intelligens

Forskere har reist spørsmål om hvorvidt intelligens er én grunnleggende evne eller en samling av mange, relativt urelaterte evner og ferdigheter. Innenfor den psykometriske tradisjonen er dette spørsmålet undersøkt ved å studere sammenhenger (korrelasjoner) mellom delprøvene på intelligenstester.

Ved faktoranalyse kan man komme frem til de grunndimensjonene som best kan forklare mønsteret av slike korrelasjoner. Metoden ble først tatt i bruk i 1904 av den britiske psykologen Charles Edward Spearman. Han mente at det finnes én domenegenerell evne (g-faktor) som i større eller mindre grad inngår i alle oppgavene i intelligenstester, og flere domenespesifikke evner (s-faktorer). Noen forskere mener at intelligens består av mange domenespesifikke evner (s-faktorer). Den amerikanske psykologen Joy Paul Guilford (1897–1987) beskrev 180 slike faktorer.

Det har vist seg vanskelig å bli enige om ulike evner er beslektede eller uavhengige av hverandre. Det skylde blant annet at resultatene av en faktoranalyse alltid er avhengig av hvilke tester den baserer seg på, og oppgavene i intelligenstestene varierer en god del. Jo flere og mer forskjellige oppgaver som korreleres, desto mer komplekst blir mønsteret av korrelasjoner.

Den britisk-amerikanske psykologen Raymond B. Cattell innførte et viktig skille mellom to hovedgrupper av intelligensfaktorer:

• Flytende intelligens er evnen til å løse nye oppgaver ved hjelp av induktiv og deduktiv resonnering. Den omfatter grunnleggende funksjoner som hukommelse og romoppfattelse. Den er viktig for tilpasning til og mestring av ukjente situasjoner.
• Krystallisert intelligens er kulturell og personlig kunnskap som er samlet gjennom erfaring, som ordforråd og faktakunnskap. Den avspeiler læring og utdanning.

Den amerikanske psykologen Robert Sternberg har en triarkisk intelligensmodell med vekt på intelligensens rolle i individets tilpasning, læring, utførelse og bruk av ferdigheter, og mestring i et bestemt miljø. Erfaring fører til automatisering, slik at utførelsen av mange oppgaver krever færre kognitive ressurser. Det gjør oppgaveløsningen raskere, samtidig som det frigjør kognitive ressurser for andre oppgaver.

En annen amerikansk psykolog, Howard Gardner, avviser at det finnes en g-faktor. I hans teori er intelligens ikke en enhetlig konstruksjon eller evne, men omfatter flere domener som er funksjonelt uavhengige. De kan likevel virke sammen. Domenene omfatter språklig, romlig (romoppfattelse og gjenkjenning av visuelle mønstre), logisk-matematisk, interpersonlig (evne til samarbeid og forståelse av andres intensjoner, motiver, behov og ønsker), intrapersonlig (selvforståelse), naturalistisk (gjenkjenning og kategorisering av levende organismer og objekter), kroppslig-kinestetisk (bruk av kroppen og bevegelse) og musikalsk intelligens.

Det er enighet om at mennesker kan ha ulike evner, men det mangler normerte mål for disse evnene. I tillegg mener mange at ikke alle evner inngår i intelligensbegrepet.

Gardner hevder også at den enkeltes intelligens har grunnlag i en nevrologisk modul, med et eget sett av nevrologiske prosesser. Nevropsykologen Lynn Waterhouse har vært uttalt kritisk til denne teorien. Hun peker på mange tiår med forskning som fremdeles ikke kan støtte eksistensen av slike moduler som Gardner beskriver.

Waterhouse mener dermed at Gardners modulteori er en nevromyte – en påstand om eksistensen av bestemte nevrologiske funksjoner uten at det foreligger forskningsmessig evidens for den.

Noen beskriver evnen til å forstå og reagere adekvat på egne og andres følelser som «emosjonell intelligens», men det er uenighet om det er hensiktsmessig å bruke betegnelsen intelligens om slike ikke-kognitive egenskaper.

Det er også gjort forsøk på å relatere mål på intelligens til kognitiv hastighet, kapasitet og andre aspekter ved informasjonsbearbeiding. For eksempel kan arbeidshukommelsens effektivitet eller organisering og gjenhenting fra langtidshukommelsen ha betydning for løsning av kognitive oppgaver.

Studier av intelligens dreier seg i stor grad om individuelle forskjeller og utviklingen av intelligenstester har vært sentralt.

Innholdet i de oppgavene som brukes til å måle intelligens endrer seg med alderen. Barn utvikler seg noe forskjellig på ulike områder og et barns skårer kan variere ganske mye gjennom oppveksten.

Det er ganske lav statistisk sammenheng (korrelasjon) mellom hvordan barn skårer på intelligenstester i småbarnsalderen og senere i barnealderen og ungdomsalderen.

I voksen alder vil målt intelligens oftest holde seg på et nokså konstant nivå, men det kan være perioder med både framgang og stagnasjon, avhengig av livsforhold, aktiviteter og personlige egenskaper.

I en longitudinell studie fant den norske psykologen Sol Seim en korrelasjon på 0,54 mellom personenes IQ-skårer ved 11 år og 90 år. Det er viktig å understreke at IQ-skåre i alle aldersgrupper angir prestasjon i forhold til jevnaldrende.

