24 flasker vin - to steindøde - en halvdød - en mumifisert - og resten i perfekt stand - 6 menn & 2 jenter - alle ytterst levende - 8½ timer ved bordet. Det er de kalde tallene. 8½ eller "
Otto e Mezzo" er også tittelen på Federico Fellinis berømte film fra 1963. Den er regnet som en av de beste filmene noensinne og "
British Film Institute" valgte faktisk å kåre 8½ til den tredje største filmen i historien og det kun med filmregissører i juryen. Ifølge Wikipedia
omhandler filmen den italienske filmregissøren Guido Anselmi (Marcello Mastroianni) som lider av skrivesperre - ikke ulikt det jeg har etter denne middagen -
han skal regissere en science fiction-film, men har mistet gnisten midt i sine ekteskapelige problemer. Mens Anselmi kjemper halvhjertet med å ferdigstille filmen, dukker en rekke tilbakeblikk og drømmer opp i hukommelsen og fantasien hans. Jeg har mer forståelse for Mastroianni nå enn første gangen jeg så filmen. Før tok jeg alltid notater når store viner ble åpnet - jeg går mer og mer lei av det - man mister litt fokus på selve opplevelsen dersom ord stadig vekk skal festes til papiret - samtidig oppleves godt modne viner så forskjellig rundt bordet at normale smaksnotater ofte blir irrelevante. Vinene som ble åpnet denne kvelden burde ideelt sett bare nytes, og inntrykkene vil uansett ligge og sveve et eller annet sted i underbevisstheten - senere vil de som hos Mastroianni kunne hentes frem igjen som "tilbakeblikk og drømmer". Heidis notater under, reflekterer litt av dette - de er ikke skrevet i den kjølige og analytiske stilen som kjennetegner inntrykkene fra havet av lite minneverdige viner. Jeg tok i tillegg unormalt få bilder denne kvelden - det virker negativt inn, siden bilder er en utmerket katalysator og hjelper utrolig godt på hukommelsen.
Liora Levi, Sommelier i
Vinoteca Gruppen - ei trivelig jente med perlende og sterkt smittende humør samt lun menneskelig varme, fortalte at fotografering hadde blitt yrket dersom vinen ikke hadde "kommet i veien". Jeg maste litt på bilder fra middagen og fikk filmsnutten under servert i en mail for nedlasting fra "netthimmelen". Man må kanskje ha vært til stede på den aktuelle kvelden for å få full glede av bildene - for uinvidde blir det kanskje for "søtt" - men, jada, jeg ble ørlite rørt første gangen de flimret over skjermen - bildene fremkaller gode minner fra en stor kveld - kanskje en av de største vinopplevelsene jeg har vært med på. For mange store viner på en gang vil mange si - I couldn't care less - skal man nyte disse vinene en etter en, er jeg redd livet blir for kort, selv om så mye vin på en gang faktisk kanskje gjør livet fysisk noe kortere - jeg tar sjansen. Kjør slideshow - 8½ på 2 minutter og 57 sekunder . . . Who needs Fellini . . .
"Otto e Mezzo 2011"
un film di Liora Levi
Siden fotografen naturlig nok ikke selv er med i filmsnutten "Otto e Mezzo 2011", så har jeg funnet frem to bilder fra hobbykameraet - og dersom noen skulle føle at de er spesielt valgt ut fordi ansiktsuttrykket harmonerer med vinen som omtales - ja, da er det helt riktig tenkt.
Giacomo Conterno Barolo Monfortino 1978 er allment regnet blant Italias fem mest legendariske viner, og første årgangen kom uvanlig raskt etter nyplantingen i 1974 - altså druer fra bare fire år gamle vinstokker. Christopher Moestue sendte meg følgende ord dagen derpå -
Når det gjelder Monfortino så hadde vi to veldig flotte utgaver av denne også, men jeg sliter litt med å henge meg på fanklubben for denne vinen. De blir for meg for massive og litt ensrettede tanninrike monstre som lagrer utrolig godt men jeg skjønner ikke helt, enda, hva man venter på. Jeg savner kompleksiteten som andre barolo viner fra samme distrikt kan ha. Må antagelig smake mer og ikke minst smake litt mer Cascina Francia, da jeg som regel setter dette som en minst like flott vin som Monfortino. Jeg er vel litt enig - dette er en vin som får en til å tenke dypt og inderlig. Hva i huleste er stort med denne vinen? Den er massiv, røff, brutal, har trykk og power - viser rå mørk frukt og en tanninstruktur herfra til helvete. Den virker uferdig, men innehar likevel en pervertert balanse mellom frukt og tanniner. Mange snakker om Monfortino og terroir - hevder at historien viser at vinen kommer rundt. Dette blir jo helt feil siden vi her opplever første kapittelet i Monfortinos nye liv, og da basert på en nyplantet enkeltvinmark - tidligere årganger var jo tuftet på innkjøpte druer fra blant annet Ginestra. To dager etterpå, på Trattoria Coccinella i Piemonte, åpnet vi en 100 % perfekt flaske med Monfortino 1958. Den viste frukt mer som en Latour fra 1959 - silketanniner - konsentert - lang og "ubarolisk" sensuell. Christopher har dog rett - kompleks blir nok Monfortino 78 aldri - den minner mer om den eldre garde av vinbønder fra Piemonte, som avdøde Giovanni Conterno, få ord, men store personligheter. Den led også en del ved å bli smakt ved siden av en så sjarmerende vin som Giacosas Collina Rionda 1989 - sjarm vinner som regel over det "trauste". Jeg tror 1978 bør få sove videre noen år til i kjelleren. Drikk 2030 - 2060. (
96+)
 |
| Giovanni Conterno |
Bruno Giacosa Barolo Collina Rionda Riserva 1989 er enklere både å forstå og like. En vin som fremkaller smilet hos alle - den som ikke beveger munnvikene opp etter å ha smakt denne vinen bør holde seg til vann eller begynne å jobbe i VG. Heidis notat tar det store poenget på kornet -
I munnen er det sursøte kirsebær, lær og dypt nede fra strømmer det fram en forunderlig søt frukt. En sann kraftpakke, med en saftig, sødmefull og ungdommelig stil. Det overrasker meg litt. Jeg forventet en tørrere, mer snerpete vin. Det er nettopp det sødmefulle som særpreger denne årgangen av Giacosas Rionda - den ekstreme utstrålingen av varme, uten at vinen føles "hot". De heldige som får være med på en av de 2838 flaskene blir som regel bergtatt. For syv år siden var den faktisk enda mer tyktflytende og sødmefull - tiden spiser av sødmen og gjør den strammere - tanninene merkes bedre selv om de innehar en modenhet uten sammenligning. Jeg er faktisk ikke sikker på om den blir bedre ved ytterligere lagring, bare annerledes. Absolutt imponerende lengde og konsentrasjon - dagen etterpå har den tapt seg svakt, men viser fortsatt at den er en stayer.
