Krim

Krim henger sammen med fastlandet ved den smale Perekoptangen, og går mot øst ut i den lange Kertsjhalvøya, som skiller Asovhavet fra Svartehavet. Langs sørkysten hever fjellområdet Krymski hory (russisk Krymskije gory) seg opp til 1545 meter over havet.

Fjellskråningene har rikelig nedbør og frodig skog, ellers består Krim av lave stepper. Den smale kyststripen i sør er beskyttet mot vind fra nord, og har et subtropisk klima som tillater dyrking av oliven, morbær og sypresser. I Jalta er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) 3,5 °C, i varmeste måneder (juli og august) 24 °C.

Befolkningssammensetningen på Krim har gjennomgått store endringer gjennom historien som en følge av etnisk rensing, kriger, erobringer og politiske endringer. I følge folketellinger var mer enn 80 prosent av innbyggerne krimtatarer på slutten av 1700-tallet, da halvøya ble erobret av Katarina 2. Dette endret seg gjennom 1800-tallet og i perioden fram til andre verdenskrig, særlig på grunn av tilflytting av russere og ukrainere. Den mest radikale endringen skjedde i 1944, da krymtatarene ble tvangsdeportert fra halvøya. Da halvøya ble annektert av Russland i 2014 bestod befolkningen av rundt 60 prosent russere, rundt 20 prosent ukrainere og rundt 10 prosent krimtatarer.

Krimtatarene ble i 1944 fordrevet fra Krim av Stalin, kollektivt beskyldt for å ha samarbeidet med nazistene. De ble renvasket for beskyldningene i 1967, men fikk først tillatelse til å vende tilbake til halvøya i 1988. I 1995 hadde rundt 240 000 krimtatarer returnert til Krim.

De største byene er administrasjonssenteret Simferopol, flåtehavnen Sevastopol og industrisentrene Kertsj og Jevpatorija.

På steppen dyrkes hvete og bomull, ved sørkysten blant annet frukt, vindruer og tobakk. Det er betydelig produksjon av musserende vin av god kvalitet, søtlige røde viner og sterkviner. På Kertsjhalvøya utvinnes jernmalm og olje, av lagunesjøen Syvasj i nordøst salt. Ved kysten drives fiske.

Industrien består mest i foredling av jordbruksvarer, ved Kertsj også av tungindustri. Turismen er en viktig inntektskilde, og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet Jalta og Feodosija.

Krim var kjent også for den klassiske antikkens folk. Av de eldste greske opptegnelser fremgår det at taurerne var urbefolkningen på halvøya. Man tilskriver dem de kunstige hulene i fjellene og rester av steinbyggverk som minner om de keltiske druidenes. Taurernes etnografiske karakter kjenner vi ikke, og heller ikke opprinnelsen til skyterne, som trengte inn på Krim fra nord.

Det tredje grunnelementet i oldtidsbefolkningen på Krim var grekere, som alt på 600-tallet fvt. grunnla bykolonier her, for eksempel Khersonesos, Theodosia og Bosporos. Det bosporanske kongerike bestod fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mithradates av Pontos rundt 110 og romerne i 63 fvt.

Gotere og hunnere var innom i folkevandringstiden. Senere kom også mongolene fra øst, Dzjengis Khan og hans etterkommere, og la under seg enorme områder i Asia og Øst-Europa. De tok også kontroll over Krim, som var et viktig handelsknutepunkt. På denne tiden trengte også polovetserne inn på Krim.

I 988 erobret Kyiv-fyrsten Vladimir byen Khersonesos. Byen skulle bli et symbolsk viktig sted forbundet med kristningen av østslaverne, men Kyiv-fyrstene mistet etter hvert kontroll over området.

På 1200-tallet hadde tatarene sikret seg mesteparten av halvøya. Sjørepublikkene Genova og Venezia etablerte seg langs kysten av Svartehavet og på Krim på 1200-tallet. Genoveserne gjorde Kaffa (oldtidens Theodosia, nå Feodosija) til sentrum for sine bosetninger.

Krymtatarene satte i 1475 en stopper for genovesernes herredømme ved hjelp av tyrkerne, som til gjengjeld fikk kystlandet. Krymtatarene hadde allerede rundt 1440 opprettet et selvstendig khanat på Krim med hovedstad i Bakhtsjisaraj og kontroll over store steppeområder nord for halvøya. Khanatet ble etter hvert underlagt politisk kontroll fra Det ottomanske imperiet.

Nå begynte en lang og intens kamp med russerne, som endte med at Katarina den stores hærfører Dolgorukov i 1771 klarte å okkupere halvøya. Khanatet ble definitivt avskaffet i 1783 og Krimhalvøya en del av det russiske imperiet.

I kjølvannet av det russiske imperiets fall i 1917, etablerte krymtatarene en selvstendig stat. De holdt valg til parlamentet, Kurultai, vedtok sin egen grunnlov og inngikk avtale med den ukrainske Radaen (parlamentet) om fredelig sameksistens. En sentral lederskikkelse var Noman Çelebicihan (1885–1918). Bolsjevikene inntok Krym, drepte Çelebicihan og utropte den tauridiske sosialistiske republikk i 1918. Etter noen turbulente år med tysk okkupasjon og kamper mellom bolsjevikene og de hvite, seiret bolsjevikene. I 1921 ble det opprettet en autonom republikk for krimtatarene innenfor rammen av RSFSR (Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk).

Under andre verdenskrig ble Krim igjen erobret av tyske styrker. Like før, hadde Stalin preventivt tvangsdeportert krymtyskerne til Kasakhstan. Under tysk okkupasjon ble nesten hele den jødiske befolkningen myrdet. Sovjetiske tropper som kom over stredet ved Kertsj tok tilbake Krym våren 1944. Sovjetiske myndigheter beskyldte krimtatarene kollektivt for samarbeid med nazistene og tvangsdeporterte dem, de fleste til Usbekistan i Sentral-Asia. Den autonome republikken ble oppløst i 1945 og Krim ble omdefinert til et fylke (oblast) i RSFSR.

I kjølvannet av det ukrainske parlamentets avsettelse av president Viktor Janukovytsj i februar 2014, ble Krim invadert av russiske styrker. Styrkene bar ingen militære kjennetegn, noe som skapte forvirring om deres tilhørighet.

27. februar tok de kontroll over regjeringskontorene og det lokale parlamentet i Simferopol. Samme dag ble statsminister Anatolij Mohyljov byttet ut med den prorussiske politikeren Sergej Aksjonov, som ledet et parti med fire prosent av parlamentets representanter.

2. mars erklærte formannen i parlamentet Krim for uavhengig, og Sevastopol ba om å bli innlemmet i Den autonome republikken Krim som by med særskilt status.

• Russland
• Russlands samtidshistorie
• Ukraina
• Ukraina-krisen
• Ukrainas historie etter 1991