Ikke mer jobb i ferielandet Peru
Det er blitt Juli, og sannsynligheten er stor for at det ikke blir noe mer bloggaktivitet på denne karen. Det har blitt mange innlegg, 385 i alt, og ifølge arkivet er det ikke en måned i misjonærlivet hvor det ikke har kommet et innlegg.
Det har blitt noen taler og undervisningstimer siden dette bildet ble tatt i Juliaca, den første gangen jeg hadde en hilsen på en gudstjeneste i 2011.
Denne gangen ble det slutt etter to år og tre dager som utflyttet fra Norge. Til sammen ble det nærmere 11 år med tjeneste i Sør-Amerika. Det er nesten ¼ av livet, og mer enn halvparten av et følelseskjølig hjerte. Peru og Bolivia er gode land å bo i, selv om det kan være kriser. Vi er velsignet som nordmenn, og det kan jeg skrive under på at gjelder meg også.
Alt i alt (og litt mer) så har jeg hatt gode år her, men også opplevd vonde ting. Slik er livet, også i land som for nordmenn flest er eksotiske ferieland. For her har du saltsjøer på størrelse med norske fylker, du har Stillehavskyst, Machu Picchu, jungel og storbyliv. Du har dype daler og høye fjell, og til og med høyfjellsletter. Det er fantastisk flotte plazaer, og stygge byer, det er brennende sol, og varme hjerter. Det er latinske følelser og sterke familierelasjoner. Det er Inka Kola og godteri. Det er tro på Gud, og mennesker, fjell og Moderjord. Det er ofringer, tradisjoner og kirker. Og det er små lutherske kirker som har vokst frem med et fredsbudskap.
Det er alt mulig, og noe av det kommer vi nok til å savne. Mest mennesker, litt mat, klima og kultur.
Ferielandet Peru. Der har vi jobbet, levd et hverdagsliv, smilt, ledd og grått. Guttene har kranglet og slåss, men også fått felles opplevelser og mye familietid. Vi har hatt det godt, selv om det mange ganger har opplevdes ganske så tøfft.
Og de siste ukene har vi fått feriert. Stillhavskysten, Cusco, Machu Picchu, jungelen og storbyen Lima. Mange minner og mange bilder.
Og midt oppe i all denne ferieromantikken slo den hensynsløse politikvinnen inn og bøtla undertegnede på vei til flyplassen. Av alle mulige idiotiske trafikkregler sier man i Peru at sjåføren alltid skal ha to hender på rattet. Og i køen forbi bussterminalen i Arequipa presterte undertegnede å klø seg litt for lenge i de manglende skjeggtustene på kinnet. Så får vi håpe at noen gode venner kan legge ut for den boten, for det fikk jeg ikke tid til før vi forlot Arequipa.
Alt i alt har det vært en opplevelsesrik avslutning. Med mange opplevelser mellom avskjedene. En spesiell tid. Og det merkes på humøret og sinnstemningen til flere i familien at det er store ting å takle. Vi er både energiske og slitne, både triste og glade, høyt oppe og langt nede. En spesiell tid. Avslutningstid. Ferie. Vårt andre hjemland, ikke langt fra vårt kjære Bolivia. Nå mangler få dager på den 11000 km lange reisen mot nordøst.
Det blir en ny start i gamle trakter. Det kjennes litt ut som en ferie på forhånd, men hverdagen vil nok hente oss inn. Og det blir det nok mye av fremover også: Hverdager. Kanskje ikke så ulikt det vi har hatt i Peru… Men blogging blir det (om mulig) mindre av..
Avskjedsmodus
Det er spesielt å være et hode høyere enn de fleste andre. Det er kanskje ikke noen man tenker på hver dag. Men noen bilder viser det ekstra godt. Men nå er det altså snart slutt på det også…
Anne sa for noen dager siden at vi har litt erfaring med å flytte. Det stemmer egentlig ganske bra, og med nærmere ettertanke så gikk det opp for oss at vi bare flytter mellom land. Som familie har vi flyttet fire ganger, pluss en liten tre-måneders i Kenya. Vi har flyttet fra Peru -> Bolivia -> Norge ->Peru, og nå er vi snart klare for å ta en tur innom skattekontoret for å flytte tilbake til Norge.