1993 var siste årgangen av Rionda fra Bruno - en rustikk vin som drikker godt nå, men med lite sjarm. Den varme
90-årgangen viser mye flaskevarisjon - mange flasker utmerker seg negativt med bildekk og brente aromaer - jeg kjøper den ikke, men det skal slenge enkelte bra flasker.
1985 er på topp nå, men er en tanke for varm i frukten som mange andre Baroloer fra denne årgangen.
1982 er utrolig nok fortsatt "lukket" når flasker fra bra kjellere åpnes, og kan nok fort konkurrere med 89 om førtsteplassen i Riondaklassen.
1980 bør drikkes nå, undervurdert årgang, kjølig stil.
1978 er som Monfortino 78 meget brutal i tanninstrukturen - liker man stilen så er den perfekt, men pass på munnhulen.
75, 74, 70, 69 og
68 er Riondaer på tur ned, men drikker fortsatt bra med sin kjølige stil.
1971 er massiv og bare barnet.
1967 ga både normale og riserva og er merkelig nok faktisk ikke helt på topp ennå. For meg er det vanskelig å lage noe særlig bedre Barolo enn
Rionda 1989. Drikk nå - 2030. (
99+)
Cantina Mascarello Barolo 1945 er den eldste vinen Maria Teresa Mascarello har liggende hjemme i kjelleren i Barolo - morsomt at Merete Bø trykket et kort intervju med Maria Teresa like før jeg brukte knappen "publiser innlegg" - "
Gode årganger tapper vi mellom 1000 og 1500 magnumflasker av som vi bruker lang tid til å selge, slik har vi muligheten til å smake virkelig moden vin, sånn den skal være. 1945 smaker vidunderlig, legger hun til i det hun sender et drømmende blikk mot stabelen". Vår flaske kom dog fra en annen "cantina".
1945 Barolo Mascarello forble for meg kveldens vin - sa Christopher Moestue som konklusjon etter kveldens viner. Jeg har den også høyt oppe på resultatlisten - utrolig ren, vibrerende og veldefinert med nerve og spenst - ikke et hint av buljong - like fresh rød frukt som i 2006-årgangen - nesten - samt lang syrefrisk og meget intens finish. Den minte stilmessig mye om Cappellano Barolo 1952 samt de to strammeste flaskene av Clos Lambrays 1938 og holdt stand i flere timer før alderen seg på, men du verden - sprekere 66-åring finner du ikke. Kanskje går den snart Birken i DN? Det er vel den eneste overskriften som mangler av de siste 1000 registrerte som inneholder ordet Birken - "
Beste Baroloen i Birken" - Drikk nå - 2020. (
97)
Bartolo Mascarello Barolo 1989 var den eneste flasken som jeg var 100 % sikker på - håndlaget etikett for den nå nedlagte Trattoria Pace - Pace betyr fred på italiensk og var nok en etikett Bartolo Mascarello ikke hadde noe imot å tegne. Når jeg åpnet den for lufting i dekanter virket den frisk, men ved servering noen timer senere viste den svak buljong - noe som forsterket seg utover kvelden. Neste dag var den helt død. Peccato, for denne årgangen er en av Bartolos beste.
Til slutt noen korte kommentarer rundt noen av de andre vinene før Heidi supplerer med flere detaljer.
Cédric Bouchard Roses de Jeanne Blanc de Blancs La Bolorée 2006 - gogget april 2010 - 100 % pinot blanc - 40 år gamle vinstokker - ekstremt rik stil, massiv tropisk frukt og mye pære, oljete, utrolig sødme til å ha null dosage, nesten null bobler, viser som alltid fra denne produsenten lite syre før den får luft, burde vært dekantert 4-5 timer, mer hvitvin enn champagne. Umulig å spå hvordan denne vil utvikle seg. Drikk 2015 - 2025. (
88)
Krug Clos du Mesnil 1996 fremsto mer moden enn det 4 magnum Krug 1996 har vist hittil i år. Galloni har gitt den perfekt score og fremhever "clarity, precision and focus" - jeg mener det stemmer bedre for vanlig vintage - rikere stil dette, svakt gul frukt, mangler den intense limesyren til lillebroren, for all del en topp champagne, men jeg ble litt skuffet. Flasken var kjøpt på Briskebypolet, men dette var kanskje ikke en helt representativ flaske? Drikk nå slik denne flasken viste seg frem. (
94?)
