luftrett – Store norske leksikon

Luftrett, er rettsreglene knyttet til luftfart og omfatter både privatrettslige og offentligrettslige regler. Privatrettslige regler er av obligasjonsrettslig, erstatningsrettslig og tingsrettslig karakter. Reglene omfatter spørsmål knyttet til fraktavtalen, ansvaret overfor passasjerer og gods og ansvaret overfor tredjemann.

Offentligrettslige regler er regler av statsrettslig, forvaltningsmessig og folkerettslig karakter. Statsrettslige regler omhandler regler knyttet til suverenitet over luftrommet, mens reglene om tillatelse og konsesjon til å drive ervervsmessig luftfartsvirksomhet er av forvaltningsrettslig karakter. De folkerettslige reglene omhandler luftrommets status, reglene om de internasjonale luftfartsorganisasjonene og problemstillinger knyttet til trafikkrettigheter.

Internasjonal regulering

Siden luftfarten er internasjonal er det ved en rekke mellomfolkelige avtaler utformet ensartede regler og etablert organer som arbeider for standardisering innenfor internasjonal og europeisk luftfart.

Chicagokonvensjonen

Grunnprinsippene for regulering av internasjonal luftfart ble etablert gjennom Chicagokonvensjonen av 7. desember 1944. Konvensjonen er ratifisert av 193 land, inkludert Norge. International Civil Aviation Organisation (ICAO), som ble etablert gjennom denne konvensjonen, har vært sentral i reguleringen. Et fundamentalt prinsipp i konvensjonen var anerkjennelsen av at landene hadde full og eksklusiv suverenitet i luftrommet over eget territorium, og som en følge av dette rett til å regulere aktiviteten i dette luftrommet.

I praksis medførte dette at de enkelte landene var henvist til å inngå bilaterale luftfartsavtaler for å sikre det rettslige grunnlaget for internasjonal luftfart. I en slik bilateral luftfartsavtale styres landenes rettigheter og plikter gjennom regulering av markedsadgang, kapasitet og priser. Konvensjonen har en rekke tillegg (annekser) som beskriver standarder og anbefalinger for ulike deler av luftfarten.

Montrealkonvensjonen

En rekke internasjonale konvensjoner som hadde som siktemål å skape ensartede regler om frakt av passasjerer og gods, ble i 1999 samlet i den såkalte Montrealkonvensjonen. De norske reglene bygger på denne. Ved såkalt code-sharing har i regelen både det selskapet som utfører transporten og det selskapet som har solgt den, ansvar. Det må tegnes forsikring for ansvaret.

Blir en passasjer skadet eller drept om bord i luftfartøy, eller ved ombord- og avstigning, har vedkommende eller de etterlatte som regel krav på erstatning. Flyselskapet har imidlertid rett til å begrense sitt ansvar til 100 000 SDR (Special Drawing Rights, 1 SDR utgjør omtrent 14,5 NOK i 2024) per person hvis selskapet beviser at det var uten skyld.

Ved forsinkelse har selskapet ansvar for det passasjerenes økonomiske tap, med mindre det beviser at det tok alle rimelige forholdsregler. Ansvaret er begrenset til 4150 SDR per person. For skade på gods er ansvaret begrenset til 17 SDR per kg. Når det gjelder reisegods, er beløpet 1000 SDR per person.

Ved overbooking har selskapet kontraktsbruddsansvar for økonomisk tap dersom det ikke er tatt et tilstrekkelig klart og rimelig forbehold i befordringsavtalen.

For rutetrafikk og for pakkereiser kan passasjerer ofte vise til mer vidtgående regler, som blant annet kan omfatte erstatning uten at det er lidt økonomisk tap.

Europeisk regulering

Dereguleringen av luftfarten i USA, og etableringen av et indre marked i EU, bidro til en rask utvikling av luftrettslige regler i Europa. I dag er hovedregelen fri markedsadgang, ingen kapasitetsbegrensninger og fri prissetting. Med visse overgangsbestemmelser omfatter markedsadgangen også kabotasje-rettigheter, det vil si rett til transport mellom to punkter i et annet land enn flyselskapets.

De enkelte lands myndigheter kan også kjøpe flyrutetjenester etter en forutgående anbudskonkurranse, dersom fri konkurranse ikke gir et tilfredsstillende transporttilbud. Felles regler om lisensiering av flyselskaper regulerer adgangen til markedet.

European Aviation Safety Agency (EASA) utvikler EUs felles regler for sivil luftfart som blir gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen. Norge er medlem av EASA, men har ikke stemmerett.

Norsk regulering

Norsk luftrett er i første rekke regulert i luftfartsloven. Her gis det nærmere regler om de betingelsene luftfartøyer må oppfylle for å kunne brukes innenfor norsk område, om luftdyktighet, miljødyktighet og bemanning, og om registrering og rettsstiftelser i luftfartøyer. Loven gir også regler om landingsplasser og flysikringstjeneste. Norske selskap som skal drive rutetrafikk og ervervsmessig trafikk med rutefly i Norge må ha godkjenning av Luftfartstilsynet.

Eieren av et luftfartøy er uansett skyld ansvarlig for skade eller tap som oppstår utenfor fartøyet som følge av at fartøyet brukes til luftfart, for eksempel om flyet styrter. Det skal tegnes forsikring for dette ansvaret. Loven har også bestemmelser om varsling, rapportering og undersøkelse av luftfartsulykker og -hendelser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Luftrett

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt