ve got the latest model of “Magic’s” cooking stoves, imported right from Nigeria, and you just gotta love the color on the gas bottle. So ghetto. Yo.

Here you see my fridge, which came free of charge with my cooking stove, ‘cause of my special connection in the import business. Inside, I’ve got all sorts of exotic foods that my privately hired chef cooks for me.

Ah there she is. She’s a bit shy, so she decided to go to the market when I told her that you were coming to MAAAAH CRIIIB today.

Here you see my closet, walk-in of course, and only for my clothes; I have another one for my shoes. Everything is finely washed in my private laundry-place by my housekeeper. You wanna meet her? Hah, she can be a hell of a trouble sometimes (don’t tell her I said that), but now she’s probably getting ready to do laundry. Man, I’m glad it’s not me doing that, it’s a hell of a boring job, yaknow’.

No, there she is, and actually finished with the laundry! Yaknow’ sometimes this woman impresses me (but don’t tell her I said that).

She has even hung all the clothes in my special “The-sun”-dryer.

*Commercials! Oleanas edible groundnut oil – now without cholesterol!*

Welcome back! Every student gotta have an office and here you see mine. The desk is made from the finest wood from the area around Maroua. It’s so rare, that I might even get environmentalists on my door if you tell’em ‘bout it. And over there’s my library with all sorts of books. Very educated, yaknow’.

I’m sure you wander about what kinda stereo I’ve got, and here you have it. It’s a Lenovo G580, real’ good.

I ain’t got no TV since Netflix’ the sh[*beeeeep*]t, but here you see my combined projector and DVD-player. Now let’s head to the bathroom, it’s real’ good.

Painted in the same awesome yellow color as the backyard, and with a real bucket shower. Not everyone can say they have that in their bathrooms! The toilet is of the finest porcelain; it used to be a hole-in-the-ground, but that’s sooo 2012, yaknow’. I keep my toiletries separate from the bathroom, ‘cause I haven’t got to installing a huge diamond-framed mirror in the bathroom yet. You’d think those were easy to come across here in Africa, as yaknow’ all of Africa’s got diamonds right, but I guess not.

I’ve also got a private pharmacy imported products from Europe. However I’ve realized that I didn’t really have to go through all that trouble. Here in Maroua you can find real Nigerian quality drugs, not like those crazily controlled-by-several-quality-ensuring-instances European drugs. There’s so much trouble with quality in Europe, yaknow’. That’s why they have that economic crisis thing.

*Commercials! Dj Guetta by the Carrefour-Djarma [Djarma intersection] plays all kinds of pirate-copied music! Buy it for your iPod! Or, you can! Buy! The latest Nollywood movie! In good Nigerian quality for your TV!*

Now I saved the best for last; my awesome balcony-slash-bedroom.

I’ve got the latest designer-bed made by a real famous Cameroonian designer. The color is the sh[*beeeep*]t and the mattress is over 5 cm thick! And, I’ve personally bought these matching bedsheets in real silk from Nepal. So chill.

Hope you liked my crib; come back soon for one of my awesome parties! Now I’m just gonna chill here on my balcony until my specially-made night sky appears.

… Ja, for det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sant? (It’s not the actual situation that influence your happiness, but how you decide to experience it, right? )

Har du noen gang vært den fremmede? Ikke fremmed som å ha dratt på fest med ei venninne som ditcha deg for kveldens kjekkeste fyr, slik at du var igjen med hennes venner som du egentlig ikke kjente. Heller ikke fremmed som i å være på en ny plass eller i en ny situasjon for første gang. Jeg mener den fremmede, som alle ser er fremmed og som selv ikke har noe kjent å legge øynene på. Ikke en som er fremmedliggjord, men en som selv føler seg fremmed.