Dom Ruinart 1969 hadde lavt fyll. En 69 (flaske) sammen med Bø i sommer, var dog meget bra - denne var oksidert.
Bollinger R.D. 1979 har jeg smakt to ganger før uten hell og en 1982 R.D. i juni var flat og kjedelig - denne flasken gogget i 1990 var noe helt annet - de klassiske gule eplene, men med perfekt syre, saftig, knust stein, flott intensitet og meget lang. Drikk nå. (
94+)
 |
| 9 dager gammel Lafon Montrachet 1993. |
Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 2006 & 1993 var interessante å smake "side by side" - ikke hver dag det skjer - årets største understatement? - 06 var bare barnet og når jeg skriver dette har jeg et glass med vin som har stått ni dager i dekanter i ca 10 grader - ikke et hint av oksidasjon - det småfete og kremete preget er borte, perfekt fatbruk, elegansen som manglet litt ved åpning av flasken er på plass, lette florale toner mikset med delikate smørtoner, lettere i munnen nå, utrolig balanse, lang og diskree smakskurve med kust stein og ren hvit frukt. Dekantering kan dermed absolutt anbefales utover de obligatoriske 2-3 timene. Drikk nå - 2030. (94+) 1993 hadde jeg neppe tatt blindt som hvitvin. Heidis kommentar: "et slags ferskenaktig uttrykk uten å være hverken tørket eller fersk" oppfattet jeg mer som strammere rød frukt. Utrolig nok har jeg faktisk også her ni dager gammel vin igjen - sannsynligvis et tegn på at verdens undergang er nær - den har tapt seg på duft, men er like intens i munnen ennå, avansert fatspice og samme steinstøvet som for 06, bare litt grovere, mye mer syrefrisk i munnen enn 06, utrolig saftig, ristede hasselnøtter, hint av honning og kamfer, selvsagt noe gulere frukt enn 06, meget lang! - faktisk mye bedre nå enn da jeg smakte den dagen etter korken ble fjernet. Takk til CM for denne. Drikk nå. (97)
 |
| Noe kan man bruke salaten til. |
Giacomo Conterno Barolo Riserva 1958 fra Karl Kristians fødselsår - det begynner å bli en tradisjon å åpne denne når han er på plass. Korken ble fjernet 3-4 timer før konsum og av alle vinene var det denne som åpnet best. Den dype mørke og rike frukten fra 58-årgangen forsvant kanskje noe med lufting, tanninstrukturen er snill, noe som også gjelder Monfortino 1958, meget bra lengde med kaffe og ren kjøttkraft. En av mine favoritter. Drikk nå. (93) Mascarello Natale fu Mauritzio Barolo 1955 (nå Giuseppe Mascarello) hadde jeg ikke smakt før. Denne vingårdens viner er alltid ekstremt lyse på farge, nesten ripssaft, men 1955 var mye mørkere enn normalt på farge. Ikke helt ulik Cantina Mascarello 1945, men med et mørkere preg, samt mer tjære og asfalt, bra konsentrasjon, kaffe, rik og imponerende lengde. Drikk nå. (94) Gaja Barbaresco Sori San Lorenzo 1967 - Smakt den flere ganger før uten hell - denne var fra en topp kjeller og hvilken forskjell! Heidis notat er spot on - høst, tørr skogbunn, så ren og pen i munnen, perfekt syre og fantastisk lengde. Mange piemontesere fra 67 er syredominerte og mangler frukt - her var det strålende balanse - eleganse uten sidestykke. Gaja fra 60-tallet er mesterverk når man finner de gode flaskene - wow - hva skal man med barrique? Drikk nå. (97) Gaja Sori Tildin 1982 - Denne årgangen er kanskje Gajas beste når man tenker fatbruk. Etter 9 dager er siste glasset ikke oksidert - det er høyst uvanlig for moden rød nebbiolo. Jeg er faktisk mer positiv nå enn ved førstegangs smaking. Tanninene har gått fra å virke tørre til å bli et hakk mer modne - må man virkelig dekantere så lenge? Frisk mørk frukt, anis, fennikel og snev av salt. Meget bra lengde. Drikk 2015 - 2030. (95)
 |
| Sedimenter fra Manissereo Barolo 1920 |
Gaja Barbaresco 1964 - Muligens den vinen jeg har smakt mest fra Gaja - klassisk årgang - klassisk barsk tanninstruktur og kjølig konsentrert frukt som ennå ikke har bikket helt over til det modne og fått det gult preget. Vinner ofte over 61s mer hedonistiske stil, selv om Bø vel ikke er helt ening i det. Drikk nå - 2020. (96) Giacomo Conterno Monfortino 1947 - Beste flasken jeg har hatt av denne - Heidi sliter litt ser jeg. Vanligvis er denne oransje på farge og en vin for de mest utagerende vinnekrofile. Det er mulig at jeg er kommet for langt, men jeg er blodfan av flytende gammel tjære og asfaltutleggere. Den har ikke friskheten og det rene uttrykket til Mascarello 45, men er rikere og ligger sedat i stresslessen. Tanninene har tatt kveld og kommer neppe tilbake. Jeg tror ennå ikke jeg har hatt den optimale flasken av Monfortino 47, men denne var ikke veldig langt unna. Drikk nå og raskt. (93+) Manissero Barolo 1920 - Når jeg sendte rundt mailer med planlagte viner så ga jeg denne 2 % sjanse til å være i live. Jeg har aldri sett så mye sedimenter i en flaske - bildet over viser ikke hjernen til Muhammad Ali, ei heller Vidar Kleppes, men kun deler av sedimentene som jeg har vasket ut av tomgodset. All farge hadde havnet i bunnen av den tunge flasken som veide 1,1 kilo tom! - bare 85 gram lettere enn Monfortino 1978 inklusive vin! Jeg fikk nesten sjokk når den ikke var maderisert på nese - den viste faktisk en form for frukt, dog godt tørket, mye kaffe, kjøttkraft, lær, tjære - ingen veldig stor vin, men overhode ikke ødelagt som for eksempel Monfortino 1937. Christophers korte kommentar var - 1920 stilte i en klasse for seg og var en overraskende god vin, dog ikke stor, men et spennende bekjentskap - De kunne lage vin også i 1920. Cristal 1964 var ikke opp mot sitt beste og tålte heller ikke oppholdet i kjøleskapet.
