Demeter

Demeter
Demeter, romersk marmorkopi etter gresk original fra 300-tallet f.Kr.
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Δημήτηρ
Foreldre		Kronos og Rhea
Make		Iasion, Zevs, Okeanos, Karmanor og Triptolemos
Barn		Persefone, Despoina, Arion, Plutos, Filomelos, Eubuleus, og noen til
Aspekt		Jordbruk, syklusen liv-og-død, årstidene
Tekster		Homersk hymner Hesiod: Theogonien Pausanias
I andre mytologier		Ceres (romersk mytologi)

Demeter (attisk gresk: Δημήτηρ, Dēmētēr; dorisk gresk: Δαμάτηρ, Dāmātēr; betydning «Moder Jord» eller muligens «fordelingsmor») er i gresk mytologi fruktbarhetsgudinne, særskilt for kornhøst og jordbruk, men med innflytelse på religiøse lover og ritualer, spesielt gjennom de eleusinske mysterier som var sentrert rundt henne og datteren Persefone. Demeters kulttitler var blant annet Sito (gresk: σίτος, «hvete») som korngudinne; og Thesmoforos (θεσμός, thesmos: «guddommelig ordre», «uskrevet lov») som kjennetegn på det organiserte jordbrukssamfunnet.

Demeter var datter av Kronos og Rhea, og søster til Hestia, Hera, Hades, Poseidon og Zevs. I de homeriske hymner påkalles hun som «den som fører frem årstidene», noe som tyder på at hun kan ha blitt dyrket før de tolv olympiske guder i det olympiske pantheon. I skrifttavler på mykensk gresk i skriftspråket linear B datert til 1400–1200 f.Kr., funnet ved Pylos, nevnes «de to herskerinnene og kongen», noe som kan være en henvisning til Demeter, Persefone og Poseidon. Hennes romerske parallell er korngudinnen Ceres. Demeter og Persefone (også kalt for kore, dvs. «pike», «datter») ble vanligvis påkalt som to theo, «de to gudinnene».

Demeter virker som en sammensmelting av en før-hellensk underverden-gudinne og en mesopotamisk korngudinne, som fortvilt leter etter sin datter Persefone hun har fått med sin bror Zevs. Piken er bortført av enda en av morens brødre, Hades, som har tvunget henne med seg ned i sitt dødsrike. Overfallet på Persefone fører til at alle vekster dør; en parallell til det som fortelles om forsvinningen til den hettittiske fruktbarhetsguden Telepinu, sønn av stormguden Taru. Da Telepinu falt i så dyp søvn at plantene vokste over ham og dekket ham til, sovnet også verden. Ilden brant ikke; dyrene fikk ikke avkom; kornet vokste ikke; det brøt ut hungersnød, og selv gudene fikk panikk da verden visnet bort. Først da Telepinu vendte tilbake, ordnet alt seg.

Demeters hovedmyte er forholdet til datteren Persefone hun hadde med Zevs. Da Hades tok Persefone til hustru og ned til sitt dødsrike, ble Demeter så fortvilet at hun nektet å gi avling til menneskene og sulten bredte seg. Menneskenes jamring fikk Zevs til å sende Hermes ned til Hades for å hente henne opp igjen. Hun fikk gå, men måtte være hos Hades en tredjedel av året. Demeter ble veldig glad og ga tilbake avlingene i den perioden hun hadde datteren hos seg. Dette er grunnlaget for årstidene. I henhold til den athenske retorikeren Isokrates, var de fremste gavene som Demeter ga menneskene: korn, for det gjorde dem forskjellig fra ville dyr; og mysteriene som gav mennesket høyere håp i dette livet og etterlivet.

Etymologi

Didrakme fra øya Paros, preget i Kykladene og med avbildning av Demeter.

