moskus

Kroppslengden til et moskusfe er opptil 2,5 meter, og halen er cirka 7 centimeter lang. Skulderhøyden er om lag 165 centimeter og vekten 350–450 kilogram hos ville dyr. I fangenskap kan dyrene veie opp mot 650 kilogram. Kuene (hunnene) er betraktelig mindre enn oksene (hannene).

Beina er korte og kraftige, halsen er kort og tykk, og hodet er smalt og høyt. Pelsen er lang og kan ofte sope ned i bakken. Den er mørkebrun av farge, svært tett og består av lange, krusete dekkhår og fine ullhår. Det hevdes at dette er verdens varmeste ull, 7–8 ganger varmere enn saueull.

Vinterpelsen er tykkere enn sommerpelsen. Om våren felles underulla, som kan henge igjen som store flak på kroppen.

Begge kjønn har brede horn. Basis for hornene er flate plater som dekker nesten hele pannen. Selve hornet henger først ned langs siden av hodet, svinger så ut til siden og oppover igjen ut mot spissen.

Moskusfe opptrer vanligst i mindre flokker på 8–10 dyr, men flokker på 20–30 er heller ikke uvanlig. De største flokkene kan telle opptil 100 dyr. Føreren av flokken er en fullvoksen okse som følges av 3–4 andre voksne dyr, resten er ungdyr.

Paringstiden er i august–september. Da skiller oksene ut et sterkt luktsekret fra noen kjertler ved øynene. Oksen sjekker brunstutviklingen hos kua ved å snuse henne i baken og krølle leppene.

Under brunsten kan det gå hardt for seg. I kamp om kuene kan moskusoksene løpe i full fart mot hverandre og smelle pannebrasken sammen. Det er sjelden alvorlige sammenstøt, men det har hendt at okser har omkommet fordi skallen rett og slett har revnet.

Etter slike kamper hender det at en av oksene må forlate flokken og begi seg ut på vandring på egen hånd. Imidlertid er det ikke alltid slik at disse oksene er utstøtte dyr. Det er nokså normalt at både gamle og unge dyr vandrer rundt alene om sommeren. Dyrene beveger seg fort og klatrer bra.

På Dovrefjell holder dyrene seg innenfor et ganske avgrenset område. Om vinteren søker de opp til snaublåste rabber med tynt snødekke, og her beiter de ulike starr- og grasarter. Når våren nærmer seg, trekker de ned i bjørkeskogen hvor de blir til juni. Deretter går de innover fjellet igjen, men nå holder de seg gjerne nede i frodige daler hvor de beiter gras, urter, vier og dvergbjørk.

Den ene kalven fødes i mai–juni etter en drektighetstid på 8–9 måneder. Kalven som veier cirka ti kilo ved fødselen, dier i ett år. Som ettåringer får de også sitt første spinkle horn, men det tar flere år før de er kjønnsmodne. Hannene kommer i brunst for første gang som femåringer, hunnene når de er tre år gamle.

Moskus er en overlever fra siste istid. Da hadde dyret en stor utbredelse i Asia, Amerika og Europa. I Norge fantes den for 30 000–100 000 år siden, men så døde den ut. I dag forekommer arten i Nord-Canada, Alaska, Grønland og Skandinavia, men kun i Canada og på Grønland er det opprinnelige bestander.

Det var først under byggingen av Dovrebanen i 1915 at man fikk bekreftet at Dovrefjell hadde vært leveområde for moskus. Da ble det funnet en fossil ryggvirvel, noe som ga de første ideene om utsetting av moskusfe på Dovrefjell.

I Norge har moskusfe blitt satt ut flere ganger. Først på Svalbard i 1929, med 17 individer. Disse dyrene la grunnlaget for en stamme som talte rundt 50 dyr i 1959. Senere gikk bestanden drastisk tilbake og døde ut i 1980-årene.

Mest kjent er utsettingene på Dovrefjell. Den første utsettingen skjedde 7. oktober 1932, da ti dyr fra Grønland ble sluppet ved Hjerkinn. Ytterligere to dyr ble satt ut i 1938. Flokken formerte seg, men samtlige forsvant i løpet av andre verdenskrig. I årene 1947–1953 ble 21 kalver overført fra Grønland og satt ut på Dovrefjell. Denne gangen klarte dyrene seg. De formerte seg og har i dag blitt en turistattraksjon. Antall moskus har vært oppe i rundt 300 individer, men forvaltningsmyndighetene har bestemt at antall dyr skal ligge på rundt 200.

I 1971 utvandret noen dyr og etablerte seg i Härjedalen i Sverige. I 2017 var det ti dyr der. De holder seg mest i Sverige, men i deler av året vandrer de innom Femundsmarka.

Moskusfe er forsøkt overført til andre steder, blant annet til øyene utenfor Møre og Romsdal (ni dyr i 1925 og 1926) samt Bardufoss (åtte dyr i 1948), men uten hell. I 1969 ble cirka 25 dyr overført fra Grønland til Bardu for å danne stammen i en moskusfarm med ullproduksjon som mål. Denne farmen ble senere nedlagt og flyttet til Kvænangen.

Moskus er fredelige dyr. Likevel har det hendt at mennesker har blitt skadet eller til og med drept av moskus. I 1964 ble en mann stanget i hjel på Dovrefjell. Som oftest gir den flere advarsler før den går til angrep. Den blåser i nesa, stamper med beina, slenger hodet fra side til side og foretar skinnangrep.

Om flokken angripes av for eksempel ulv, noe som skjer i arktisk Canada, stiller dyrene seg i beskyttende ring med kalvene innenfor. I storm stiller de seg i en halvsirkel med bakendene mot uværet – oksene ytterst og kuer og kalver innenfor. Slik kan de stå urørlige i flere dager.