Til slutt en stor takk til kokkene - Karl Kristian virket ørlite redd for refs fra frittalende Heini Petersen, men ingen fare - risottoen var perfekt og sjelden bra oksehalesuppe. KK er en av de få utenfor kokkeyrket som jeg vet sorterer kantarellene etter størrelse - det vitner om sans for detaljer.
Heidi Jaksland Kvernmo er ofte å finne på middager og smakinger både i Trøndelag og Oslo - alltid intenst konsentrert og oppslukt av flaskenes innhold. I etterkant skildres opplevelsene av og til i bloggen
I Glasset. Jeg har sakset litt informasjon om henne fra hva som finnes der og under har jeg fått lov til å kopiere inn hennes inntrykk fra kveldens viner. Takk skal du ha!
Værsågod Heidi!!
 |
| Heidi |
Jeg heter
Heidi, er lidenskapelig opptatt av vin og driver en gård i Sør-Trøndelag, ca 6,5 mil fra Trondheim. Her bor jeg sammen med min mann, bonden, og våre to barn på 11 og 13 år.
Jeg er glad i alle de gode tingene livet har å tilby, og skriver gjerne om dem. Sammen med vininteressen følger det glede over god mat. Jeg elsker å reise og liker å oppleve kunst. Jeg tar meg gjerne et glass whisky, og av og til slår jeg til med en sigar, selv om jeg overhodet ikke røyker ellers. Musikk, dans og litteratur er også viktig for meg. Mye god mat og vin fører til at trening er en nødvendighet, men heldigvis liker jeg å trene. Jeg danser magedans hver uke, går på langrenn om vinteren, sykler, løper og vandrer i marka når anledningen byr seg. Jeg fisker og jakter og er i det hele tatt svært glad i naturen. Jeg har jobbet profesjonelt med vin siden 1995 og vært interessert i vin enda lenger. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg ikke har vært interessert i vin. Min far jobbet hele sin yrkeskarriere i Vinmonopolet, og jeg har trasket rundt på lageret på forskjellige pol siden jeg var 5-6 år gammel.Jeg knuste min første champagneflaske før jeg begynte på skolen, og kan faktisk huske at en av mine første barndomsforelskelser var Johnnie Walker, denne kjekke, stramme karen med stokk og gul flosshatt på whiskyflaskene. Jeg begynte som flaskeplukker i Vinmonopolet da jeg var 19, og fortsatte som ekspeditør i 10 år, med alt det innebar av kursing og faglig oppdatering. I 2004 startet jeg I Glasset og forlot polet for godt på nyåret i 2005 for å ta fatt på nye utfordringer i vinens vakre verden. Jeg tok Diploma In Wines and Spirits ved WSET – Wine And Spirit Education Trust, og begynte å skrive om vin. Jeg har skrevet vinspalte i flere publikasjoner i Norge, bl.a. Nationen og Magasinet Det Gode Liv. Skriver nå ukentlig spalte i Avisa Sør-Trøndelag, har ansvaret for vinstoffet i Appetitt og er flere ganger publisert i Vinforum. I tillegg holder jeg på med andre vinrelaterte prosjekter gjennom mitt firma "I Glasset". I denne bloggen prøver jeg å formidle vinverden slik jeg ser det i ord og bilder. Min visjon har hele tiden vært å endre folks holdninger til alkohol ved å fokusere på smak, sansing, kunnskap og nytelse i stedet for beruselse. Jeg vil at min vinverden skal vises uten fordommer og gamle, inngrodde tanker. Jeg elsker nye ideer, jeg omfavner gamle tradisjoner og fremfor alt, mener jeg at vin skal være morsomt. Jeg har mange interessefelt og hopper litt hit og dit i livet. Det vil derfor være noen krumspring innimellom som kun har mer perifer tilknytning til mat og vin.
Et smake-eventyr i X akter . . .
– Har du lyst til å høre et eventyr?
– Kom og sett deg godt til rette, så skal du få høre eventyret om jenta fra Trøndelag som skulle til byen for å smake barolo.
