brigade

Brigadens kjerne er manøveravdelingene (kampavdelingene). En brigade som er satt opp med egne støttefunksjoner, blir gjerne kalt en selvstendig brigade. Den skal i hovedsak kunne operere en tid uten støtte utenfra. Dette er i motsetning til en uselvstendig brigade, hvor manøveravdelingene er avhengige av ulike former for støtte fra en høyere enhet, eksempelvis divisjonstropper.

En selvstendig brigade består gjerne av tre manøverbataljoner med støttefunksjoner. Disse er vanligvis etterretning, artilleri, oppklaring, luftvern, ingeniør, samband, sanitet og logistikk, samt militærpoliti. Disse er oftest organisert som bataljoner, selv om de ikke er av bataljons størrelse. Enkelte av disse funksjonene vil også kunne leveres fra en annen avdeling, som et regiment. Eksempelvis blir den norske hærens brigader tilført MP-kapasitet fra Militærpolitiregimentet.

En brigade har vært, og blir fortsatt, satt opp på forskjellige måter med varierende styrkestørrelse. En tradisjonell brigade i nyere tid – som i det norske mobiliseringsforsvaret, og i tråd med NATOs standard – besto gjerne av drøyt 5000 soldater. En moderne brigade kan være på rundt halvparten. Også norske feltbrigader i mellomkrigstiden var på cirka 5000 mann.

Brigaden kan bestå av og lede et bredt spekter av landmilitære kapasiteter over tid. Innenfor en hærstruktur er brigaden det laveste nivå hvor hele bredden av landmilitære våpengrener og tropper inngår. Derfor er brigaden, blant annet i norsk forsvarsdebatt – både som ledelsesnivå og organisasjonsstruktur, så vel som stridssystem – ofte framholdt som den minste enheten et forsvar må ha for å kunne ha en hær med sammensatt kampkraft. Dette er tatt til følge av Stortinget i gjentatte langtidsplaner for utviklingen av Forsvaret. I langtidsplanen fra 2024 ble det vedtatt at Hæren skal ha tre brigader.

En brigade blir normalt ledet av en oberst eller brigader. I Norge var brigadene i mobiliseringsforsvaret kommandert av en oberst. Brigader i den norske hæren i dag ledes av en brigader.

Brigade i betydningen hærstyrke sammensatt av elementer fra flere våpengrener har i praksis vært satt opp i den norske hær siden midten av 1600-tallet. Hærens organisering, fra den ble opprettet i 1628 og til i dag, har gjennomgått en rekke endringer, også for stridende avdelinger. Det samme har begrepsbruken. I 1788 ble feltbrigader etablert. Deretter, og for å få en større likhet mellom freds- og krigsorganisasjonen, ble Hæren i 1818 organisert med fem infanteribrigader, pluss én brigade fra hver av de andre kampvåpnene: kavaleri, artilleri og ingeniør. Sistnevnte ble organisert som egen våpengren først i 1888.

Fra 1911 ble det opprettet regimenter, ledet av seks kombinerte brigader. Hver av de brigadene skulle så sette opp en feltbrigade, med en brigadekommando som ledelseselement. I 1916 ble benevnelsen divisjon innført til erstatning for kombinert brigade, ledet av en generalmajor. Hæren fikk dermed seks divisjoner, men ingen av disse var feltdivisjoner.

I mellomkrigstiden ble det innført et system der fredsavdelingene satte opp bataljoner av infanteri og artilleri, og kompanier av de andre våpengrenene og troppeartene. Disse inngikk i operative enheter kalt brigader, med tre infanteribataljoner, én artilleribataljon, hjulrytterkompani, sambandskompani og hjelpeinstitusjoner. Ved forsvarsordningen av 1953 ble betegnelsen erstattet med kombinert regiment. I 1983 fikk alle operative enheter på dette nivå igjen betegnelsen brigader. De ble gitt nummer (eksempelvis Brigade 12, eller 12. brigade), der nummeret samsvarte med nummeret på det infanteriregimentet som satte opp størstedelen av brigadens infanterioppsetninger.

Som følge av hærordningen av 1933 ble det etablert seks divisjoner som hver hadde en kombinert brigade (feltbrigade).

Under andre verdenskrig ble Hæren i eksil reorganisert rundt én (redusert) brigade i Skottland, kjent som Skottlandsbrigaden. Etter krigen var norsk deltakelse i den allierte okkupasjonen av Tyskland – med Tysklandsbrigadene og Tysklandskommandoen – viktig i gjenoppbyggingen av Hæren. Denne dannet deretter, fra 1953, grunnlaget for det operative tyngdepunktet for den norske hæren under Den kalde krigen: Brigaden i Nord-Norge (Brig N). Dette var én av to stående brigader; den andre var Brigaden i Sør-Norge (Brig S). Dertil kom ti mobiliserbare feltbrigader, lenge kalt kombinerte regiment.

I 1986 nådde Hæren sitt høyeste antall operative brigader, til sammen 13. Disse var i varierende utstrekning utrustet og øvd, og det var ikke budsjettdekning for modernisering av alle.

Gjennom 1980- og 1990-årene pågikk en politisk og faglig diskusjon om å redusere antall brigader, noe Hærens ledere advarte mot, særlig av hensyn til beredskapen i Sør-Norge. Hæren holdt ennå på slutten av 1990-tallet fast på et mål om seks brigader, hvorav tre underlagt 6. divisjon. Flere studier så på ulike modeller, blant annet Forsvarsstudie 1985, med forslag om seks brigader. De store kostnadene forbundet med en nødvendig materiellmessig oppgradering av brigadene veide tungt i retning av reduksjon. Den planlagte hærstrukturen fra 1994 inkluderte sju brigader.

Den kalde krigens opphør endret forutsetningene for Forsvarets struktur og førte til store endringer, særlig for Hæren. En rekke avdelinger ble nedlagt, inklusive de gamle mobiliseringsbrigadene. Den siste av disse som ble øvd var Brigade 12, under øvelse Battle Griffin i 1999. Sju brigader ble lagt ned i 1995; ytterligere tre i 2003. Én (Brigade 6) ble for en tid opprettholdt som en mobiliseringsbrigade i Nord-Norge.

Etter de omfattende endringene på 1990-tallet og inn på 2000-tallet var det bare én brigade igjen i den norske hæren: den mekaniserte infanteribrigaden Brigade Nord, med hovedkvarter i Troms og med enheter i Østerdalen.

Som følge av Stortingets langtidsplan for utvikling av forsvarssektoren fra 2024, vil Hæren bestå av tre brigader. Høsten 2025 ble Finnmarksbrigaden etablert, og Brigade Sør opprettet som et prosjekt, med utnevnt brigadesjef.

• Hæren
• Hærens historie
• Norsk forsvarshistorie