Det sa plutselig stopp for meg og bloggingen, er det ikke sånn noen ganger, at noe plutselig bare stopper opp, mens andre ting bare ruller og går? Og innimellom så kan man få en fiks idè, kanskje den er dårlig, kanskje den er god. Jeg for min del har ikke fått noen fiks idè. Jeg har bare tent stearinlys og hengt opp julelysene mine imens jeg har studert dem med tekoppen i hånden. Nei ikke akkurat det heller, jeg har vel gjort som deg, dusjet, gått på do, laget mat, spist maten, pleiet forhold, og jobbet. For er det ikke det vi alle gjør? Selvom vi vil ha det til å høres ut som vi gjør alt mulig annet, og vel, så gjør vi jo andre ting også, men hvem kan unngå og gå på toalettet eller å spise mat? Ikke jeg hvert fall.
Uten om det har jeg spilt spill med fine folk, pakket opp julegaver (hvor jeg fikk en bag til alle sysakene mine), jeg har sendt julepakker til et annet land, og håper han blir glad for dem. Men så har jeg også tenk på han, han som satt i et annet land, i en annen by med mennesker jeg ikke kjenner og pakket opp gaver, og jeg er helt sikker på at han lo masse den kvelden, det er i hvert fall det jeg liker å tro.
Jeg kunne ramset opp så mye mer, jeg kunn fortalt mine innerste hemmeligheter, jeg kunne skrevet om det man helst ikke snakker om, eller det som irriterer meg mest av alt. Men jeg tror det er nok for i dag.
Nå har jeg tent stearinlys, men jeg skal ikke bare stirre på dem, nå er det tid for jobbing.

Jeg skjønner meg ikke på wordpress, og spesielt ikke hvordan jeg skal få bilder større osv… Jeg sitter her som et spørsmålstegn med tekoppen på bordet og oppgaven foran meg. Jeg får ikke bli klokere på wordpress nå, nå må jeg konsentrere meg om metaromaner og selvfremstilling.
Jeg kommer tilbake snart.

Skal vi ikke bare reise til Island og bade? Hvisket jeg. Men det kom ikke noe svar. For han var ikke her.

Det er godt med desember, det er det absolutt. Lysene som jeg skimter i alle ruter på vei hjem en ettermiddag, lysene jeg selv tenner på stuebordet, snøen som legger seg så lett på ruten, jeg innbiller meg også at himmelen noen ganger er rosa, men jeg vet ikke om det stemmer. Likevel drømmer jeg meg vekk, jeg tror jeg er en av dem som alltid må drømme, selv om det jeg har er helt flott, det jeg har er mer enn nok, men så sniker andre lukter, andre lyder, andre inntrykk seg inn i topplokket, og der blir dem. Det er ikke dumt, jeg synes det er fint. Fint å vite at det finnes noe annet også.

Bøkene ligger rundt meg og jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men et sted må jo man bare begynne, sier jeg til meg selv og setter meg ned. Men da skriver jeg denne posten. Og sånn er det akkurat nå, med 20 varmegrader inne og minus seks grader ute, så gjør jeg noe meningsløst i dette øyeblikket.

Det svir i øynene, noe som er rart. Jeg klarte å sovne før ti i går. Himmelen er helt blå i dag og det er ikke bare risroser på ruten, men store frosne snøflak. Jeg burde absolutt skrive noe fornuftig her, hvert fall en gang i det minste. Men det er ikke i dag.

Det kom en pakke i posten, ikke en liten, men heller ikke en stor. Bare en sånn pakke som man skjønner er mer enn et brev og er heller ikke noe man ikke har råd til selv. Med bankende hjerte rev jeg den opp. Inni der lå det to poser med karameller, og jeg kjente at smilet kom snikende. Det lå ingen ord der, men på konvolutten stod det at den var fra Portugal. Det er nok for meg.

Nesen renner, derfor drikker jeg te med honning. Jeg tar teppe rundt beina og nyter knekkebrødene som om de er gull verdt, og det er de jo også.

Hei Desember.

Jeg ønsker deg velkommen med knekkebrød på fatet og eple-te i koppen.  Bring meg gjerne noe fint, aller helst snø og en masse glede.

(hvor i all verden ble bildene av?)

Da jeg våknet lå den allerede på bakken, det tynne laget av snø som du ikke kjenner når du tråkker på den, men som er så fin å se på, som er så fin å drømme om før det har lagt seg.
Nå starter jeg på nytt, tenkte jeg.