Det å flytte betyr også avslutning. Og de siste ukene har vi vært på mange besøk og samlinger hvor det har handlet litt ekstra om at vi reiser. Felipe har hatt sin siste dag i barnehagen, og de eldste har med stor glede avsluttet sin peruanske skolegang.
Det var to år vi skulle være i Peru, og selv om ikke alt ble som vi tenkte, så er det et valg vi ikke angrer på. Guttene har fått lære språk på den harde metoden, og fått mange opplevelser og erfaringer. Noen erfaringer koster en del, men det kan det fort være verdt.
Vi voksne har også lært litt om fleksibilitet. Anne har vært gressenke mer enn hun liker, og Helge har vært flere timer på buss enn han hadde forestilt seg. Men samtidig har Anne kost seg med kurs og oppgaver med tegning og utvikling av materiell, og Helge har fått preiket og undervist i forskjellige kontekster, kulturer og sammenhenger.
Hovedoppgaven til Anne har vært søndagskoleopplegg, og det har ført til over 100 opplegg for samlinger, i tillegg har hun fulgt opp barna på skole, og vært med i utallige WhatApp-grupper om skoleting(noe som kan resultere i hundrevis av meldinger noen dager). Helge har preiket på 68 gudstjenester, og fikk tilslutt ca 70 timer med Setelastudentene.
Både i kirken vår og med Setelastudentene har vi hatt avslutning. Det er kjekt, men også med litt vemod. Det er langt å flytte til Norge, godt over 11 000 km. Vi vet ikke om vi treffes igjen i dette livet. Men så er det litt godt at avskjeder er trist. For det viser at det er noe viktig som man «mister». Det er bare trist hvis avskjeden ikke er trist…
Men nå er det slutt. Ferie. Så det blir kanskje et siste innlegg på bloggen med bilder fra Miramar, Machu Picchu og jungelen.
Å holde fast
I skrivende stund er det 51 dager til vi flytter til Norge. Det er vel kjent i familien, og vi er fem stykker som mer eller mindre gleder seg til å komme hjem.
To år i Sør-Amerika har vært veldig mye forskjellig. Det har både vært vanskelig og kjekt, det har vært travelt og kjedelig, det har vært reising og følelsen av å være innestengt i et hus i en stor by. Det har vært interessant, og det har vært utfordrende. Vi kan vel ikke legge skjul på det.
Men det har kanskje mest av alt vært opplevelser og lærerikt på flere plan. Og det bør vi kanskje holde fast i. For selv om det bare er 51 dager til vi tar med oss 10 store og 20 små kolli på flyet, så har jeg 20 undervisningstimer, 5 søndagspreiker, et digitalt seminar, noen andakter og 2 preikegjennomgåelser. Det skal være avskjedsamlinger både her og der, og vi skal ha to uker ferie med tur til Miramar, Cusco, jungelen og Machu Picchu. Vi skal ha noen dager i Lima også, før den 11000 km lange reisen mot hjemmet.
Så det er bare å holde seg fast…
På benken
Det er ikke nødvendigvis snakk om å være reserve, men det å sitte på benken kan være både inspirerende og kjedelig, kaldt og varmt, vondt og godt. Det kan sies mye om benkesliting, også når det gjelder kirkebenken eller skolebenken…
Jeg har de siste årene sett og tenkt mye på de som sitter på de forskjellige benkene, både kirkebenken eller skolebenken. Det er mye historie der, mange erfaringer og mange historier. Av og til får jeg lov til å høre litt av dette. Det kan til og med gjøre en konge ydmyk, tror jeg, og høre om erfaringer og opplevelser til de som vanligvis bare sitter på benken.
Selv har jeg ofte stått foran benken, og forsøkt å fortelle en historie eller fortelling, eller et kerigma til dem som sitter der. Med håp om at det kan gi dem nye erfaringer, skape nye opplevelser eller rett og slett bare tro. For troen kommer av budskapet som forkynnes, står det. Og budskapet kommer fra Guds ord.
Men i møtet der, mellom dem på benken og budskapet. Der er det potensiale til å skje noe. Der er det makt til å forandre, forbedre, ja rett og slett makt til å frelse. Der i møtet mellom benken og budskapet.