Første akt
Det var en gang ei drikkfeldig og eventyrlysten bondejente som alltid var på jakt etter nye vinopplevelser. Blant folket i bygda gikk hun bare under navnet vindamen, selv om hun også syslet med andre ting der hjemme på gården. Den fagre budeia med det lange lyse håret hadde bestemt seg for å reise vekk fra gården i Trøndelag noen dager for å søke lykken i hovedstaden. Etter en lang reise med Dovrebanen ankom hun Oslo 8 minutter for sent. – Det var ikke dårlig, det, tenkte jenta, og husket på alle formaningene hjemmefra om NSBs mangel på punktlighet. Solen skinte i hovedstaden, men jenta grøsset likevel umerkelig i kroppen da hun passerte en kjent Frp-politiker på veien bort til drosjen. Den høflige drosjekusken Kjell tok henne med gjennom byen og de svingte opp foran Hotel Carlton Guldsmeden etter få minutter. Carlton Guldsmeden lå i Parkveien 78 og var et koselig lite boutique-hotell der det aller viktigste var det gode vertskap og en bærekraftig og meningsfull drift. Vindamen ble tatt godt i mot av en ytterst hyggelig dame bak en solid iMac. Vindamen, som allerede var frelst av Apple, følte seg hjemme med en gang. Hun følte seg ikke mindre hjemme da hun kom inn på rommet og fikk se nok en stor iMac montert på veggen. Den innbydende himmelsengen med samisk pelsverk fra Lappland lokket med myke puter og i hjørnet sto noe som mest av alt lignet på en drøy meter høy, gul squash. Inne i squashen var det lys og vindamen antok det var en lyskilde.
 |
Rune (for anledningen med glorie) skjenker i ly av bordekorasjonen |
– Gammel barolo må være lykken, tenkte bondejenta, og heldigvis varte det ikke lenge før en smaking dukket opp. Det var vismannen Rune Rake som inviterte på smaking. Han var viden kjent i landet for sin visdom om viner fra Piemonte og for skattkammeret sitt som rommet så mange gamle viner at bare det halve kunne vært nok. Med hjort og elgfilet i skreppa ga vindamen seg i vei, og fikk en ”Ha en fin kveld, da” med seg på veien fra Hotel Guldsmeden. Vel fremme konstaterte hun at det også i dette hjemmet sto en iMac, og hun slappet umiddelbart av. Leiligheten var lys og trivelig, og midt i rommet tronet et glassbord. På bordet åpenbarte det seg en stor og underlig dekorasjon. Lange, krokete kvister strakte seg ut fra et midtpunkt som besto lyng, lav og små rosa blomster. Verten kalte den for salaten, men ingen skulle våge å smake.
En etter en kom gjestene inn i rommet. Foruten vindamen og verten selv, besto gjestebudet av ytterlige seks sanselige personer. Det var den vakre og mystiske Liora, Ville med østerskassen, Alf med den skarpe pennen, Karl Kristian med sitt lune vesen og lune risotto, østersåpner og kokekar Heini og sist, men ikke minst (faktisk ganske lang) Christopher den (nesten) allvitende.
Cédric Bouchard La Bolorée 2006 kom raskt i glasset, mens østers ble åpnet av kyndige hender. Vindamen fant senere ut at hun ikke hadde notert et eneste ord om denne vinen. Ikke kunne hun huske den heller, og det sier vel sitt om at den hverken var spesielt god eller spesielt dårlig. Neste vin i glasset husket hun derimot svært godt. Krug Clos du Mesnil er legendarisk og 1996 er ikke akkurat et dårlig år… Vinen var ren og flott. Så intens, så konsentrert. En eksepsjonell nese. Åpen og deilig med masse sitron og autolyse. Det var nesten et sjokk å få den i munnen. En knall syre trøkket til fra første stund, nesten som a suge på en halvmoden sitron. Egentlig ikke masse smakselementer å berette om i noe så ungt. Sitron/lime, mineraler, toast. Til østers var det suveren match. Champagnen tar tak i østerssmaken og drar den med seg inn i nesen og munnen. Hele kroppen fylles med en sjøvannfornemmelse. – Dette her var nesten som å drukne, tenkte vindamen, og som drukninger flest ender det med en varm behagelig følelse. Ikke fullt så overbevisende var neste ”mann” ut. Dom Ruinart 1969 har nok sett bedre dager. Overmoden eplekjeller - over the top lød det korte notatet. Bollinger R.D. 1979 fikk æren av å avslutte aperitiffen. Mørk, gylden farge i glasset. Rik, tung aroma. Rik og rund i munnen, god, kremete mousse. Frukten går mot overmodne epler. Lang og spennende.
D
et tok til å skumre utenfor da de åtte vennene tok plass rundt bordet.
– Se... de rødoransje bladene på lønnetreet gnistrer i de siste solstrålene, sa Karl Kristian og alle nøt synet av det vakre treet utenfor vinduet.
I glassene ble det skjenket to viner. Vinen i det ene glasset skinte som gyllent gull, mens det andre var lysere gult med et grønnskjær som minnet om gjenskinnet fra en grønn smaragd. Det er ikke uten grunn edelt metall og edelstener brukes i beskrivelsen av disse vinene. Dette var vin fra Montrachet Grand Cru, en juvel av en vinmark som deles av kommunene Puligny-Montrachet og Chassagne-Montrachet i Burgund. Puligny-Montrachet omtales som den beste hvitvinskommunen i verden av Clive Coates, MW. Den samme Coates omtaler Domaines des Comtes Lafon som ”ganske enkelt det beste hvitvin-domainet i Burgund", og det var dette som glitret i glassene. Parsellen Lafon disponerer i vinmarken Le Montrachet ligger i Chassagne-delen. Et morsomt interaktivt nettkart over vinmarken og dens eiere finnes her. Lafon finner du nederst til venstre. Lafon har siden 1992 sakte men sikkert økologisert domainet. I 1992 sluttet de å sprøyte i vinmarkene og noen år senere begynte de på overgangen til å bli økologisk sertifisert, samtidig som de utforsket den biodynamiske retningen. I 1998 var øko-sertifikatet i orden, og vinmarkene drives etter biodynamiske prinsipper.
