The Beach Boys

Allerede i 1961 kom debutsinglen Surfin', som ble en liten slager i California. Det nasjonale gjennombruddet i 1962 med Surfin' Safari ble også gjennombruddet for en spesiell sjanger: surfrock. I et års tid i 1962–1963 var Jardine erstattet av gitaristen David Marks. Hitene strømmet på i hjemlandet i 1963: Surfin' U.S.A., Surfer Girl, Little Deuce Coupe, Be True To Your School og den introspektive balladen In My Room.

Gruppa slo gjennom i Europa i 1964 med deres første USA-listetopper, I Get Around. Andre store hits det året var Fun, Fun, Fun, When I Grow Up (To Be A Man) og Dance, Dance, Dance. De ga ut hele ni album de tre første årene: Surfin' Safari i 1962; Surfin' U.S.A., Shut Down, Surfer Girl og Little Deuce Coupe i 1963; Shut Down, Vol. 2, All Summer Long, The Beach Boys' Christmas Album og Beach Boys Concert i 1964.

Brian Wilson hadde produsert bandets plater siden 1963, og medvirket ikke lenger ved konserter fra og med 1965, grunnet et nervesammenbrudd. Samme år ble gitaristen Bruce Johnston (født 1942) deres sjette medlem, og de fikk store hits med Do You Wanna Dance?, Help Me, Rhonda og klassikeren California Girls. De to første albumene i 1965, Today! og Summer Days (And Summer Nights!!) var mer avanserte enn forgjengerne, mens Beach Boys' Party! var et uformelt liveopptak som avfødte 1966-hiten Barbara Ann.

Det følelsesladde og melankolske albumet Pet Sounds (1966) er i ettertid blitt kalt et av tidenes beste, men solgte forholdsvis lite selv om det ga Beach Boys store hits med Wouldn't It Be Nice, den gamle folkevisa Sloop John B, og God Only Knows. De turnerende Beach Boys-medlemmene var erstattet av studiomusikere på plata, og de bidro bare med vokal på Pet Sounds.

I 1966 kom også listetopperen Good Vibrations, som det tok flere måneder å spille inn og som er blitt kåret til tidenes beste single. Den skulle være en del av det ambisiøse albumet Smile, men den psykisk ustabile Brian Wilson fikk ikke fullført det. Han ga imidlertid ut en soloversjon av det i 2004. Og i 2011 ble endelig The Smile Sessions med The Beach Boys offisielt utgitt.

Deler av dette legendariske albumet kom ut på Smiley Smile i 1967, inkludert den avanserte hitsinglen Heroes And Villains, og i 2011 kom det endelig ut i sin helhet. The Beach Boys' popularitet i USA var nå synkende, og deres siste Topp 20-slagere på lenge ble Darlin' (1967) og Do It Again (1968). Sistnevnte gikk til topps i Storbritannia, hvor bandet også hadde stor suksess med singlene Then I Kissed Her (1967), I Can Hear Music (1969), Break Away (1969) og Cottonfields (1970), samt de gode albumene Wild Honey (1967), Friends (1968) og 20/20 (1969).

Karrieren har siden vært skiftende og etter hvert sterkt preget av nostalgi og personlige stridigheter, men The Beach Boys' plass i pophistorien er udiskutabel. Albumene Sunflower (1970) og Surf's Up (1971) har fått klassikerstatus.

Bruce Johnston sluttet i 1972, men var tilbake i bandet i 1978. Sørafrikanerne Blondie Chaplin (gitar, vokal) og Ricky Fataar (trommer, vokal) spilte på albumene Carl And The Passions – So Tough (1972), Holland (1973) og The Beach Boys In Concert (1973). Samleplata Endless Summer (1974) gikk til topps i USA, hvor også det nye albumet 15 Big Ones og singlen Rock And Roll Music fra 1976 solgte meget bra. I Storbritannia fikk gruppa store hits med Lady Lynda (1979) og Wipeout (1987; sammen med rapperne Fat Boys).

Etter å ha bidratt lite til The Beach Boys' plater i nærmere ti år, kom Brian Wilson tilbake for fullt på The Beach Boys Love You (1977). Men hans dårlige helse, lave selvtillit og narkotikamisbruk gjorde at han at han ikke medvirket så mye på oppfølgerne M.I.U. Album (1978), L.A. (Light Album) (1979), Keepin' The Summer Alive (1980) og The Beach Boys (1985).

Bandet fortsatte å gi ut plater, nå uten Brian Wilson. Still Cruisin' kom ut i 1989 og inneholdt USA-listetopperen Kokomo. Siden kom Summer In Paradise (1992) og countryplata Stars & Stripes Vol. 1 (1996).

Dennis Wilson druknet i 1983, mens broren Carl Wilson døde av kreft i 1998, samme år som Al Jardine sluttet. Mike Love og Bruce Johnston har siden ledet The Beach Boys.

I 2011 ble Smile endelig utgitt. Året etter dro de gjenlevende medlemmene fra 1960-tallet – Mike Love, Al Jardine, Bruce Johnston, Brian Wilson og David Marks – på gjenforeningsturné og ga ut albumet That's Why God Made The Radio.

Fra 2013 har bandet igjen vært ledet av bare Love og Johnston.

• Surfin' U.S.A. (1963)
• Surfer Girl (1963)
• Be True To Your School (1963)
• Fun, Fun, Fun (1964)
• I Get Around (1964; nummer 1 i USA)
• Help Me, Rhonda (1965; nummer 1 i USA)
• California Girls (1965)
• Barbara Ann (1966; nummer 1 i Norge)
• Sloop John B (1966; nummer 1 i Norge)
• Wouldn't It Be Nice/God Only Knows (1966)
• Good Vibrations (1966; nummer 2 i Norge, nummer 1 i Storbritannia og USA)
• Then I Kissed Her (1967)
• Heroes And Villains (1967)
• Do It Again (1968; nummer 1 i Storbritannia)
• Break Away (1969)
• Cottonfields (1970; nummer 1 i Norge og Storbritannia)
• Rock And Roll Music (1976)
• Lady Lynda (1979)
• Kokomo (1988; nummer 1 i USA)

• popmusikk
• surfrock

• The Beach Boys
• Brian Wilson

• Badman, Keith: The Beach Boys : the definitive diary of America's greatest band: on stage and in studio, 2004, isbn 0-87930-818-4