Demeters vesen som modergudinne er identifisert i det andre element av navnet hennes, -meter (μήτηρ), avledet fra urindoeuropeiske *méh₂tēr (mor). I antikken ble det fremmet ulike forklaringer vedrørende det første elementer på navnet hennes. Det er mulig at Da (Δᾶ) (som ble attisk De (Δῆ)) er den doriske formen av Ge (Γῆ), «jord», det gamle navnet av en ktonisk jordgudinne, og at Demeter er ganske enkelt «Moder Jord». Denne roten opptrer også i Linear B-inskripsjonen E-ne-si-da-o-ne, «jord-ryster» (den som skaper jordskjelv) som et aspekt av guden Poseidon. Imidlertid er dā ikke så enkelt lik/tilsvarende med «jord», i henhold til lingvisten John Chadwick.

Ceres (Demeter), detalje av en fresko av Cosimo Tura, Palazzo Schifanoia, Ferrara, 1469-70.

Elementet De- kan være forbundet med Deo, et tilnavn til Demeter, antagelig avledet fra det kretiske ordet dea (δηά), jonisk zeia (ζειά), i betydningen «bygg», slik at hun er «Kornmoderen», og den som generelt gir liv. Arkadisk kult til Demeter knytter henne til en mannlig guddom (gresk: Πάρεδρος, Paredros), som fulgte Den store gudinne og har blitt tolket som en mulig erstatning for Poseidon. Demeter kan derfor være beslektet med en minoisk Store gudinne.

Et alternativ, urindoeuropeisk etymologi kommer via hennes epiteter som Potnia og Despoina; hvor Des- representerte en avledning av urindoeuropeisk *dem («hus», «kuppel») og Demeter er «mor av huset» (fra urindoeuropeisk *dems-méh₂tēr).

Korngudinne

Demeter nevnes så vidt av Homer, som i Odysseen omtaler at hun forelsket seg i Iasion; i mysteriene på Samothrake var han gemalen hennes. Sin plass i gresk mytologi fikk hun hos Hesiod og i Demeterhymnen, der skildringen utvilsomt påvirkes av hevd og praksis ved de eleusinske mysterier. I kunsten kjennes hun på sine attributter - et septer og kornaks, eller et helt overflødighetshorn, eller symboler fra kulten hennes i Eleusis, en fakkel og offerdyret gris. Overleveringer tyder på at hun som jordgudinne også hadde en opprinnelig funksjon som dødsrikets gudinne, en rolle senere overtatt av datteren Persefone. I Demeterhymnen skildres hun som blond.

Hos Hesiod bidrar bønn og påkallelser til Zevs-Khthonios (den ktoniske Zevs) og Demeter til å sikre en god avling. Demeters emblem er valmuen, en skinnende rød blomst som vokser blant byggkornet.

I Hesiods Theogonien er Demeter datter av Kronos og Rhea. I bryllupet til Kadmos og Harmonia lokket Demeter Iasion bort fra de andre festdeltagerne. De hadde samleie i en pløyd åker på Kreta, og hun fødte deretter en sønn, Plutos. Persefone var datteren Demeter fikk med sin bror Zevs; piken ble bortført og gjort til dronning over underverdenen.

Demeter og kong Pyrrhos

Kong Pyrrhos av Epirus ble ifølge Pausanias såret i hodet da han angrep Argos. Angivelig ble han skadet av en teglstein kastet av en kvinne, men folk i Argos mente nok at dette var Demeter som hadde tatt skikkelse av en vanlig kvinne. Orakelet beordret at det ble oppført en helligdom for gudinnen der Pyrrhos døde, og der ble han angivelig begravet. Ifølge Pausanias ble Pyrrhos' bronseskjold hengt opp over inngangsdøren til helligdommen.

Demeter og sirenene

Sirenene ble forvandlet til fuglelignede uhyrer av Demeter; angivelig som en forbannelse fordi de nektet å hjelpe henne da hun lette etter Persefone. Ifølge Apollonios Rhodios i Argonautica hadde sirenene vært Persefones kammerpiker før hun ble bortført. I Ovids versjon lette sirenene forgjeves etter henne, og ba gudene om vinger til hjelp. Så fikk de gylne fjær, men beholdt de søte pikeansiktene sine og menneskestemmen.

