arbeiderbolig – Store norske leksikon

Arbeiderbolig på Rjukan. I 1919 disponerte Hydro 1142 leiligheter, hvorav cirka 1000 var arbeiderboliger.

Hydro: Arbeiderboliger på Rjukan, omkring 1910.

Av Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum.

Lisens:

Arbeiderboligene var som regel små, med ett eller to rom og kjøkken, nøkternt utstyrt og trangbodde. Bildet er fra en arbeiderbolig på Rodeløkka, og er tatt av Nanna Broch, som er kjent for å ha fotografert og dokumentert bolignøden i arbeiderstrøkene i Oslo i mellomkrigstiden.

Foto fra arbeiderbolig på Rodeløkka, ca. 1930

Av Nanna Broch/Digitalt museum.

Lisens: CC BY SA 4.0

Arbeiderbolig er en bolig som en bedrift eller bedriftseier disponerer for å huse sine arbeidere. I dagligtale omtaler mange også vanlige boliger med en pris og standard som arbeidere har råd til å bo i, som arbeiderboliger. Arbeiderboliger ble vanlig i Norge fra 1850-tallet, da industrialiseringen skjøt fart. I dag er det svært få boforhold av denne typen.

Faktaboks

Også kjent som: arbeiderleilighet

Arbeiderboligene var permanente boligbygg, ofte plassert nær arbeidsplassen. De hadde som regel lav standard. De var små, med ett eller to rom og kjøkken, nøkternt utstyrt, med lav bygningsmessig standard, og ofte trangbodde. Husleia ble ofte trukket fra lønna ved utbetaling. Boligen fulgte jobben, og den som sluttet, eller ble arbeidsledig, måtte som regel ta med familien og flytte, uten annet sted å bo. Det samme gjaldt ofte barn og ungdom når de kom i konfirmasjonsalderen og ble regnet som arbeidsføre. Slike opprivende tragedier er skildret i en rekke malerier og bøker.

Historie

Arbeiderboligene på Rjukan hadde ulik standard. Fagarbeidere kunne etter få råd til en liten enebolig. Disse arbeiderboligene hadde 75 m² boligflate, med kjøkken, stue og to soverom, toalett og boder i kjelleren.

Arbeiderbolig

Av Johan-Ditlef Martens.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Freia arbeiderboliger, Hasle i Oslo

Oslo museum.

Lisens: CC BY SA 3.0

I Norge ble det bygd arbeiderboliger i tilknytning til spinnerier, gruver, glass- og jernverk under den tidlige industrialiseringen fra andre halvdel av 1600-tallet.

Fra 1850-tallet skjøt industriutviklingen fart i Norge. En rekke byer vokste kraftig og trangboddheten økte. Det var befolkningsoverskudd på landet så folk flyttet til byene for å få seg jobb. Nye boligbygg for arbeiderklassen ble nå i stor grad bygd av privatpersoner for utleie, uten tilknytting til verksteder og industri. Trangboddhet, dårlige hygieniske forhold og hyppige epidemier preget også disse nye arbeiderområdene. Typiske arbeiderboliger kunne være på ett- til to rom og kjøkken, sammenlagt 30-45m2, med utedo og uten innlagt vann. Beboerne sov i senger, på benker og på gulvet, som gjerne var trekkfullt. I 1845 utga Henrik Wergeland bladet For arbeiderklassen som skildret de elendige boligforholdene i byen. Andre som tok opp dette spørsmålet var Hans DF Linstow, Slottsarkitekten, teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt og legen Axel Holst.

Fordi Norge var i rask endring, bygget også stat og kommuner boliger knyttet til arbeid for en rekke andre yrkesgrupper; Sorenskrivere, prester, leger, lærere, for ansatte i fyrvesenet, sykehus og jernbanen. disse var av en annen standard enn hva som beskrives her. Heller ikke midlertidig innkvartering av pendlere i brakkerigger, kan regnes som arbeiderboliger.

Nyere eksempler på norske arbeiderboliger er Norsk Hydros bebyggelse på Rjukan og Notodden, og utbyggingen av boliger i Mo i Rana etter 2. verdenskrig i Jernverkets regi. Her var standarden en helt annen enn det som er beskrevet over. Det var stedenes ensidige næringsgrunnlag som gjorde at disse boligene måtte tilhøre arbeidsgiverne. Ingen ansatte turte kjøpe noe på et sted der alt kunne stanse opp.