Vindamen lurte på hvilke ord kan man bruke for å beskrive viner som er så fantastiske og overgår mye av det man har smakt før? Hvordan kan notatene yte vinen rettferd uten å virke pompøse, klisjefylte og påtatte? Det var en problemstilling som skulle gjenta seg ofte etter hvert som kvelden skred fram.
Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 2006 - Ung vin, men likevel tilnærmelig. Den føles ikke spesielt lukket, men har masse å gå på likevel. I munnen er den fet og fyldig med deilig frukt som er så rik så rik, dog ingen tung vin. Nennsomt eiket må være riktig uttrykk. Merkbart, men ikke dominerende. Jancis Robinson omtaler den som "vanskelig å lese" i februar 2008. Nå, i 2011, er den ikke ulesbar, den gir mange hint om hvordan den skal forstås. Smakt i sammenheng med 1993 kan det anes mange jordsmonnselementer som er likedan i de to vinene. Domaines des Comtes Lafon Montrachet Grand Cru 1993 - Kraftig og intens, sitruspreget, mange likheter med foregående vin, 2006-årgangen, men selvfølgelig eldre. Eiken er her helt integrert og vinen fyller hele munnen med mineraler, frukten er solid og stor, moden, sitrus og et slags ferskenaktig uttrykk uten å være hverken tørket eller fersk. Hint av allehånde. Lang og kompleks.
Hvilke av de to var best? Vindamen visste ikke sin arme råd om å bestemme seg. Den ene strålte i sin ungdoms vakre glans, mens den andre hadde fått det voksne alvoret som gjorde den interessant å dvele ved. De hadde både likhetstrekk og ulikheter. Men så trengte hun da ikke å velge heller. De sto der foran henne i all sin prakt begge to og bare ventet på å bli drukket. Akkurat da ble en kostelig rett plassert foran henne. Det klinget i kokekarens danske mål, da han annonserte kveite med ekte kaviarsaus til burgunderen.
 |
| Petersen må jobbe - andre beundrer resultatet. |
 |
| Heinis kveite med kaviarsaus. |
Det hersket stillhet rundt bordet. Innimellom ble den avbrutt av surklingen fra munnene som bearbeidet den kraftfulle vinen og dempet stønning når smakene nådde hjernen som varslet ren nytelse. To nye store glass ble satt fram. Glassene er selvsagt munnblåste Riedelglass, og i det første glasset skjenkes kveldens første barolo. Vi er i frigjøringsåret 1945 og smaker barolo fra erkekonservatist Bartolo Mascarello. Produsenten kan du lese mer om i denne bloggposten av Rune Rake.
Bartolo Mascarello Barolo 1945 - Oransje, lys farge, klar og ren i glasset. Duft av nyper, røkt bacon, dempet tjære og kjøttkraft (som ikke er det samme som buljong, men det blodige, deilig utsiget fra en biff som er lett stekt og slipper en blanding av blod og kraft ut av "kroppen") Meget flott vin, en av kveldens aller beste skal det vise seg. Tanninene er helt avslepne, vinen er sylskarp, vibrerende som en stram streng med en stødig, klar tone som varer helt til ettersmaken fader ut med smaken av syrlig rips, tørket sopp og en nesten floraktig tørrhet. Bartolo Mascarello Barolo 1989 - Den her var en liten skuffelse i forhold til foregående. Bare en liten skuffelse, for hadde ikke foregående vin tatt pusten fra en så hadde notatet blitt både lengre og bedre, men dog. Til tross for å være hele 44 år yngre viste den ikke så god friskhet som 45-årgangen. Den hadde noe mer frukt, sursøte bær og rips. Den forandrer seg hele tiden i glasset og var ikke helt lett å få noe tak på.
Oksehalekraft var det perfekte følget til begge vinene. Det lille drysset med tørket traktkantarell satt en ekstra spiss på det hele og forsterket soppreget i 45-årgangen. Da de mer erfarne drikkerne av gammel barolo priste vinen fra 1945 var vindamen viss på at hun hadde smakt noe som sjelden noen hadde smakt maken til før, verken på land eller sjø.
 |
| 1945 |
Å, kjære, vakre, vene, gode, snille, søte deg… kan vi ikke få litt barolo til?
Slik bad de alle sammen, den ene vakrere enn den andre, og mer barolo skulle det bli.
Man drar aldri på en lang reise uten å ha med seg et hjerte. Vindamen tok derfor fram et speket elghjerte og
flatbrød fra Kvikne mens vinene ble servert. Framgangsmåte på speking av elghjerte og bilde av akkurat det hjertet som ble med til hovedstaden kan du ta en nærmere kikk på
her.
Giacomo Conterno, Bruno Giacosa og Giuseppe Mascarello er oversiktelig og greit presentert hos The Fine Wine Geek ført i pennen av Ken Vastola.
Conterno Barolo Riserva 1958 - God frukt i nesen, nøtteaktig, nyper, svette armhuler (!). God fylde i munnen, men likevel slank og kjølig frukt. soppkraft og treverk. Lang, tørr og varm finish.