Av og til sitter jeg selv også på benken. Og jeg hører budskapet. Det skaper noe. Jeg er blir beriket. Ikke alltid (men det er nok mest min egen skyld). Men jeg er glad for at jeg også har den muligheten. Å høre, Budskapet ispedd erfaringer. Det er spennende. Om det er i klasserom, kirke, eller på generalforsamling. Og i forbindelse med arbeidernes dag, så kan jeg glede meg over at jeg også får være med i dette arbeidet. Når man tenker over det, så er det egentlig ganske enestående…
Grunnen…
Teolog til Peru, lærer til SETELA. Det var egentlig derfor vi kom til Peru og Arequipa. Og endelig. I mars 2025 begynte et nytt kull på SETELA. Ni studenter har begynt på et tre-årig studium, og jeg får være lærer for dem i nesten 80 timer tilsammen. De er kommet til Arequipa fra forskjellige byer i Peru, og får oppleve mye nytt. For meg er det stas å flytte ut fra de virtuelle klasserommene og inn i et fysisk, og få undervise til levende og mer eller mindre interesserte ansikter.
Nå skal jeg liksom lære dem noe om det å preike. Det er spennende, og jeg kan vel si at jeg har litt erfaring. Men utfordringen er alltid å få teorien ut i praksis. For det er et mål, og alle må få høre. Derfor kom vi hit, og derfor går de på SETELA. For det er blitt åpenbart et godt budskap..
… og den frelsende troen kommer av budskapet en hører, og budskapet kommer fra Guds ord. (Rom 10:17)
Ferietid
Skoleferien i Peru er fra jul til mars. Det gjør noe med hverdagsrutinene, ettersom barna har fri i langt over to måneder. For oss betyr det blant annet noen uker på Miramar.
Miramar er ferieplassen til Misjonssambandet, og er et lite paradis for oss utsendinger. Med kort vei til stranda, og eget basseng gir det valuta for pengene, og ungene trives godt med hengekøye, vannlek og bål noen kvelder.
Det kommer definitivt til å savnes neste februar, med måking, snø, kulde og skole….
15 år
Vi skriver 2025, og i familien Dagsland er det ingen som er i tvil om at det er det året vi skal flytte til Norge igjen. Det er en del som skal skje i år også, men det er liksom noe spesielt med datoen 20.juli, selv om billettene ikke er bestilt enda, og datoen dermed ikke er endelig satt.
Men det er altså litt over seks måneder til, og før det skal guttene gå noen måneder på skolen, og jeg skal bli kjent med 8 nye studenter på Setela. Det som skulle være min hovedoppgave har latt vente på seg, og det blir bare et semester jeg får være med. Men det blir forhåpentligvis både spennende å kjekt.
Samtidig er det i år 15 år siden begynte å arbeide i Peru, og lite visste jeg om hvordan det skulle bli da Andreas laget denne filmen…
Artig var det ihvertfall å se etter så mange år. Noen refleksjoner kan man gjøre seg. Og hvis man i tillegg ser intervjuet fra misjonærinnvielsen så blir det nesten litt rørende å tenke på alt man har fått oppleve, selv om det sjelden ble som man hadde tenkt…
Store ting…
Det går mot jul, og selv om den barnlige gleden kanskje forsvinner litt i kommersialisering og arbeid, så er det noe spesielt med julesanger. Man blir glad av å høre dem. Og det er ikke så dumt, for de bringer bud om noe stort, og kan lede oss inn i englesangen: Gloria!
«Ære være» og «fred på jorden» er store ord som taler om store ting. Det er jul.
Men adventstid og desember bærer ofte bud om andre ting. Det er juleavslutninger, eksamner, stress og gavehandel. Og det er ikke annerledes i Peru. Det har vi kjent på dette året. Med to barn som har sine «graduacioner» i henholdsvis barnehage og primaria(barneskole) så har det ikke blitt for lite feiring og tilstelninger. Men artig er det også, og litt uvant og ukjent for noen uformelle nordmenn.
