SPQR

Uttrykket Senatus Populusque Romanus er kjent fra innskrifter fra 200-tallet fvt. Det ble særlig tatt i bruk i en tid da Roma utviklet seg fra bystat til maktsentrum for et stadig større rike.

Forkortelsen SPQR forekommer på innskrifter, militære faner, offentlige bygninger og mynter, og fungerte som et statlig emblem eller segl. Den kunne brukes både i offisielle dokumenter og i sammenhenger der staten – forstått som fellesskapet mellom senatet og borgerne – stod som avsender.

Ideologisk uttrykte formelen tanken om at staten hvilte på et fellesskap mellom senatet og folket, der folket formelt hadde suvereniteten og i perioder også utøvde betydelig innflytelse, men der senatet i praksis dominerte styringen. Denne dobbeltheten var kjernen i den romerske republikkens politiske system: et samspill mellom aristokratisk kontroll og folkelig legitimitet. I moderne termer kan SPQR ses som et uttrykk for en tidlig form for statsrettslig identitet – et symbol på den romerske statens enhet og kontinuitet.

I republikken ble SPQR brukt på alt fra lover og traktater til militærfaner og triumfbuer. Når en hærfører vant en seier i statens navn, ble den tilegnet Senatus Populusque Romanus. Triumfbuer og minnetavler bar ofte innskrifter for å markere at seieren ikke var personlig, men statlig. Det var også vanlig at krigsbytte og offentlige byggverk ble innviet «på vegne av senatet og det romerske folk».

Uttrykket forekommer i offisielle dokumentformler som Senatus Populusque Romanus censuit..., «Senatet og det romerske folk har besluttet …», som uttrykte at avgjørelsen var truffet i statens navn.

Etter at keiserriket ble etablert i 27 fvt., ble senatets formelle rolle styrket, men det mistet gradvis den reelle makten til keiseren og dem han utpekte. Folkeforsamlingene, og med dem folkets politiske medvirkning, ble helt avviklet. Forkortelsen SPQR ble likevel beholdt som et symbol på statens kontinuitet og som ideologisk legitimering av keiserens myndighet. Keiserne opptrådte formelt som representanter for senatet og folket, og brukte ofte SPQR som et symbol på at deres makt var forankret i republikansk tradisjon, selv om de i praksis hadde all makt.

På mynter fra keisertiden står SPQR ofte sammen med keiserens navn, og uttrykket fikk etter hvert en mer seremoniell funksjon: å vise at keiserens makt var forankret i den romerske tradisjonen.

Etter Det vestromerske rikets fall i 476 ble senatet i Roma gradvis redusert til en lokal institusjon, men betegnelsen Senatus Populusque Romanus ble beholdt i byens selvforståelse. På 1100-tallet, da Roma fikk et kommunalt selvvisst styre, tok byens styre igjen i bruk betegnelsen som symbol på sin antikke arv.

I renessansen ble SPQR videreført og brukt bevisst som et symbol på Romas klassiske arv. Uttrykket ble benyttet av Romas byråd og på offentlige bygninger, blant annet under pave Pius 2. (1405–1464), og markerte en symbolsk forbindelse mellom byen Roma og dens antikke forløper.

I dag brukes SPQR som bysymbol for Roma og finnes på byens våpenskjold, kommunale bygninger, kloakklokk og gateutsmykninger. Forkortelsen fungerer som et historisk og identitetsmessig symbol for Roma og markerer byens kontinuitet med sin antikke fortid.

• Romerriket
• Roma