Nasaaaara! Roper ungene på gata når jeg går forbi. Det betyr ”hun hvite” på fufulde, det lokale språket. Jeg roper hei tilbake og smiler, og ungene fryder av glede. La blanche sier gutta og smiler flørtende. Er jeg i humør kan jeg alltids finne på å blunke tilbake; de vil jo bare ha oppmerksomhet. Så tenker jeg, hvordan ville hverdagen artet seg her i Kamerun om alle skulte på meg med et skeptisk blikk, istedenfor å glo og smile? Om folk når de baksnakket meg ikke pratet om hvor fin tv jeg helt sikkert hadde i leiligheten min, men om hvordan jeg helt sikkert var kommet til Kamerun for å spre moralsk tvilsomme holdninger og skumle kulturelle skikker? Jeg er en sta sjel, så jeg ville nok ikke ha endret flybilletten min og dratt hjem før planlagt, men, jeg ville neppe ha gått like mye i gatene. Jeg ville neppe gjort innkjøp på markedet som de lokale gjør, eller gjort et forsøk på dansegulvet. Jeg ville sannsynligvis holdt meg mye mer for meg selv, i min lille leilighet og forsøkt å leve som jeg gjør i Norge. Lest norske eller i hvert fall vestlige bøker, ja fordi det er jo det jeg kjenner til, og sett Hollywood filmer. Lagt norsk mat. Det kan jeg i hvert fall, og siden det ikke har noen tilknytning til Kamerunsk samfunn, ville det i hvert fall ikke vært noen som kunne beskylde meg for å prøve å fornorske, eller vestliggjøre, eller i det hele tatt endre den Kamerunske maten. Det Kamerunske.

Heldigvis er Kamerun og dets folk åpent. Om du er annerledes og gjør noe annerledes, så lurer folk forundret på hva du gjør her og hvorfor du gjør ting på så rar måte? Men de antar ikke at du utgjør en trussel, eller prøver å endre deres måter å gjøre ting på. Jeg lurer på hvordan livet ville artet seg her, om jeg hele tiden måtte forsvare det jeg gjorde og måten jeg gjorde det på? Forsvare selv ting som jeg ikke tenker på at jeg gjør? Jeg hadde nok holdt meg mer for meg selv ja, selv med fare for da å bli stemplet som et ”problemtilfelle” som ikke ønsker å integrere seg.

Kamerunerne er heldigvis utrolig åpenhjertelige og inkluderende, og jeg syntes det er spennende å lære om deres måte å leve på. Allikevel så er det iblant deilig å lese en bok på et kjent språk, gå i en butikk med importprodukter og fastsatte priser, å høre norsk musikk. Jeg vet veldig godt at ”the difference was why I came” og at jeg derfor ikke bør forvente, eller i det hele tatt ønske, å spise brød med Norvegia-ost og å oppdatere BigBang spillelista, men iblant så er det deilig å ”legge øynene” sine på noe kjent. Ikke fordi jeg mener det er bedre enn det Kamerunske, men fordi akkurat der og da føles det bedre for meg. Akkurat her og nå trenger jeg noe kjent, jeg trenger å la hjernen slappe av litt, og ikke presse inn flere nye inntrykk. Heldigvis forstår Kamerunerne det. Heldigvis.
Iblant ønsker jeg også å vise vennene mine hvem jeg er og hvordan vi gjør ting i Norge. I tilegg går jeg fortsatt med mine norske jeans, og Mp3 spilleren min har fortsatt mest musikk jeg kjente fra før jeg kom til Kamerun. Mine venner har fått smake både fårikål og kjøttsuppe. I leiligheten min lager jeg lite kamerunsk mat. Ikke fordi jeg ikke liker det, men jeg har ikke ordentlig lært meg å lage så mye ennå. Det vil si, jeg kjenner til ingrediensene i flere retter, og prosedyrene for å lage det, men jeg vet aldri om det blir god Ngombo eller sånn helt middels Ngombo. Om jeg derimot smaker at tomatsausen til spagettien er sånn helt middels, har jeg noen triks for å forbedre den. Det gjør det enklere å lage tomatsaus enn å lage Ngombo til hverdags.

Jeg lurer på hvordan det er å være innvandrer i Norge? Som oftest ganske greit skulle jeg tro, Norge er et bra land, ja faktisk verdens beste skal vi tro noen statistiske oversikter, og nordmenn er jo trivelige folk, sant? Ja, jeg har fortsatt trua på at de fleste innvandrere har det greit i Norge blant Nordmenn, men den trua blir jevnlig satt på prøve. Ikke av innvandrerne selv, de klager jo ikke så mye, eller av medlemmer i SIAN eller høyreekstreme organisasjoner, men av korttenkte handlinger gjort av vanlige nordmenn som ikke har sjekket kildene sine ordentlig.