Demeter og kong Erysikhthon

Kong Erysikhthon («Jordspalteren», «Jordsplitteren») av Athen fikk hogd ned alle trærne i Demeters hellige lund. Men en diger eik der nektet mennene å hogge ned, for den var dekket med kranser, en for hver bønn Demeter hadde svart på. Erysikhthon grep da selv en øks og felte eiken, slik at han tok livet av dryaden som bodde i treet. Dryadens siste ord var en forbannelse over ham. Demeter hørte ordene og påkalte Limos, ånden for umettelig sult, som tok bolig i magen på Erysikhthon. Nå ble sulten hans bare verre om han spiste, og han solgte alt han eide for å kjøpe mer mat, men til ingen nytte. Til sist solgte han sin egen datter Mestra som slave. Poseidon gjorde henne til hamløper, så hun slapp unna; men faren hennes benyttet da evnen hennes til hamskifte til å selge henne flere ganger. Omsider åt han seg selv i sin hunger, så ingenting var tilbake av ham.

Festivaler og kulter

• Se hovedartikler, De eleusinske mysterier og Thesmoforia

Demeters to fremste festivaler var hellige mysterier. Hennes høstfestival Thesmoforia ble feiret over hele den greske verden og var reservert for kvinner. De eleusinske mysterier var derimot åpne for innvidde av begge kjønn og alle samfunnsklasser. I hjertet av begge festivaler var mytene om Demeter som moren og Persefone som datteren - kore (gresk: «datter», «pike») og parthenos (gresk: «jomfru»).

Myter

Demeter og Persefone

The Return of Perspephone av Frederic Leighton, (1891).

Demeters jomfrudatter Persefone ble bortført og fraktet til underverdenen av Hades. Uten opphør søkte Demeter etter henne, fordypet i sitt tap og sin sorg. Årstidene stoppet opp; alt levende begynte de å visne. I frykt for at alt liv ville dø ut, sendte Zevs sin budbringer Hermes til underverdenen for å hente Persefone. Hades gikk med på å sette henne fri, men ga henne et granateple i håp om at hun kom til å spise frøene, for da måtte hun tilbringe en tredjedel av året hos ham, enten de tørre middelhavssomrene når plantelivet trues av tørke, eller høst og vinter. Myten finnes i flere varianter. I Den homeriske hymnen til Demeter hjalp Hekate Demeter med å lete etter Persefone, og ble senere hennes ledsager i underverdenen. I en annen versjon spiste Persefone villig og i hemmelighet frøene fra granateplet for å narre Hades, men det ble oppdaget, og hun måtte bli værende. I alle versjonene er Persefone i underverdenen når naturen i Hellas stagnerer, og vender tilbake når alt våkner til liv om våren. Demeters nedstigning for å hente Persefone opp fra underverdenen er knyttet til de eleusinske mysterier.

Demeter og Persefone ble vanligvis omtalt som:

• «Gudinnene», ofte adskilt som «den eldre» og «den yngre» i Eleusis.
• «Demeterne», på Rhodos og Sparta.
• «Thesmoforoi», antagelig i betydningen «lovgiverne», i Thesmoforia
• «De store gudinnene», i Arkadia.
• «Herskerinnene», i Arkadia.
• «Dronningene», (wa-na-ssoi) i mykenske Pylos

Myten om bortførelsen av Persefone synes å være av gammel opprinnelse, kanskje dens opphav er førgresk. I den greske versjonen representerer Ploutos (πλούτος = rikdom) kornets rikdom som ble lagret i underjordiske siloer eller keramiske krukker (pithoi). Tilsvarende pithoi i oldtidens gravpraksis ble knyttet til Persefone, underverdenens dronning. Ved høstens begynnelse, når kornet fra den gamle avling ble lagt ut på markene, steg hun opp fra de døde og ble gjenforent med sin mor Demeter når den gamle avlingen ble forent med den nye.

