havert

Hannene kan bli 2,3 meter lange og veie nærmere 300 kilo. Hunnene blir betydelig mindre, opptil 1,9 meter lange og inntil 190 kilo tunge. Hannene skiller seg også fra hunnene ved sin lange og hestelignende snute og sin oksenakke. Hunnenes snute er kortere, og de har en mye slankere nakke. Fargetegningene varierer hos voksne dyr, vanligvis fra lys til mørkere grå, men de kan også være brune og/eller sølvaktige. Hos begge kjønn er ryggen mørkere enn buken. De voksne hannenes bakgrunnsfarge er vanligvis mørk med lysere flekker av ulik størrelse og form, mens hunnene gjerne er noe lysere med mørke flekker. Hos yngre dyr kan fargetegningene variere fra lys grå med mørkere flekker til helt svart.

Ungene blir født med en langhåret, hvit fosterpels. Dieperioden varer i rundt 18 dager. Når denne er ferdig, blir ungene forlatt av mora og må klare seg på egen hånd. To uker etter fødselen begynner de å røyte av seg den hvite fosterpelsen. Etter 20–25 dager er de ferdig røytet og har fått den samme korthårede pelsen som ungdyrene. Ungene holder seg helst på land de første 2–3 leveukene, men de kan svømme både i dammer på holmene og i sjøen så snart de har begynt å røyte fosterpelsen.

Det er registrert at ville haverthunner kan bli så mye som 46 år, hannene blir neppe mer enn 30 år. På norskekysten finnes havert i varierende antall på de ytterste og mest værharde holmer og skjær. Det finnes en liten koloni av havert i Rogaland, men størst tetthet av arten finner vi i områder fra Trøndelag og nordover til Finnmark. Havertene danner kolonier på faste lokaliteter i yngleperioden om høsten og når de skifter pels i februar–mars. Ellers opptrer de alene eller bare noen få dyr sammen.

Haverten er i dag utbredt nord i Atlanterhavet fra nordlige deler av USA og Newfoundland i Canada i vest, via Island og Færøyene til europeiske kystfarvann i øst. Studier av havertens genetikk viser at bestandene i Nordvest- og Nordøst-Atlanteren er helt adskilte. En tredje adskilt bestand finner vi i Østersjøen og Bottenvika. Den nordøst-atlantiske bestanden er utbredt fra Nordvest-Spania i sør til Kolahalvøya i Russland i nord.

I norske farvann ligger havertens yngleområder på de ytterste og mest værutsatte holmene og skjærene langs kysten. Værutsatte holmer og skjær er også de foretrukne yngleplassene for havert i andre deler av utbredelsesområdet, men i noen områder (Baltikum i Østersjøen og Saint Lawrence-bukta i Canada) kan dyrene også bruke sjøis som underlag. Voksne haverter vender gjerne tilbake til de samme yngleplassene år etter år.

Haverten overvåkes fordi bestandene kan påvirkes av både direkte fangst og bifangst i fiskeredskaper. Bestandsestimering skjer ved telling av den årlige ungeproduksjonen om høsten. I Norge gjennomføres telling av havertunger visuelt ved bruk av gummibåt og følgefartøy. Tellingene gjennomføres på deler av kysten hvert år, slik at det oppnås full dekning med nytt bestandsestimat for hele kysten cirka hvert femte år. I overvåkning av havertbestanden i Storbritannia er det beregnet omregningsfaktorer på 4,0–4,7 mellom årlig ungeproduksjon og antall ett år gamle og eldre dyr i bestanden. Slike omregningsfaktorer brukes også i bestandsberegning for havert på norskekysten der bestanden i 2017 ble anslått til å utgjøre nærmere 4000 dyr. Overvåking av havert viste en betydelig nedgang i ungeproduksjonen på deler av norskekysten, fra Froan i Trøndelag til Lofoten, fra tellinger foretatt i 2007–2008 til tellinger i 2023–2024. Mest sannsynlig skyldes dette bifangst av ung havert i garnfiske etter torsk og breiflabb.

Etter 1990-tallet har det vært registrert økning, i noen tilfeller med påfølgende stabilisering, i havertbestandene i Nord-Atlanteren. De største bestandene finner vi i dag i Canada (rundt 430 000 dyr) og Storbritannia (rundt 220 000 dyr). I Østersjøen har havertbestanden tatt seg opp etter mange år med forurensningsproblemer, og teller i dag godt og vel 20 000 individer.

Havert har trolig vært beskattet på norskekysten helt siden de første veidemennene etablerte seg etter istiden. Arten har i alle år vært en viktig kystressurs som ga både mat, skinn og olje. Tidvis har dette ført til overbeskatning av arten. Etter andre verdenskrig ble det derfor innført noen reguleringsbestemmelser som skulle gi bedre beskyttelse av bestanden. Reguleringene ga bestandsøkning, men utover 1970-tallet økte også konfliktnivået mellom sel og fiskerier på kysten. Det ble derfor gjennomført et fellingsprogram der 1220 haverter ble skutt i området Stad–Lofoten i årene 1980–1989.

I 1996 ble det vedtatt en forskrift for forvaltning av sel, herunder også havert, på norskekysten. Jegere må heretter registrere og kvalifisere seg, og jaktkvoter ble innført. Jaktkvotene blir fastsatt etter råd fra Havforskningsinstituttet, som også har ansvaret for overvåking av bestanden og regelmessige oppdateringer av bestandsestimater. Det er et mål at forvaltningen av havert skal sikre levedyktige bestander innenfor artens naturlige utbredelsesområde, men likevel slik at bestandstilveksten skal kunne reguleres for å avbøte skader for fiskerinæringen. I en forvaltningsplan som ble tatt i bruk i 2010, ble denne målsetningen konkretisert ved at man har satt en årlig produksjon på 1200 unger som langsiktig målnivå for havert på norskekysten. Det skal være åpning for justering av dette målnivået hvis ny kunnskap om bestand, interaksjoner med fiskerier eller miljøutfordringer tilsier dette. Dersom årlig ungeproduksjon faller til under 50 prosent av målnivået skal fangsten stoppes.

Basert på genetiske analyser deles havert på norskekysten inn i tre forvaltningsenheter: Lista–Stad, Stad–Lofoten og Vesterålen–Finnmark. På grunn av observert lav årlig ungeproduksjon i områdene Lista–Stad og Stad–Lofoten gis det for tida ingen jaktkvoter for disse områdene. Kvoten i det nordligste området er i 2026 satt til 60 dyr, der hele kvoten skal tas i Finnmark. I kvotefastsettelsen blir det også tatt hensyn til at en del havert hvert år tas som bifangst i fiskegarn. Dagens norske havertjakt er en typisk sportsjakt med varierende interesse fra jegernes side fra år til år. Kvotene blir derfor ikke fullt ut utnyttet, og i perioden 2020–2024 lå det rapporterte årlige fangstnivået på mellom 16 og 133 dyr.

Det er norske myndigheter som setter kvoter for og organiserer jakt på havert i Norge. Dagens forvaltning er forankret i og basert på råd fra Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• selfamilien
• seljakt
• sjøpattedyr
• gråsel