innfall og påfunn

Er jeg unik?

En rillestrikket babyjakke, strikket sidelengs, med forkortede rader som former skuldre og ermemansjetter. Kun to små sømmer å sy til slutt. Det er ganske genialt. Rillestrikk på langs er veldig elastisk, slik at baby kan bruke jakken lenge. Og jakkens struktur, med forkortede rader jevnt fordelt i hele jakkens bredde, gir et dekorativt stripemønster dersom man strikker den i to eller tre farger.

Alt etter egne preferanser og tanker om jakkens bruk, kan man strikke den i babyull, alpakka, tynn ubehandlet ull, flerfarget sokkegarn – eller om man vil prøve å skalere opp størrelsene, kan man få en kjekk barnejakke hvis man bruker tykkere ullgarn.

Sandnes Garn, Nøstebarn, Rauma, Garnstudio...

Faktisk er denne jakken såpass kjekk at mange forskjellige garn- og oppskriftsprodusenter tilbyr oppskrifter på varianter av den. Sandnes Garn, Rauma Ull, Garnstudio og Nøstebarn selger alle oppskrifter på slike jakker. Dale har ganske sikkert også en i arkivet sitt.

For meg åpner dette for en del tanker rundt når en oppskrift er unik nok til at for eksempel en garnprodusent kan ta hevd på den og si at «denne oppskriften får du ikke kjøpe uten at du samtidig kjøper garnet mitt, for den har våre designere spesiallaget for vårt garn og det må du forstå at er en betydelig kostnad som ikke dekkes inn av pengene du faktisk betaler for oppskriften.»

Hva tenker dere om dette? Er det rart at man kan kjøpe en ganske lik oppskrift fra flere kilder? Er det kanskje rett og slett praktisk? Når begynner sånt å bli plagiat? En slik babyjakke som det er snakk om her, vil mest sannsynlig ha eksistert i ulike former i veldig mange år, men ville det ha vært mulig for garnprodusentene å publisere hver sin oppskrift på f.eks en Fanajakke? Eller en Baby Surprise-jakke?

Og hvis jeg hadde hatt en hammer i håndvesken hadde jeg sluppet å bli engstelig når jeg gikk meg vill i et boligbyggefelt i suburbia på vei fra bussen om kvelden.

Grunnen til at jeg gikk meg vill og skulle ønske jeg hadde en hammer? Strikking, vel? Strikking på bussen gjør at sånne som meg går av på feil busstopp uten å merke at de har gått av på feil busstopp.

Det er blitt populært å gå på strikkekafé. Bare i Bergensområdet finnes det flere alternativ, både strikkekaféer som arrangeres på fast sted flere ganger i måneden, og mer sporadiske arrangement på museer og gamle trikotasjefabrikker. Stitch’n’Bitch er blitt et begrep for mange – en slags moderne vinkling på den gammeldagse syklubben alle damer holdt seg med før i tiden. Man strikker og hekler ikke lengre for å forsyne familien med rimelige og slitesterke klær, man gjør det fordi det er gøy, det er en hobby og det gir en innpass til et fellesskap som er mye større enn de uinnvidde tror.

Det er nok internett som har skylden, som vanlig. Bloggene til folk som liker å strikke, både i Norge og utlandet, har enorm påvirkningskraft på hva det er som faktisk blir strikket. Disse bloggene betinger hvilke mønster og oppskrifter som blir lett tilgjengelige gratis på nettet, de påvirker vår oppfatning av hva som er praktisk og pent og spennende å strikke og de skaper en forventning og en populæreffekt av hva vi har lyst til å strikke som neste prosjekt.

Overdriver jeg? La meg bare nevne Calorimetry, Flora-skjerfet, Kiri/Birch, Shetland Triangle, Jaywalkers. Sider som tilbyr gratis oppskrifter har en helt utrolig gjennomslagskraft, og i tillegg fungerer blogger og nettforum som anmeldelser og anbefalinger for oppskriftsbøker og kjøpeoppskrifter. Alle nettkyndige strikkeentusiaster med respekt for seg selv er medlem av Ravelry, et nettsamfunn for de som vil dele absolutt hvert aspekt ved strikketøyet sitt, og ikke minst lese hver minste detalj om hvordan andre har gjennomført sine prosjekt. Er det kikkeren i oss? Er det behovet for å bli sett? Eller er det bare fordi vi sitter mye foran datamaskinene våre og syns det er litt gøy med et strikke-facebook?

Jeg merker i alle fall selv at planleggingsfasen før jeg begynner med et nytt strikketøy er blitt lengre enn før. Jeg leser blogger og blir fristet av noe jeg ser, jeg leter etter den optimale oppskriften, jeg ser hvilke råd andre har å komme med i forbindelse med oppskriften jeg har valgt og jeg bruker tid til å søke opp utførelser i forskjellig garntyper. Ved å henge på nettet og i andres blogger føler jeg at jeg er en del av strikkefellesskapet.

Og for min del tror jeg at dette føles såpass mye som et fellesskap at jeg ikke har noe behov for strikkekafé. Jeg trives egentlig best alene med strikketøyet mitt, strikkebøkene mine og «internetten min». Jeg stitcher og bitcher for det om, da.