Personlig har jeg jeg akkurat avsluttet en arbeidshøst som ikke akkurat savner sidestykke i mitt arbeidsliv. Dressen har blitt godt slitt dette året, med rundt 50 opptredner på gudstjenester og fester. Med preiker planlagt 27 søndager på rad, så føltes det både riktig og godt å si amen i dag. Noen misforståelser har gitt meg to søndager fri siden 14.juli. Det har blitt 5 turer til Bolivia, og noen turer til både Juliaca og Islay. Og siden «troen kommer av budskapet en hører, og budskapet av Guds ord», så er det meningsfylt å forkynne i Sør-Amerika. Men det skal også bli godt å ta to uker på kysten ved årets slutt.
Det blir sannsynligvis siste gang med sol og varme i desember; basseng og strand i juletider. Det er bare å nyte mens vi kan. For neste år blir det sludd og vind; holke og kuldegrader. Livets realiteter kan være harde, men de kan også være gode. Store ting. Det blir jul i Peru også. For det skjedde i de dager….
Det kan vi stole på….
God jul og godt nytt år!
Kunstig intelligens
– Tror du kunstig intelligens kommer til å gjøre jobbene våre i fremtiden? Det var min sønn som lurte. Svaret mitt trenger ikke gjengis her, men jeg synes det er interessant spørsmål. Ikke slik at jeg er redd for jobben min, men å se hvordan det påvirker jobben min. ChatGTP er en enkel måte å skaffe seg informasjon. Ikke alt er helt pålitelig, men jeg sjekker det innimellom i forberedelser og litt for moro.
I forberedelser så kan det blant annet være en hjelp med språket, og gi litt nye ideer. Det er også spennende å se hvordan det behandler og tolker teologi og bibel. Men det har også mange utfordringer, ikke minst med tanke min tjeneste som lærer. Jeg er nesten glad for at jeg slapp slike hjelpemidler og fristelser som student..
Men man må ta ting med en stor klype salt. Mens AI-en på snapchat mente at Helge Dagsland var en norsk sanger, så kom denne listen opp da jeg spurte ChatGTP:
«Helge Dagsland er en norsk misjonær og forfatter som har vært aktiv i misjonsarbeid, spesielt knyttet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han er kjent for sitt engasjement i misjon og trosformidling, både i Norge og på misjonsfeltene. Dagsland har hatt et omfattende engasjement i det kristne arbeidet, og hans virke har vært preget av en sterk tro på evangelisering og bibelsk misjon.
Helge Dagslands misjonsarbeid
Dagsland har vært involvert i misjonsarbeid i flere deler av verden, blant annet i Asia og Afrika. Han har hatt en viktig rolle i NLMs internasjonale misjon, der han har vært med på å starte og lede misjonsprosjekter, samt utdanne lokale ledere og misjonærer. Han har hatt et særlig fokus på trosopplæring, kirkeplanting, og diakonalt arbeid.
I tillegg til sitt feltarbeid har Helge Dagsland også vært aktiv som foredragsholder og veileder innenfor misjon og kristen livsvisdom, og han har delt sine erfaringer og innsikter fra misjonsarbeidet gjennom bøker, artikler og foredrag.
Forfatter og taler
Helge Dagsland har også skrevet bøker om misjon og kristent liv, og han har delt sine tanker om hva det vil si å leve som en kristen i en verden preget av både tro og tvil. Gjennom sin skriftlige formidling har han blitt en stemme for misjon og kristen tro i en tid preget av sekularisering og religiøs pluralisme.
Han har delt sin erfaring både fra misjonsarbeidet og fra sine refleksjoner rundt det å leve som troende i ulike kulturelle sammenhenger.
Helge Dagslands tilknytning til NLM
Helge Dagsland har vært en aktiv del av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og er kjent for sitt konservative teologiske ståsted og sterke engasjement for å spre evangeliet, både gjennom tradisjonelle misjonsmetoder og ved å tilpasse seg de lokale kulturer og behovene i de ulike misjonsfeltene.
Misjonsarbeidets fokus
Som mange andre misjonærer tilknyttet NLM, har Dagsland vært spesielt opptatt av bibelsk undervisning, åndelig fornyelse, og personlig omvendelse. Hans arbeid har vært preget av et sterkt fokus på ekteskap og familieliv som viktige elementer i det kristne fellesskapet, og han har ofte understreket nødvendigheten av lokal kirkeplanting og styrking av kristen tro i land med liten kristen tilstedeværelse.
