Robotassistert undervisning med KI

Overskriften er et direkte tilbakepek til prosjektet Robotassistert undervisning, som jeg fikk i gang i 2018. Dette prosjektet kom i gang etter et møte med temaet som lager Aisoy-robotene. Det begynner å bli lenge siden, men disse roboten ga svært mye for pengene. På den tiden begynte jeg også så smått å gjøre meg noen tanker om å designe og bygge en robot dedikert for skolebruk.

Robotassistert undervisning var på flere måter et vellykket prosjekt, men som "vanlig" er jeg gjerne litt for tidlig ute og prosjektet fikk ikke nok steam. Et av de største ankepunktene var talesyntese (Aisoyen snakket greit på engelsk og spansk, men dialogene var skriptet). Vi gjorde imidlertid en rekke interessante forsøk, blant annet noen studentoppgaver og gjennom et samarbeid med Universidad Politecnica Valencia (UPV). Jeg presenterte prosjektet under Webinarfestivalen i 2018, og deler av arbeidet kom med i artikkelen Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning.

Jeg endte opp med å importere Aisoy-robotene, men må se tilbake på en forretning som aldri helt tok av. Jeg avviklet Skolerobot AS for et par år siden, etter rundt fem års drift, og brant med det inne med et restlager av roboter. Aisoy ser heller ikke ut til å ha tatt denne roboten videre.

Spol frem noen år og jeg sitter på kontoret til kollega Øyvind, ved HVLs medielab. På pulten står et eksemplar av Reachy Mini, fra et selskap tungt backet av Hugging Face. Prisen er rundt Kr. 3.500,–  hvilket jo er hyggelig. Reachy Mini leverte nemlig en særdeles overbevisende samtale der vi var innom en rekke svært forskjellige tema.

Hugging Face sin involvering handler om koblinger mellom utviklingen av kunstig intelligens og roboter – embodied AI. Slike koblinger kan bli svært overbevisende, effektive og nyttige, lenge før en har avanserte humanoide roboter.

Reachy Mini er et godt eksempel på dette, samtidig som denne roboten er basert på åpen maskinvare og åpen kildekode. Avgjørelsen var dermed lett: en Reachy Mini  er bestilt!

KI og illustrerte barnebøker

Jeg hadde en interessant diskusjon her om dagen, om forholdet mellom å løse ulike "oppgaver" analogt versus ved hjelp av digitale verktøy. Min konklusjon har gjennom hele yrkeslivet vært at digitale verktøy gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville, eller kunne gjort. Video, lyd, fotografi, bildeskaping, skrive, illustrere og sette bøker, osv.

I Digitale medier og materialitet bruker jeg et bilde, tatt med en rimelig mobiltelefon, av et digitalt fotoapparat og et Sony Betacam. Det profesjonelle Sony-kameraet var arvtageren til U-matic, sistnevnte det formatet som var i bruk da jeg tok film- og fjernsynsfag på 1990-tallet.  Det digitale kameraet (Panasonic FZ-1000) ble lansert for mer enn 10 år siden, det kostet ikke mange tusenlappene og det gruser fullstendig Sony-kameraet fra studietiden. Med digital redigering og publisering på nett blir hele prosessen med å lage video utrolig mye enklere. Ingen vil tilbake...

Digitalt er imidlertid så mangt, og med generativ KI begynner jeg så smått å lure. I og for seg kan en få enda mer gjort, men jeg leter etter bruksområder der jeg finner det interessant. Noen ganger handler det om å lage grafikk på (for meg) nye måter, det kan være videouttrykk som jeg selv ikke har tenkt på med tilhørende musikk, eller video skapt med utgangspunkt i egne stillbilder. For et år siden kom jeg til at det bare er å skrote tradisjonell bildebehandling, og siden det har lignende tjenester tatt store skritt. Jeg underviser rett og slett ikke bildebehandling slik som dette lenger.

En kan saktens lure på hvor dette ender, men nå til det overskriften handler om. Da mine egne barn var små lagde vi noen (eller var det bare én) bøker med utgangspunkt i ungenes tegninger, der jeg spurte litt om hva de forestilte og skrev en illustrert fortelling. Unike bøker, og et slags frempek mot arbeid med en form for kunstnerbøker.

For drøyt to år siden, omtrent samtidig med at jeg sluttet å undervise tradisjonell bildebehandling, laget jeg og Johannes Ringheim fortellingen om Sonus for Festspillene: pandaen som reiser fra Tåkeskogen i Kina og ender opp i Norge - en lokativ fortelling for små barn.