Giacomo Conterno Monfortino 1978 - Betagende duft av hasselnøtt, skogbunn og rød frukt. Etter tid dukker det opp en duft av rulletobakk. Rips og røde vinterepler i munnen. Lang, saftig ettersmak som snerper fint til og ender i en syrlig finish.
Da neste vin kommer i glasset stilles Monfortinoen i et blekere lys. Giacosa Collina Rionda 1989 var nemlig en perle.
Bruno Giacosa Collina Rionda Riserva 1989
Helt fra første sniff viser denne vinen seg som spesiell. Kraftfull, intens nese. Røde frukter, fioler krydret med tjære (en mer romantisk variant av rulling i tjære og fjær?). I munnen er det sursøte kirsebær, lær og dypt nede fra strømmer det fram en forunderlig søt frukt. En sann kraftpakke, med en saftig, sødmefull og ungdommelig stil. Det overrasker meg litt. Jeg forventet en tørrere, mer snerpete vin. Ren, flott og elegant. Vil bare ha mer, mer, mer...
Det er nok ikke så lett å få mer. Giacosa laget bare 2838 flasker av vinen. Vert Rune forteller at han brukte fem år på å finne fem flasker og at det er en av de to mest søkte viner fra Italia. Tanken på at dette mest sannsynlig er den eneste gangen denne utsøkte vinen får fukte leppene til vindamen fyller henne med en slags bittersøt tristesse og intens glede på samme tid.
Giuseppe Mascarello Barolo 1955 - Dufter først av kuletyggegummi (sånn som kommer ut av automater der du putter på en mynt og vrir på et håndtak). Denne snodige aromaen erstattes aven duft som minner om ostestoff og sopp. Jeg tror bobletyggegummien er en form for volatilitet, for den endres og blir tydeligere og beveger seg mot møbelpolish. Den holder på dette volatile preget hele tiden, men det dempes noe og vinen blir riktig fin. – Det er nok min manglende erfaring som gjør denne så vanskelig å vurdere, tenkte vindamen, og syntes det var en nyttig erfaring.
Vindamen satt med en følelse av at dette var en sjelden seanse der alle vinene oppførte seg eksemplariske (gjestene også for så vidt). Balanserte, komplette, alle ga masse informasjon og det var bare å suge til seg lærdom. Et stikk av angst streifet henne. På dette tidspunktet begynte notatene å bli tynnere, konsentrasjonen mer ullen. All informasjon måtte lagres, arkiveres, huskes og læres. Det var på tide å finne fram spyttebakken. Angelo Gaja har i sin tid jobbet iherdig for å fremme kvalitetsvin i Barbaresco og er kanskje den fremste representanten for den moderne vinstilen i Piemonte. På midten av 70-tallet begynte han å eksperimentere med "nymotens" vinifikasjonsmetoder og lagret vinene på nye franske barriques. Dette førte til internasjonal anerkjennelse (og økt salg). Senere har flere produsenter fulgt etter. Den moderne stilen har sine tilhengere, mens tradisjonalistene sverger ved sine gamle botti på at vinen blir best når den lages på gamlemåten.
Gaja Barbaresco Sori San Lorenzo 1967 - Dette er første årgang fra enkeltvinmarken Sori San Lorenzo. Intens, åpen, kompleks nese. Alle tanker går mot høst. Gult, halvvissent løv, duften av en kopp varm earl-grey te, smaken av det siste syrlige kirsebæret på naken kvist. Syrlig, flott frukt som strekker seg hele veien gjennom smakskurven. Strålende vin.
 |
| Sent - Hagen har begynt å tenke på neste leder. |
– Jeg har aldri sett på maken, ble det mumlet rundt bordet. Vismann Rune reiste seg hurtig fra stolen og forsvant inn i skattkammeret. – Jo, her ser du maken, sa Rune og trakk fram nok en vin fra Gaja. Vinen var riktig nok ikke helt maken. Den var fra Gaja, jovisst, men etter omleggingen til moderne, små fat.
Gaja Sori Tildin 1982 - Noe ekstrahert frukt, åpen. Mørkere fruktbilde, en del fat (barrique). Veldig fin vin, altså, men den smaker laget, er konklusjonen på den ene enden av bordet. – Dette var veldig interessant, tenkte vindamen. I kjelleren hjemme har hun noen flasker Gaja Sperss Barolo 2001. Et par yngre årganger Gaja Sito Moresco med rundt en tredjedel av hver av druene nebbiolo, cabernet sauvignon og merlot hadde også ligget der. Dette er gode viner, det syntes hun jo, men plutselig manglet de noe. Vindamen er til vanlig opptatt av terroir, at vinene er ekte og har personlighet. At de reflekterer både naturen og områdets historie. Nå ble noen ideer om kvalitet ut i fra vinstil satt i spill. Vindamen er enda ikke ferdigtenkt på dette området.
– Hmm, sett på maken, ble det igjen mumlet rundt bordet. – Jo, her skal du få se maken, sa Rune og dukket nok en gang inn i skattkammeret for så å returnere med
Gaja Barbaresco 1964 - Notatet er kort, men det erindres at det føltes godt å være tilbake i en mer tradisjonell stil. Utrolig åpen og deilig aroma. Konsentrert uten å være fruktdreven. Ren frukt, fat som støtter og ikke gir en egen smak i tillegg, nyper, sursøte kirsebær i en litt gammelmodig fase, balansert og med fin syrlighet. (Hvis noen av deltakerne ikke synes å erindre denne sett-på-maken ordutvekslingen rundt bordet så kan det ha sin årsak i en ørliten dikterisk frihet i denne sekvensen. De omtalte vinene er dog ikke fiktive)
Siste akt . . .
