langhus

Langhus er i arkeologisk sammenheng gårdsbygninger med vesentlig større lengde enn bredde, men vanligvis med den tilleggsforutsetningen at huset har jordgravde stolper som er plassert parvis inne i huset og bærer takkonstruksjonen, som har vært en variant av stav- eller grindverk. Ofte er det også underforstått at det dreier seg om kombinasjonshus, der mennesker og husdyr bor under ett og samme tak.

Hus med to eller flere av disse egenskapene har vært i bruk i Nord-Europa fra yngre steinalder og fram til moderne tid.

I Norge er de eldste langhusene påvist gjennom arkeologiske undersøkelser og går tilbake til noe før 2000 fvt. Disse husene er delt i to langsgående avdelinger («skip»), og kalles derfor toskipede. I eldre bronsealder gikk man over til å bygge treskipede hus, og etter hvert ble det vanlig at husene var delt mellom folk og fe.

Det fantes ikke noen enhetlig byggeskikk: gjennom hele jernalderen ble det bygd mindre og større hus som på ulike vis varierte som følge av kulturelle og sosiale ulikheter. I Trøndelag og det øvrige Midt-Skandinavia oppstod rundt vår tidsregnings begynnelse en hustype med innganger både til bolig og fjøs, som bare av skilt av en vegg. Denne byggeskikken fikk etter hvert stor utbredelse, også I Sør-Norge.

Mens de tidligste toskipede husene gjerne var 4-8 meter brede og fra 10 til 20 meter lange, var de treskipede jernalderhusene vanligvis 5-9 meter brede og 15 til 30 meter lange. Men det er avdekket langhus som er inntil 80 meter lange, både fra eldre (Missingen i Råde, Østfold) og yngre jernalder (Borg i Lofoten). Veggene i de stolpebygde langhusene kunne være av stående eller liggende plank eller bestå av leirklint flettverk. Inngangene, som det kunne være flere av, var på langsidene.

De treskipede husene ble bygd gjennom minst 2000 år, fram til og med vikingtid. I løpet av vikingtiden ble det mange steder vanligere med flere og mindre hus på gårdene, med hus til dyr og til mennesker hver for seg, og samtidig kom lafteteknikken gradvis til å erstatte de eldre stolpekonstruksjonene. Denne utviklingen varierte imidlertid fra landsdel til landsdel, og ulike stavkonstruksjoner og sammenbyggingsvarianter med bolig og fjøs varte enkelte steder ved til langt inn i nyere tid.

Det er vanligvis lite annet enn avtrykk etter stolpene som er bevart av slike hus i dag. Ved utgravninger fjernes matjorda, og stolpehullene framstår som rekker av mørke, runde flekker mot den lysere undergrunnen.

I noen deler av landet (Lista, Jæren og Nord-Norge) har det vært skikk og bruk med kraftige vegger av stein og torv utenfor selve huset. I disse områdene ligger de forhistoriske husene av og til tilbake som tufter, uten å ha blitt fjernet gjennom dyrkningsarbeider osv. Her er bevaringsforholdene ofte mye bedre, og ildsteder, innganger og andre detaljer kan være intakte.