Bildet som ble bruk i Festspillprogrammet var delvis KI-generert. Bildene var riktignok primitive, men prosessen med å lage bildene var for meg en liten åpenbaring. Jeg kom til å kunne illustrere med "egen" tegninger.

Ytterligere 2-3 år har gått. Dette kunne åpenbart vært gjennomført for en  god stund siden, men nå har jeg fått laget boken med utgangspunkt i fortellingen om Sonus. Du kan se hva Google Gemini Storybook kom opp med her – verd å ta en titt siden det gir litt tilgang til kulissene. Gemini (med Nano Banana i bunn) har laget illustrasjoner og tekst, dog med utgangspunkt i mine tidligere bilder av Sonus og teksten som jeg skrev til lydvandringen. Jeg lar meg imponere over hvor konsistente bildene blir, spesielt med tanke på karakterene på tvers av de ulike illustrasjonene.

De fleste bildene måtte fikses på, men dette går også greit med Gemini og/eller andre KI-tjenester. Det eneste jeg måtte manipulere inn var IKEA-logoen, fordi Google nekter å gjøre dette. Litt fiksing og jeg har en illustrert bildebok. Kanskje ikke prisvinnende materiale, men på høyde med mye annet jeg har sett. Boken har dessuten elementer som er unike – det er min fortelling, skrevet med tanke på et barn.

Sidene ble skrevet ut bundet inn for hånd i stive permer med koptisk binding (en anledning til å anbefale Ido Agassis Youtubekanal om bokbinding). Innbindingen gir en "final touch", som for meg gjør dette til noe jeg kan stå oppreist og si: dette har jeg laget. Om så det er ved hjelp av KI.

Jeg kommer til å forsøke igjen. Kanskje blir det bedre, og flinkere folk enn meg vil komme frem til enda bedre resultater. Det er ikke bare lystelig. På den ene siden er jeg begeistret over hva jeg kan få til. Samtidig lurer jeg på hva gjør det med de som profesjonelt illustrerer bøker. Jeg tror det kan bli tøft fremover.

KI-tjenester som Gemini lager illustrasjoner som jeg mener har rimelig høy kvalitet. Men det gjelder langt fra alt. Det første forsøket mitt fikk for eksempel med et bilde som dette. Hva fyren med grønn genser gjør her, det har jeg ingen anelse om. Dersom en kun ber om å få laget en visuell fortelling er det slikt som gjerne dukker opp. Jeg måtte gå flere runder før jeg fikk det bildet jeg ønsket. Likevel, det gikk enormt mye raskere enn om det skulle være tegnet – noe jeg hverken kan eller vil forsøke meg på.  

Tegne skisser til handlingen kan jeg imidlertid gjøre, og med det er en i full gang med å lage tegneserier sammen med barn. KI blir dermed en støtte i idearbeidet. Tegnekrisen er slik sett avlyst, om enn med et annet utfall enn det mange kanskje helst ser for seg. 

Det er mange svært gode grunner til at vi skal tegne mer, men at vi skal illustrere er kanskje ikke blant disse...

Det samme vil skje på tvers av alle sjangere (video, musikk, alle former for bilder, verbaltekst). De kommende årene kommer til å bli transformative. Langt mer enn hva jeg så for meg da jeg første gang snakket om Performativt e-håndverk, for nærmere 10 år siden.

Opplevelse, erfaring og formsvar

Jeg lager meg fra tid til annen tankefigurer, for kanskje bedre å forstår hvordan begreper kan knytte s til hverandre. En slik figur forsøker å knytte sammen opplevelse, erfaring og formsvar.

Et formsvar kan være en kunstnerisk eller funksjonell løsning som svarer på et behov, eller en utfordring, hvor resultatet er en gjennomtenkt form. Formsvar kan slik sett være resultatet av en estetisk (lærings)prosess.

Sammenhengen mellom opplevelse og erfaring er noe jeg ennå ikke føler jeg har kommet helt til bunns i. Skjønt det handler nok mest om at jeg stadig sliter med den norske oversettelsen av John Deweys Art as experience.  

Målbilde og rammeplan for lærerutdanning

Kun noen dager til ny felles rammeplan for lærerutdanningene. I henhold til mandatet skal underkapitler i ny felles rammeplan for lærerutdanningene leveres 15. januar.