Ja, jeg sikter blant annet til den siste facebook-hypen om norske flagg eller ikke på 17. mai. Har du hørt noe så teit? Er det noen ved sine fulle fem som mener at vi ikke skal feire med norske flagg på 17. Mai? Neppe. Allikevel har det spredt seg som ild i tørt gress at ”innvandrere vil ta over landet vårt”, ”snart er det ikke norsk kultur igjen”, ”snart er det ulovlig å gå i bunad”, ”om noen generasjoner er vi muslimer hele gjengen”. Hvor har man fått disse ideene fra? Kjenner du noen innvandrer som har sagt at han eller hun er imot at vi flagger med norsk flagg på 17.mai? Skal vi tro fyret.nu er det flust av dem på en skole i Ålesund. Javel ja. Vet du forresten hva slags ideologi fyret.nu har? Ganske så høyreekstrem ja, tenkte jeg det ikke. Sjekket du det før du linket til siden deres om barneskolen som ønsker å forby norske flagg? I realiteten handlet det om en barneskole med mange minoritetselever som hadde 90års jubileum tidligere i år. I den forbindelse hadde elevene laget noen papirflagg, de fleste norske og et mindretall med en norsk side og en side med flagget til elevens opprinnelsesland. Nå som 17. mai nærmer seg, sendte skolen en søknad til kommunen om å la elevene få bruke disse flaggene i barnetoget. Det var altså ikke snakk om en gjeng med skumle blikk som ønsket å kun se vaiende utenlandske flagg på 17. Mai, mens de selv skulle stå klare til å tre burkaen over hodet på enhver blåøyd (i begge ordets meninger) nordmann. Ok, så er du kanskje enig i at denne debatten ble dratt litt langt, men du mener uansett at selv papirflagg med en norsk og en utenlandsk side burde forbys. Da vil jeg først og fremst spørre deg hvorfor (Forbys? Seriøst?), men kanskje viktigere, jeg vil fortelle deg hvordan jeg tolker et slikt flagg:

Du ser min hudfarge, du hører min gebrokkne uttale, jeg forteller deg at jeg opprinnelig er fra Pakistan men samtidig at jeg ønsker å være med og feire Norges nasjonaldag.

Slik tolker jeg det. Slik tolker jeg det, fordi det er slik jeg ønsker at andre skal tolke meg når jeg er i deres land. Når jeg er her i Kamerun, føler jeg at det er slik folk her tolker meg. Selv den eldste landsbyboeren uten utdanning. Respekt. Når jeg folk ser meg bære vann på hodet, ler de (ikke av meg, men fordi her ler man generelt så mye og ofte man bare kan) og sier noen oppmuntrende ord til meg. Men det gjør ikke noe at jeg ikke går i samme tempo som dem, eller at jeg har på meg andre klær enn dem. Når jeg lager mat som kan minne om Kamerunsk mat, har jeg min egen vri på det, og det er greit. Folk forventer ikke at jeg skal komme som utlending til Kamerun og allerede ha all kunnskap og alle de samme verdiene og ideologiene som Kamerunerne har. De forventer at jeg er litt annerledes. Og det er greit. Så, når Mariam vil vifte med et somalisk og et norsk flagg på 17. Mai så er det greit for meg. Det Somaliske flagget er det hun kjenner fra før, og er noe hun er stolt av. Samtidig vil hun være en del av det norske, gjennom å være med å feire den norske nasjonaldagen. Det norske. Hun er ikke 100 % norsk, men ønsker allikevel å være med å feire noe som er det, nemlig Norges nasjonaldag. Er ikke det bare kjempeflott?

Så, mener jeg at vi bør la innvandrere feire 17. mai med sine egne flagg? La meg heller omformulere spørsmålet litt for å la idégrunnlaget mitt komme frem: Jeg mener et forbud mot utenlandske flagg ikke har noen hensikt, men at det heller undergraver de norske verdiene. For det første tror jeg ikke at 17. Mai feiringen blir kapret av utlendinger med utenlandske flagg om vi lar være å lage et forbud, fordi jeg tror de fleste har fått med seg at det er Norges bursdag og at det er Norge vi feirer. For det andre tror jeg at om det er en innvandrer der ute som ikke ser poenget med å flagge med Norske flagg på nasjonaldagen, er ikke det et tegn på hans eller hennes ”bakvendthet” som kan endres ved et forbud. Det er heller et tegn på vår manglende evne til å lære opp denne innvandreren i hva Norge står for, hvorfor vi feirer 17. Mai og hva dagen, og flagget, betyr for oss. Det er mangel på vellykket integrasjon og mangel på ansvar fra vår side. Det kan ikke endres ved forbud.