Ptrrroo. Hold an, dere. En stor forglemmelse er i ferd med å finne sted. Det kan fort skje når man full av iver skal fortelle alt på en gang. På et eller annet tidspunkt denne kvelden dukker det nemlig opp en sopprisotto. Den ble laget av Karl Kristian, MR (Master of Risotto) og bør absolutt ikke forbigås i stillhet. Risottoen var passe fast (på den fasteste siden av passe) og nydelig på smak. De vakre, småerotiske traktkantarellene var nyplukket og både soppen og dens velduft ble velvillig bragt rundt i en plastpose slik at vi alle kunne stikke nesa nedi og lukte.
Vi var etter hvert klare for vilt fra Trøndelag. En indrefilet av hjort, en elgfilet og en hjortfile kom på bordet. Kjøttet kom fra den store skogen der vindamen bodde, og kokekaren Heini sørget for et perfekt stekt kjøtt. Tilbehøret var enkelt, kun
sopp-pirog av grov rug og trøndersopp (ingen kommentarer om trege, soppbefengte trøndere, takk).
Aldo Conterno Barolo Granbussia 1970 - Første årgang (testversjon) etter Aldo skilte lag med sin bror Giovanni Conterno i 1969 for å lage vin med nye teknikker. Noe uklar i glasset, men ren nese. Kjøttkraft, appelsinskall, mahogny. Videre er notatet noe intetsigende med ordene: velbalansert, middels fyldig, saftig, lang ettersmak. Giacomo Conterno Monfortino 1937 - Halvmadeirisert – ikke ført noe videre notat. Manissero Barolo 1920 -
Det var mange overraskelser denne vakre høstkvelden. Dette var en av dem. Verten var ikke særlig optimistisk på 91-åringens vegne. Kun 2 % sjanse fikk den. I pur trass skinte vinen oransje og klart i glasset. En karamellaktig, cognaclignende nese fremsto som alt annet enn ”gone”. Den var riktignok gammel, lett uttørket og tørr, men det er vel noen og enhver når de nærmer seg 100? Det virkelig spennende med gamlingen er frukten som finnes der. Dypt nede ligger det rognebær, tørkede nyper og hvit rips. Giacomo Conterno Monfortino 1947 - En utfordrende vin som var vanskelig å forstå. Den krever mer erfaring enn jeg har. Eller er det fordi min personlige oppfatning av volatile viner stort sett gir negative utslag? Vindamen strever med å forstå. Duften minner om velbrukte sokker, karamell, smør og svak oppkast. Rundt bordet vurderes den som overveldende flott. Christopher mener det er det volatile preget som forvirrer meg. Rune omtaler senere vinen som ”the best 47 Monfortino ever”. Giuseppe Mascarello Barolo 1964 - Skyet, oransje. Frisk nese…
Det var en kort og brå avslutning på notatene, men mer sto det ikke i blokka denne kvelden.
Vi har kommet til slutten av siste akt i det lille barolo-eventyret. Nå handler det ikke om barolo i det hele tatt. Det er bare osten og desserten som gjenstår.
Osten var blåmuggostene stilton og gorgonzola dolce, en litt mildere type gorgonzola. Nydelig ost skaffet til veie av Liora. Fra Trøndelag kom Tilsiter fra Orkladal Ysteri og Grotteost fra Hitra Gårdsmat. Trønderne ble godt mottatt i hovedstaden. Det var veldig hyggelig, og jeg antar begge ostenes mødre blir glade over å høre det.
Eiswein-kokte pærer med en syrlig krem smaksatt med hjemmelaget vaniljesukker fikk følge av tre Eiswein. Hermann Dönnhoff Oberhauser Brucke Riesling Eiswein i årgang 2008 og 2000 harmonerte godt med desserten begge to, men noe videre notater ble ikke ført. Ikke på Melsheimer Riesling Eiswein 2010 heller, men den glemmes ikke så lett. Det var et stygt troll med sine 24 gram syre og 320 gram sukker per liter. Med en slik syre finnes det ingen balanse og trollet styrtet i fossen som det beistet det var. Takk likevel til Ville som gjorde oss alle en syreerfaring rikere.
Ferreira Vintage Port 1963 var medbragt av vindamen selv. Hun kjenner vinen veldig godt og dette var Ikke en optimal flaske. God vin, men frukten blir litt borte, og alkoholen dermed ganske fremtredende.
Timene fra vi satt oss til bords har blitt mange (over 8). Klokken nærmet seg ett på natten, og vindamen gjorde mine til å gå.
– Hvor skal du hen så tidlig? Vi har jo Cristal 1964 igjen...
Vår vert Rune tar et solid grep rundt flasken. Den åpnes med et ørlite psssht og får æren av å runde av kvelden på en utmerket måte.
Legg merke til det rocka djeveltegnet Rune umerkelig viser når han griper om flaska. Hmmm?
Vindamen takket omsider for seg. Mens hun tok på seg støvlettene i gangen lurte hun på hvordan hun skulle vise den takknemligheten hun følte for å ha fått lov til å være med på å smake disse vinene, for generøsiteten og det gode selskap. Hun bestemte seg for å skrive et eventyr til takk. Et eventyr om en eventyrlig aften.
…og hadde vinlista vært lengre så hadde eventyret vært lengre også.
Snipp, snapp, snute, så var smake-eventyret ute!
 |
| Så var det bare oppvasken igjen . . . . |