Sammenfatning
Helge Dagsland er en norsk misjonær som har vært aktiv innenfor NLMs misjonsarbeid, både som feltarbeider og som taler og forfatter. Han har hatt en betydelig rolle i å formidle den lutherske misjonens mål om evangelisering, diakoni, og bibelsk undervisning i ulike deler av verden. Gjennom sitt arbeid har han vært med på å bygge broer mellom kulturer og hjelpe mennesker til å finne troen i områder der kristendommen ikke er den dominerende religionen.»
(Bildene var ikke med i svaret fra ChatGTP) Man kan smile av en slik «nekrolog», og selv om jeg kjenner igjen litt fra noen nettsaker, så er jeg usikker på hvordan jeg har blitt forfatter. Men heldigvis har jeg lært litt om kildekritikk og slik, og mest av alt: så får det vel være måte på kunstighet, inteligent synes det ihvertfall ikke å være
Subway på El Alto
Jeg må innrømme det. Subway er bedre i Bolivia enn i Norge. Det var en skuffelse å spise der i Norge, for det ble så gniet. Lite kjøtt, lite ost og lite smak. På El Alto i Bolivia er de ikke gniene. Der får du et skikkelig måltid, og samtidig en kjeks til dessert. Dette har jeg faktisk gledet meg over snart et to-sifret antall ganger.
Derfor var jeg glad da jeg endelig kom frem til flyplassen utenfor La Paz. Oppe på sletten over det som ikke er hovedstaden i Bolivia. Gode 4100 moh., hvor hodepinen ofte slår inn etter gode 13 timer på tur (hovedsakelig over 3800 moh).
Nattbussen kan være dryg, og delte taxier er trangt. Grenseovergangen klokke 7 om morgenen kan også være kald. Men med Cochabamba i sikte og en «subway» i sikte så går det nesten som en lek.
Men rett før jeg fikk bestilt en stor BLT, så tikket meldingen inn: «Que se ha sospendido el curso…»
Denne uken skulle det nemlig være pastor- og lederkurs i Cochabamba, og jeg var så heldig at jeg skulle få være med på det. Det er ikke så ofte jeg gleder meg til noe, men denne gangen kjente jeg på den følelsen. Både fordi det skulle være i Cochabamba og fordi jeg trives blant pastorene i Bolivia. Det at kirken har tatt noen valg i høykirkelig retning gjør også at jeg mener det er viktig at vi som lavkirkelig misjonsorganisasjon går sammen med dem, og for meg personlig er det veldig lærerikt å være med på slike kurs, og kunne snakke og diskutere forskjellige ting med pastorene.
Men den politiske situasjonen i Bolivia er kritisk. Evo Morales var president i Bolivia mellom 2006 og 2019. Han endte perioden med å flykte til Mexico, men har siden kommet tilbake. Nå vil han stille til valg igjen, og det skaper konflikt i partiet MAS, som også har presidenten nå. Ny og gammel leder er en offentlig ordkrig, og Evo Morales sine tilhengere har nå blokkert viktige veistrekninger hovedsakelig rundt Cochabamba og Santa Cruz.
Det gjør det både vanskelig (for å ikke si umulig) og litt farlig å reise på landeveien i Bolivia, samtidig som at flyene fylles og prisene stiger. Og dette kommer i tillegg til at det er mangel på drivstoff i landet, og at man overalt ser køer med bensinstasjonene. I tillegg er det mangel på dollar, og på svartebørsen selges dollar til dobbel pris av offisiell kurs.
Så turen min stanset her på Subway, på flyplassen på El Alto. Og det ble bestemt at jeg måtte ta den lange veien tilbake.
Så da ble det 13 timer tilbake til Arequipa fordelt på 5 lengre eller kortere «taxiturer» (flere delte taxier hvor man kjører når bilen blir full), og en lang busstur fra Puno til Arequipa. Det er egentlig en flott tur i det andinske landskap. Men i kollektive farkomster blir man egentlig litt lei av slikt også…
Og for første gang i mitt liv har jeg reist 13 timer hver vei stemplet både inn og ut av to land, hvor hovedaktiviteten ble å spise lunch. Og selv om Subway er god, spesielt på flyplassen på El Alto, så er det nok noe jeg håper jeg slipper å gjøre en gang til.. Men jeg håper jeg får med meg flere pastorkurs.
Los Dagsland... - tror og håper - 