La meg nå bevege meg litt vekk fra flaggdebatten, og stille et spørsmål om stereotyper og fordommer. Her om dagen hadde to i klassen min, en kristen og en muslim, en diskusjon om religion og vitenskap. Den ene kunne ikke forstå hvordan min hvite hudfarge kunne forklares med tilpassning til klima (evolusjon), og mente det måtte være Guds verk, slik det står i Koranen/Bibelen at Gud har skapt alle typer mennesker. Den andre personen mente derimot at vi ikke må se vitenskapen som et motstykke til religionen, men vitenskapen har noen svar og at religionen har noen andre svar, og at når det kommer til hudfarge kan det forklares med tilpasning til klimaet over lang tid. Hvem tror du tilhørte hvilken religion? Du har vel kanskje greid å lese mellom linjene at jeg vil frem til at muslimen stolte på vitenskapen og at den kristne var uenig, så derfor prøver jeg å stille spørsmålet på en litt annen måte: Hva tenkte du helt i starten, hva sa underbevisstheten din deg, da jeg fortalte om en diskusjon mellom en kristen og en muslim? Hvem fortalte underbevisstheten din deg at var den mest religiøse, den mest ekstreme, den minst moderne? At det var muslimen, sant? Ja, det sa til og med min underbevissthet til meg: Jeg ble faktisk en smule overrasket da min klassekamerat muslimen forsvarte vitenskapen. Ikke på bakgrunn av de holdningene andre muslimer jeg kjenner har, men på grunn av det bildet media har skapt av muslimer. Jeg ser på meg selv som en person som er åpen for det som er annerledes, og selv kjenner jeg mange muslimer, men allikevel har norsk/vestlig media greid å skape dette bildet i hodet mitt av ”bakvendte” muslimer. Hmm.. Hvordan står det da til med andre nordmenn som ikke er så klare for det som er annerledes, og som kanskje ikke kjenner så mange ”annerledes-folk”. Ja, de har vel bare mediabildet og rykter å basere seg på da. Er det rart det er krig i verden sier jeg bare.

– How’s the heat?
– Oh, we are trying
– We are together

People say that it’s not warm in Maroua. In fact, if you say it is warm, they might correct you. Because it is not warm in Maroua. It is hot.

Inside my mosquitonet at night I have my flashlight in case of a powercut, my phone, a book in French I’ve been meaning to start reading, 3-5 pages of schoolpapers and a piece of cloth. If I was to choose the two most important things, I would say the last two. No, not because I need something to wipe missing-my-home-tears every night, or because I’m such a nerd that I prepare for next day’s lecture the night before (really? People do that?), but because I need something to wipe away my sweat, and something to use use as a fan. Because it is hot, even at night.

Oh, and my waterbottle, I forgot my waterbottle! I always have a 1,5 liter bottle with water inside the mosquitonet at night. Did I mention that I probably drink 5 liters of water per day? It is hot in Maroua.

Maroua, oh Maroua. This old town in Sahelian Africa, between rainforests to the south and the Sahara to the north, where the river is all dried during the dry season and it is impossible to do anything constructive between 11 a.m. and 3 p.m. Maroua. Where the sun always shines, and the people always smile. No joke. Maroua – how I will miss you.

A quote from one of my new favourite songs, “Like Americans do” by the Norwegian band BigBang. For me, the quote describes the essence of travelling. What you don’t have, you may not need, and if you do, you will find it. When you were at home, what you longed for was the road, the bare Earth. Now you have it. Don’t worry, just live.

…Or? Several times while traveling, I’ve had to say it to myself. Everything I need, everything I wanted when I was at home; it is right here. The difference was why I came; as if I’ve forgotten. Forgotten my dreams and wishes. Maybe it is human to long for what we do not have, or maybe it is the curse of the travellers mind? A restless heart syndrom?

Pictures make me long for what I had. However, they can lie as much as they tell a truth. A picture may show a smile, but not the tired face of two minutes ago. It may show a beautiful landscape, but not the bone-crushing busride it took to get there. “Men det er jo litt av sjarmen, det”… That’s the charm about it, we often say. Most often, after the trip is over.

Luckily, our mind never remembers all the impressions we get during a day. It chooses some impressions to remember, and to sum up my experiences; my mind remembers the charm about the busride and the smiling faces that my pictures show me. It makes me believe that again, I can live on simply what is there, beneath my shoes. Because I can. ..Right?

-Ecuador, 2012

(C) NoBootsAndNoDirection