Jeg kopierer inn "Målbilde for innsatsområdet i 2025" fra Kunnskapsdepartementets strategidokument side 14):

Erkjennelsesinteresser

Jeg funderer på en tekst til en utstilling om kunnskapsformidling gjennom (kunstner)bøker. Samtidig har jeg friskt i minnet en diskusjon omkring sider ved posthumanismen. Jeg er generelt var for begreper som hentes fra et vitenskapelig felt og brukes metaforisk på et annet – f eks ved å bruke begreper fra kvantefysikken metaforisk – det kan bli veldig komplisert.

Det leder meg til erkjennelsesinteresser. Dette handler om interessen for kunnskapen man produserer. Konseptet ble lansert av Jürgen Habermas basert på en innsikt om at det ikke finnes kunnskapsproduksjon som ikke er basert på en eller annen form for interesse. 

Erkjennelsesinteresser er forestillinger som ofte er innebygd i dominerende former for kunnskap/teknologi, og som dermed er ganske beskyttet mot kritikk. En oppmerksomhet (f eks i form av diskursanalyse) mot slike interesser kan derfor være nyttig i møte med forestillinger objektiv eller nøytral vitenskap (jf f eks Latour, Science in action). 

I Erkenntnis und Interesse  skiller Habermas skiller mellom tre typer erkjennelsesinteresser:

1. Teknisk interesse
   styrer forskning som tar sikte på å forbedre vår kontroll over naturen og/eller samfunnet. Mye av forskningen innen naturvitenskapene passer inn i denne beskrivelsen.
   
   
2. Hermeneutisk- / forståelsesinteresse
   sikter mot en dypere forståelse fenomener, uten særlig vekt på "nytten"fra et teknisk / økonomisk ståsted. Mye av forskningen innen humaniora passer inn her.
   
   
3. Emansipatorisk- /frigjørende interesse
   interessert i motvirke undertrykkelse og urettferdighet. Dette kan være ved å avdekke maktforholdene i samfunnet, eller endringer av praksiser. Slik forskning har alltid en politisk komponent i en eller annen forstand. 

For Habermas er alle tre interessene like «vitenskapelige», og sammen danner en helhet. Enkelte fag og tradisjoner har sterkere vektlegging av noen interesser, men preges likevel av alle. 

En kan argumentere for at skillene mellom erkjennelsesinteresser har blitt vanskeligere å trekke. ikke minst fordi dominerende «ideologiske makter» og/eller strukturer forstår hvordan de skal bruke "frigjørende" analyser og aktiviteter til fordel for den nødvendige fornyelsen og reproduksjonen av sin maktbase. Det er alltid nyttig å spørre hvem som har en interesse i en gitt kunnskapsproduksjon – Cui bono?. 

Illustrasjon ovenfor basert på figur laget av Dag Svanæs

Utvalget om KI i høyere utdanning – foreløpige vurderinger

Et sammendrag av sammendraget av notatet fra Utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning, oversendt Kunnskapsdepartementet den 16. desember 2025:

Utviklingen av kunstig intelligens (KI) utfordrer læringsinnholdet i bredden av studietilbud, samtidig som vi ikke har et kunnskapsgrunnlag som lar oss foregripe endringene som kommer. 

KI gir flere muligheter og utfordringer for hvordan vi lærer. De fremste fordelene ligger i å kunne få individuelle tilbakemeldinger og tilpassede forklaringer i en helt ny skala, at studenter lettere kan utforme individuelle og kollektive læringsprosesser og at KI kan styrke simuleringsbasert ferdighetstrening. De største utfordringene dreier seg om at studenter risikerer å overlate for mye til generativ KI. 

Universitetene og høyskolene skal sertifisere studentenes kompetanse. Denne funksjonen blir grunnleggende utfordret av KI. Universiteter og høyskoler anbefales å gjøre større bruk av kontrollerte eksamensformer og å kombinere ikke-kontrollerte eksamener med en kontrollert eksamensdel. Utvalget fraråder bruk av verktøy for KI-deteksjon som støtte til sensur og fuskesaksbehandling. 

KI-systemer basert på store språkmodeller har et potensial for å gi pålitelig og effektiv gjennomføring av både sensur og karakterbegrunnelse. Å bruke KI-systemer til disse formålene bærer også med seg risikoer, blant annet knyttet til etterprøvbarhet og videreføring av skjevheter. Sensur har generelt større betydning for studenter enn karakterbegrunnelse, og krever dermed større varsomhet. 