Ut fra den personlige mytologitolkningen til Robert Graves er Persefone ikke bare en yngre utgave av Demeter, hun hører også til blant de trefoldige gudinnene, en guddommelig treenighet bestående av Kore (den yngste, jomfruen, symbolisert av det grønne, spirende kornet); Persefone (i midten, nymfen, symbolisert av det modne kornet, klart til å bli høstet); og Hekate (den eldste, den innhøstede avlingen). Det reduserer Demeters rolle til å være en av en gruppe på tre. Før Persefone ble ført bort av Hades ble hun kalt for Kore, men straks hun var en del av underverdenen, ble hun Persefone («hun som fører til ødeleggelse»).

Demeter ved Eleusis

Den eleusinske treenighet: Persefone, Triptolemos og Demeter, framstilt i et relieff i Eleusis, 440–430 f.Kr.

Demeters leting etter sin datter tok henne til palasset til Keleos, konge av Eleusis i Attika. Hun tok formen til en gammel kvinne og spurte kongen om ly. Han tok henne inn som pleier for sine sønner med Metanira, Demofon og Triptolemos. For å belønne Keleos' vennlighet og sjenerøsitet, planla Demeter å gjøre Demofon udødelig; i hemmelighet salvet hun gutten med ambrosia og la ham på varmen i ildstedet som gradvis brente vekk hans dødelige jeg. Da kom Metanira inn, oppdaget sønnen i flammene og skrek ut av redsel. Demeter oppga forsøket og isteden lærte hun Triptolemos opp i hemmelighetene i agrikultur, og han lærte andre om det samme, og således lærte menneskeheten om hvordan å plante, så og høste jordens grøde. Myten har flere versjoner; en del er knyttet til figurer som Eleusis (den eponymiske helten av Eleusis), Raros (den eponymiske helten av de rariske marker utenfor Eleusis), og Trokhilos (helten som beskyttet den hellige møllehjul). Demofon-elementet kan være basert på en tidligere folkeeventyr.

Demeter og Poseidon

Navene til Demeter og Poseidon opptrer i de tidligste innrisningene i Linear B-skriften som er funnet ved mykenske Pylos. E-NE-SI-DA-O-NE («jord-rysteren») for Poseidon og SI-TO PO-TI-NI-JA, som sannsynligvis var relatert til Demeter.

I mytene i isolerte Arkadia i sørlige Hellas er Despoina en datter av Demeter og Poseidon Hippios. Disse mytene synes å være knyttet til de første gresktalende folkene som kom nordfra i bronsealderen. Poseidon representerer en elveånd fra underverden og han opptrer som en hest, slik som det er i flere nordeuropeiske sagn. Han forfølger Demeter, hun i form av en hoppe, og foreningen av dem av dem resulterer i en datter som opprinnelig også formen av en hoppe. Demeter og Despoina var nært tilknyttet vannkilder og dyr, knyttet til Poseidon som en gud for vann og særlig med dyrenes herskerinne, Artemis, nymfenes gudinne.

I fortellingen om Demeter som en hoppegudinne forfulgt av Poseidon, skjulte hun seg fra ham blant hestene til kong Onkios, men kunne ikke avsløre sin guddommelighet. I form av en hingst søkte Poseidon henne opp og fanget henne. Demeter var rasende (erinys) over Poseidons overgrep; i denne rasende formen er hun kjent som Demeter Erinys. Men hun vasket vekk sitt raseri i elven Ladon, og ble da Demeter Lousia, den «badende Demeter». «I hennes allianse med Poseidon», skrev Károly Kerényi, «var hun Jorden som bærer planter og dyr, og kunne derfor ta formen til et kornaks eller en hoppe.» Hun fødte datteren Despoina (Δέσποινα, «Herskerinnen»), et navn som ikke skulle nevnes utenfor de arkadiske mysterier og en hest med svart man og hale ved navn Arion.