Forskjeller i målt intelligens senere i livet kan ha sammenheng med sykdom, men også at mennesker varierer med hensyn til hvor aktivt de bruker sine kognitive evner. En eventuell reduksjon i kognitive evner med alderen kan først og fremst ses i sammenheng med oppgaver som krever hurtighet og involverer ukjent materiale.

Forskere har vært opptatt av årsakene til individuelle forskjeller i intelligens, da for eksempel betydningen av arv og miljø, kultur og kjønn.

Over flere tiår har de gjennomsnittlige skårene på intelligenstester gradvis økt i de fleste land, også i Norge. Testene må derfor normeres på nytt med jevne mellomrom for å opprettholde en normalfordeling av IQ-skårer med et gjennomsnitt på 100 og standardavvik på 15.

Det betyr også at selve tidspunktet en test ble normert vil ha betydning for vurderingen av evnene til menneskene som blir testet. Denne «inflasjonen» ble først beskrevet av forskeren James Robert Flynn.

Endringene i målt intelligens har sannsynligvis sammenheng med økonomiske forhold, endringer i ernæring og barneoppdragelse, økt utdanningsnivå, økte leseferdigheter og påvirkning fra radio, fjernsyn og internett. Flynn-effekten har nylig avtatt noe eller blitt reversert i Norge og enkelte andre land.

'Intellektuell begavelse' anses oftest som et uttrykk for høy intelligens. Inndelingen til den amerikanske utviklingspsykologen Robert M. Gagné tar utgangspunkt i IQ-skårer:

• Ekstremt begavet IQ 165+ (1 av 100 000 mennesker)
• Eksepsjonelt begavet IQ 155–164 (1 av 10 000 personer)
• Høyt begavet IQ 145–154 (1 av 1000 personer)
• Moderat begavet IQ 135–144 (1 av 100 personer)
• Lett begavet IQ 120–134 (1 av 10 personer)

Begavelsen viser seg ikke alltid på alle områder, men kan være spesielt framtredende på noen intellektuelle områder, som matematikk eller språk.

Begavelse er likevel ikke bare bestemt av evnen til å skåre høyt på intelligenstester. Kreativitet, visdom, utholdenhet, motivasjon og andre kvalitative egenskaper er elementer i utviklingen av begavelse. Kultur, stimuli og andre oppvekstforhold har også betydning for et individs intellektuelle fungering.

Noen begavede mennesker har også lærevansker, og da kan det kan være vanskelig å oppdage både begavelsen og vanskene. Også barn med høyere intelligens enn gjennomsnittet kan altså ha særlige behov for tilpasning.

Intellektuell utviklingsforstyrrelse er en sammensatt tilstand som innebærer lav intelligens (vanligvis IQ under 70) og tilpasningsevne. Barn med intellektuell utviklingsforstyrrelse viser senere utvikling enn barn med typisk utvikling på de fleste områder, og forskjellene til barn med typisk utvikling øker med alderen. De har til felles generelle vanskeligheter med å lære, om enn i ulik grad, men kan ha forskjellige evneprofiler og er på andre områder like forskjellige som barn med typisk utvikling.

Barn med intellektuell utviklingsforstyrrelse er i større grad enn andre barn avhengig av spesiell tilrettelegging av omgivelsene for å få optimal læring og utvikling. Tiltak i de første fem leveårene regnes som tidligtiltak for denne gruppen. De vil imidlertid trenge tiltak og tilrettelegging gjennom hele skolealderen og mange i denne gruppen trenger også støtte og tilrettelegging i voksenalderen.

Viktige aspekter ved intelligens er tilpasningsdyktighet og å kunne løse problemer som har betydning for individets eller gruppens overlevelse og utvikling. Dette er ting som alle dyr utviser gjennom ulike typer atferd.

For eksempel er oppfattelsen av farger en viktig kognitiv evne hos bier, som assosierer blomsterfarger med tilgang på mat. Katter ikke har fargesyn; et nattsyn uten farger egner seg best for kognisjonen til dyr som jakter om natten. Arbeidshukommelse er eksempel på en kognitiv funksjon som har betydning for intelligens på tvers av arter.

Noen dyrs handlinger avspeiler ganske avanserte kognitive evner, som skjærenes konstruksjon av store reir som motstår vær og vind. Noen forskere prøver å rangere arter som å ha høyere eller lavere intelligens, men det er omdiskutert. Forskningen dreier seg i større grad om grunnlaget for individuelle forskjeller i kognisjon innenfor ulike arter.

Dyr varierer i sin evne til å løse problemer som stiller krav til kognitive evner. Det er mulig kartlegge ulike kognitive evner hos dyr, forutsatt at oppgavene er tilpasset den enkelte art. For eksempel er oppfattelsen av romlige relasjoner og hukommelse nødvendige for at rotter skal kunne danne seg et mentalt kart over omgivelsene og hvor mat, reir og andre ting befinner seg. Denne evnen er en viktig del av rotters kognisjon og varierer innenfor en rottepopulasjon.

Kunstig intelligens er ikke intelligent fordi den ikke er basert på en underliggende forståelse av verden. Dataprogrammene i kunstig intelligens utfører komplekse prosedyrer på store datasett, men vet ikke hva de gjør eller hva ytringene de produserer betyr.

De mangler dermed grunnleggende egenskaper som kjennetegner menneskelig intelligens. Betegnelsen «intelligens» er i denne sammenhengen er altså metaforisk heller enn bokstavelig.

• IQ
• IQ-test
• mental alder
• intelligenstesting