Utvalget vurderer at fagmiljøene og den enkelte faglig ansatte har et ansvar for å utvikle sin fagspesifikke og utdanningsfaglige KI-kompetanse; at universiteter og høyskoler har et ansvar for å gi sine ansatte tilbud for å utvikle sin utdanningsfaglige kompetanse, å sørge for å ha forvaltningsrelevant KI-kompetanse, og å samarbeide med andre institusjoner om kompetanseutvikling; og at sentrale myndigheter bør støtte institusjonenes arbeid ved å skape plattformer for kunnskapsdeling og samarbeid.

Kortfilm med KI

Jeg var begeistret for Googles Veo for en tid tilbake. Nå har jeg fått testet funksjonaliteten for å utvide klipp slik at en kan lage et lengre forløp med utgangspunkt i et stillbilde eller et kort klipp. Jeg beholdt noen litt rare scener, og med det en 43 sekunders kortfilm:

Make diplomas fun again!

Daværende Mediesenteret, flyttet inn i Høgskolen i Bergen sine lokaler i Nygårdsgaten i 1999. Alt henger sammen med alt, og mitt arbeid her peker frem mot doktordisputasen ti år senere, og videre til jeg i år fikk status som merittert underviser.

I dag kom dagen der jeg mottok beviset, et diplom og blomster. Blomstene er fine, men jeg må ærlig innrømme at på diplomfronten har høgskolen en del å gå på. Diplomet er rett og slett så kjedelig at jeg desperasjon grep to gönker, plassert inne i bokhylla. 

Gönker er mye morsommere å skrive om. Disse skriver seg fra 1999, da jeg kjøpte slike til alle kollegene på Mediesenteret. Jeg ryddet vekk noen da Mediesenteret flyttet 15 år senere. IKEA solgte disse morsomme krabatene på slutten av 1990-tallet. De forsvant omtrent samtidig med dot.com-boblen – på den tiden serveren for Kulturby Bergen sto under pulten min, og jeg tok manuell backup på en Zip-disk.

Gonk er nok beslektet med nisser og hagegnomer, og det er en åpenbar inspirasjon for Furby.

Ingeniørutdanningen i Bergen 150 år

Et stykke borte i gangen fra kontoret mitt henger dette bildet, malt av Knut Glambek. Det viser bygget som huset Bergen tekniske skole, fra 1875 til 1963. I dag feirer ingeniørutdanningen 175 år, nå som en del av Høgskulen på Vestlandet (HVL):

"Artist Book"-workshop

Kort workshop med et godt knippe lærere fra Bø skule på Karmøy, der vi jobbet med sjangeren "kunstnerbøker" - Artist Books. Selv om dette kanskje ikke kom til et punkt der bøkene ble et selvstendig kunstverk, så er dette en glimrende måte å jobbe med møtepunkter mellom digital arbeidsflyt og et kollektivt, fysisk uttrykk.

Temaet var nok ikke helt fritt valgt, for min forutinntatthet hadde med seg at Karmøy, Hydro og aluminium henger uløselig sammen. Her har de tross alt produsert aluminium, like lenge som jeg har levd.

Aluminium er et glimrende utgangspunkt for en mangefaglig tilnærming til store spørsmål, med forankring lokalt og implikasjoner globalt. Industri, ren energi, naturinngrep, lange transportveier, verdenshandel, globale utfordringer, etc. Dette før vi har snakket om fysikk, økonomi og kompetansebygging.

Ideen min var å forene ulike perspektiver i én bok, der 12 sider (på den ene siden) forteller om de positive sidene ved aluminiumsproduksjon på Karmøy, mens 12 sider (på den andre siden) forteller om de mulige negative konsekvensene. De to perspektivene motes i boken, og flettes bokkstavelig talt inn i hverandre. En fysisk måte å legge til rette for et kollektivt estetisk uttrykk, felles meningsskaping og diskusjon.

Pele

Litt rart dette, men lek med en maskinrytme:

KI og (akademisk) dannelse

Det som sparker tankene i gang denne morgenen er Jill Walker Rettbergs innlegg i Aftenposten, Nå er det nok. Stopp bruken av kunstig intelligens til kunnskapsarbeid. Samtidig sitter jeg på Sikt-konferansen 2025 og lytter til innlegg som nettopp handler om bruk av KI i kunnskapssektoren.

Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).

I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.

Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.

Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.

Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.