I Arkadia ble Demeter i form av en hoppe dyrket inn i historisk tid. Hennes xoanon (trebilde) av Figaleia viser hvordan den lokale kulten tolket henne: en medusalignende type i form av en hests hode og med slanger som hår. Hun holdt en due og delfin, antagelig var det attributter for hennes makt over luft og vann.

«Det andre fjellet, Elaios, er rundt 30 stadier fra Figaleia og har en hule som er hellig for Demeter Melaine («Sort»)... Figaleiene sier at de holdt hulen hellig for Demeter og satte opp et trebilde i den. Bildet var laget på følgende måte: Det ble satt på en stein og var som en kvinne på alle måter med unntak av hodet. Hun hadde hode og hår som en hest, og slanger og andre dyr vokste ut av hodet hennes. Hennes kiton nådde til hennes føtter, og hun holdt en delfin i en hånd, en due i den andre. Hvorfor de gjorde xoanon (trebildet) som dette burde være åpenbart for enhver klok mann som er øvet i tradisjonen. De sier at de kalte henne sort fordi gudinnen hadde sorte klær. Men de husker ikke hvem som laget dette bildet eller hvordan det tok fyr, men da det ble ødelagt, ga ikke figaleiene gudinnen et nytt bilde. Stort sett overså de hennes festivaler og ofringer, inntil landet til sist ble lagt øde.»

Pausanias: Beskrivelse av Hellas

Titler og funksjoner

Statue av den sittende Demeter, 300-tallet f.Kr.

Demeter gråter over Persefone, Evelyn de Morgan, 1906.

Demeters epiteter viser hennes mange religiøse funksjoner. Hun var «Kornmoderen» som velsignet de som høstet avlingene. En del kulter tolker henne som «Jordmoderen». Demeter kan være knyttet til gudinnekulter på minoiske Kreta, og legemliggjøre aspekter av førgreske Store gudinne. Hennes andre epiteter i forskjellige sammenhenger var:

• Aganippe («hoppen som ødelegger nådig», «Natt-hoppen»)
• Potnia («elskerinne») i Den homeriske hymne til Demeter. Særlig Hera, men også Artemis og Athene, er også tiltalt som «potnia».
• Despoina («husets herskerinne»), et gresk ord tilsvarende til det mykenske potnia. Denne tittelen ble også gitt til Persefone, Afrodite og Hekate.
• Thesmophoros (antagelig «lovgivere»), en rolle som også knytter henne til en enda eldre gudinne Themis, avledet fra thesmos, den uskrevne lov, ikke den politiske lov, men den naturlige. Denne tittelen var knyttet til den årlige kvinnefestivalen Thesmoforia.
• Erinyer («uforsonlig») med en funksjon som den hevnende Dike («Rettferdighet»), gudinne av moralsk rettferdighet basert regler innenfor skikk og bruk som representerer guddommelig gjengjeldelse, og erinyere, kvinnelige arkaiske ktoniske guddommer for hevn og uforsonlig krefter for gjengjeldelse og straff.
• Khloe («det grønne skudd»), for hennes makt over fruktbarhet og evig ungdom, det samme gjør Khthonia.
• Khthonia («i bakken»), Ktoniske Demeter i Sparta.
• Anesidora («sender opp gaver fra jorda») benyttet av Pausanias, men finnes også skrevet på en attisk keramikk som et navn for Pandora på hennes krukke.
• Europa («bredt ansikt eller øyne») ved Lebadaia i Boiotia. Hun var pleieren av Trofonios som en khlotonisk kult og orakel ble viet til.
• Kidaria («dans») i mysteriene i Feneos i Arkadia hvor presten satte på seg en maske av Demeter som ble lagret på et hemmelig sted. Det synes som om kulten var knyttet til underverden og en agrarisk magi.

