Anker er ulike krokliknende og forholdsvis tunge redskaper som setter seg fast i havbunnen og holder et fartøy i ro.
fra gresk ankyra, 'krok'
Ankeret er forbundet til båten med en ankerkjetting, et ankertau, eller ankervaier.
Et anker holder ikke et fartøy på grunn av sin egenvekt, men holder skipet på plass fordi det graver seg ned og delvis suger seg fast i havbunnen. Samtidig kan kjettingens friksjon mot havbunnen også sørge for betydelig motstand mot drag.
I noen tilfeller får en ankerfeste ved at ankeret hekter seg fast i noe, for eksempel en fure i berget på havbunnen. Dette er ikke optimal ankring, siden ankeret plutselig kan hekte seg løs igjen, eller sette seg helt fast.
De fleste ankre er konstruert for å grave seg ned når de blir trukket vannrett langs havbunnen. Derfor trenger også et anker store mengder med utlagt tau eller kjetting for å oppnå den vannrette bevegelsen på bunnen. En tommelfingerregel for ankring er å slippe ut tre ganger vannets dybde med ankerkjetting og fem ganger ved bruk av tau.
Ligger eksempelvis fartøyet i en bukt med ti meter dybde, legges det ut 30 meter kjetting. Da vil vekten av utlagt kjetting/tau og ankerets gravende effekt jobbe sammen for å holde fartøyet fast. Ved sterkere vind eller sjø, legges det ut mer kjetting. Når ankeret er satt, vil båten trekkes fra ankeret og svaie med vindretningen. Dette kalles å ligge på svai.
En egyptisk freske fra rundt 4000 før vår tidsregning viser et fartøy til ankers, med et rep fastgjort til en stein på bunnen. I vikingtiden har de første ankere vært en stein med gjennomgående hull til fastgjøring av ankertauet. En videre utvikling var steinanker med fliker av tre.
I dag har et skip som oftest to store ankre og ett reserveanker. Dimensjonene på ankrene med tilhørende deler er underlagt bestemte krav fra myndigheter og klassifikasjonsselskaper. Store ankre kan veie ti tonn eller mer. Ankerkjettingen festes til ankeret med en ankersjakkel og svivel. Kjettingen går fra ankerspillet ut gjennom ankerklyssene, det vil si piper som går ut fra skipssidene.
Flytende oljerigger har vanligvis to ankre i hvert hjørne, med cirka 1000 meter kjetting eller stålwire på store vinsjer/spill for oppankring på dyp inntil 200 meter. Ankrene bringes i posisjon og slippes ut av taubåter med spesialutstyr.
Forskjellige ankere fra eldre og nyere tid: 1) gammelt steinanker, 2) dregg, 3) Osebergskipets stokkanker, stokken (av tre) mangler, 4) nyere stokkanker, 5) patentanker, 6) moderne lettvekts patentanker, 7) ploganker, 8) paraplyanker.
Dregg er vanlig betegnelse på ankre til mindre båter. De har tre eller flere armer og ingen stokk, og kan veie rundt 5 kg.
Stokkankeret var så godt som enerådende fra oldtiden til rundt 1900. Den eldste fremstillingen av et stokkanker finnes på en mynt fra kong Dareios' tid, rundt 500 fvt. Stokkanker kunne være laget av tre, belastet med bly eller jern. Osebergskipets stokkanker var usedvanlig nøye lagd, og veier rundt ti kg. Stokken var av eik og uvanlig lang, mer enn dobbelt så lang som ankerets lengde. Helt opp til vår tid finnes stokkanker av jern med stokk av eiketre. Et stokkanker består av leggen, stokken, ringen og armene med flukene ytterst. Stokken blir liggende vannrett på bunnen, slik at den ene fluken graver seg ned i bunnen. Leirbunn gir best feste.
Plogankeret er mye brukt på lystbåter på grunn av sine beskjedne yttermål. I likhet med andre ankertyper setter ankeret seg godt fast i leire. I grus, mudder og sand kan ankeret feste seg dårligere, men kompenseres ofte ved å legge ut mer kjetting. Et fartøy på rundt åtte-ti tonn kan ha et anker på 25 kilo.
Paraplyanker har særlig blitt brukt til forankring av fyrskip.
Eldre ankre står ofte utstilt på land.
Ankeret har gjennom historien vært symboltungt og var ofte å se som tatoveringer på sjøfolk og symboliserer gjerne noe trygt og sikkert i kontrast til det åpne havet. I sjøkart indikerer symbolet en ankringsplass. De fleste maritime miljø har varianter av ankersymbolet i bruk. Innenfor kristendommen representerer ankersymbolet håp.
Utenfor det maritime blir begrepet anker også brukt om spesielle roller som krever kontroll og trygghet. Et nyhetsanker er innen TV og radio en person som leder direktesendte nyhetsprogrammer fra studio, gjerne med flere gjester og innslag fra andre reportere. Innen fotball er et midtbaneanker en posisjon lengst bak på midtbanen, hvorfra det er meningen at spilleren skal styre spillet foran seg og samtidig beskytte forsvaret bak seg.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.