Demeter kunne også bli påkalt i skikkelse av:

• Maloforos («eplebærer» eller «sauebærer»)
• Lusia («badende»)
• Thermasia («varme»)
• Akhaia, navnet som hun ble tilbedt under i Athen av gefyraiene (boiotere av syrisk eller fønikisk opphav som hadde flyttet fra Boiotia).

I tillegg husket Theokritos at Demeter hadde en tidligere rolle:

For grekerne var Demeter fremdeles en valmuegudinne

Bærende på trinser og valmuer i begge hender

En minoisk statuett av leire, i dag oppbevart på museet i Heraklion på Kreta, forestiller en valmuegudinne som bærer kapsler av frø, kilde til næring og narkose, i sin tiara. Det virker sannsynlig at Modergudinnen under navnene Rhea og Demeter brakte valmuen med seg fra sin kretiske kult til Eleusis, og det er sikkert at kulten fikk fremstilt opium av valmue.

Kultsteder

De fremste kjente kultsteder for Demeter er Eleusis i Attika, Megara i Attika, Lerna i Peloponnes, Munykia i Pireus, i Korint, på den hellige øya Dilos, i joniske Priene på kysten av Anatolia, Akragas på Sicilia, Iasos på Antolia, Pergamon i Mysia (Anatolia), Selinos på Sicilia, Tegea i Peloponnes, Thorikos i sørlige Attika, Dion i Makedonia, Lykosura i Arkadia, Mesembria i Trakia, Enna på Sicilia, og øya Samothraki.

Demeter av Mysia hadde en sju dagers lang festival ved Pellené i Arkadia. Pausanias passerte helligdommen til Demeter ved Mysia på vegen fra Mykene til Argos, men alt han kunne trekke ut for å forklare det arkaiske navnet var en myte om en eponymisk Mysios som æret Demeter.

Maker og avkom

Releiffportrett av Demeter, Myrina, 300-tallet f.Kr.

1. Zevs
   1. Persefone
2. Poseidon
   1. Despoina
   2. Arion
3. Iasion
   1. Plutos
   2. Filomelos
4. Karmanor
   1. Eubuleus
   2. Krysothemis
5. Triptolemos
   1. Amfithevs I
6. Okeanos
   1. Dmia

I kunsten

Demeter ble hyppig framstilt med bilder av høst og avling, inkludert blomster, frukt og korn. Hun ble tidvis også avbildet med sin datter Persefone. Den antikke skulptøren Onatas framstile henne som den svarte Demeter. Hun ble vanligvis ikke framstilt sammen med en make; unntaket er Iasion, ungdommen fra Kreta som lå med Demeter i pløyd åker, og ble ofret deretter — av en sjalu og hevngjerrig Zevs med en lynstråle.

Demeter ble gitt stjernebildet Virgo (Jomfruen) av poeten og astronomen Marcus Manilius i hans latinske verk Astronomica. I stjernebildet Virgo var den klareste stjernen Spica, og i kunsten ble det plassert et hvetestrå i hennes hånd og satt ved siden av stjernebildet Leo (Løven). 1108 Demeter, en hovedbelteasteroide 26 km i diameter, ble oppdaget 1929 av Karl Wilhelm Reinmuth ved i Heidelberg.

Litteratur

• Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press.
• Harrison, Jane Ellen (1903): Prolegomena to the Study of Greek Religion
• Kerenyi, Karl (1967): Eleusis: archetypal image of mother and daughter
• Kerenyi, Karl (1976): Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life
• Nilsson, Martin P. (1940): Greek Popular Religion
• Ruck, Carl A. P. og Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth

Eksterne lenker

• (en) Demeter – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Teksten Homerisk hymne til Demeter
• «The Political Cosmology of the Homeric Hymn to Demeter»
• «The Sophian Prayer to Demeter»