Bolig blir politikk

Trangboddhet og usanitære forhold ga grunnlag for hyppige sykdommer og epidemier. De siste epidemiene, som også rammet folk utenfor de rene arbeiderklasseområdene var Den engelske syke og Tuberkulose rundt Første verdenskrig. I mer industrialiserte land, som England, skjedde den samme utviklingen i mye større omfang. Dårlige sanitære forhold kunne bidra til at sykdom raskt ble epidemier i disse nye slumområdene.

Tanken om å sikre arbeiderklassen bedre og tryggere boforhold kom for alvor på dagsordenen etter opptøyer rundt i Europa i 1848 (se februarrevolusjonen). Frykt for opprør og uro i arbeiderklassen gjorde at man ønsket å sikre skikkelige boforhold for arbeiderne.

Etter hvert oppsto en ny kategori arbeiderboliger, som skulle være sunnere og rimeligere: noen ble finansiert av lokale myndigheter, andre av fond, veldedige organisasjoner eller private. Eksempler på denne nye boligbyggingen er Sagveien 8 i Oslo (1848), Maridalsveien 73 i Oslo (cirka 1853) og Sverres gate 8 i Trondheim (1858).

Et offentlig ansvar

Rundt år 1900 utviklet spørsmålet om boligbygging for vanlige folk seg til et spørsmål om boligpolitikk og offentlig ansvar. Fra tiden rundt første verdenskrig kan vi snakke om en gryende sosial boligbygging med eksempler som Ullevål hageby i Oslo. Hagebyen ble etablert av Oslo kommune i perioden 1915–1922 og deretter overdratt til et hagebyselskap. Ullevål hageby fikk imidlertid ikke den tiltenkte funksjonen, da prisene gjorde den til et middelklassestrøk.

I de neste årene oppførte Oslo kommune en rekke boligområder med leiegårder for folk med middels eller lavere inntekt. Blant disse er Torshovkomplekset mest kjent. Bergen kommune reiste på samme tid Rothaugkomplekset (1914), mens Lillegården hageby i Trondheim ble ferdigstilt i 1917. Forskjellen mellom disse boligene og arbeiderboligene er i tillegg til en høyere bygningsmessig standard, eierforholdene. Sosial boligbygging kan gjøres i offentlig regi, av allmennyttige og ideelle foreninger, eller i regi av boligbyggelag, uten noen kobling til arbeidsplass eller ansettelsesforhold. Fra 1945 og en del tiår fremover var boligkooperasjonen med ulike boligbyggelag den viktigste kraften i den "sosiale boligbyggingen"

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Per Sæther: Bullgarien, Vestad, Elverum. Den ideelle arbeiderbolig, «Byggekunst» 1977 ss. 186-87;
Jørgen Sestoft: Arbejdets bygninger, København 1979;
Tore Brantenberg: Norske arbeiderboliger 1. Øvre Verket, Ulefoss, «Byggekunst» 1979 ss. 8-11;
Knut Einar Larsen: Norske arbeiderboliger 2. arbeiderboligen på Kalv-skinnet i Trondheim, «Byggekunst» 1979 ss. 94-95;
Per Sæther: Arbeiderboliger. Hustyper og boligforhold ved verks- og industrisamfunn, «Byggekunst» 1979 ss. 96-99;
Sven Erik Svendsen: Norske arbeiderboliger 3. Øvre og Nedre gate – Gamle Berger, «Byggekunst» 1979 ss. 308-09;
Knut Einar Larsen: Norske arbeiderboliger 4. «La’mo’n» i Trondheim – en arbeiderforstad fra 1870-åra, «Byggekunst» 1979 ss. 382-85;
Stig Andersen: Norske arbeiderborliger 5. «Sing-Sing» – storgårdskvartalet på Rjukan, «Byggekunst» 1980 ss. 3636-38;
Ursula Larsson: Landshövdingehusens Göteborg, Stockholm 1979, anmeldt av Tore Brantenberg: Gøteborgs arbeiderboliger, «Byggekunst» 1980 s. 167;
Peter Butenschøn: Norske arbeiderboliger 6. Frysja i Oslo, «Byggekunst» 1980 ss. 274-76;
Bergny Nordbø, Nina Pettersen og Anne-Ruth Sørensen: Norske arbeiderboliger 7. «Boligen» i Henrik Wergelandsgt. 35 på Stølen i Bergen, «Byggekunst» 1981 ss. 250-53;
Kari Hoel Malmstrøm: Fabrikk og bolig ved Akerselva. Et industrimiljø på 1800-tallet, Oslo 1982, anmeldt av Tore Brantenberg: Arbeidets hus, «Byggekunst» 1982 s. 299;
Oversikt i Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa: Oslo. En arkitekturguide, Oslo 1984 s. 242;
Sten Gromark: Fängslande Arkitektur, Göteborg og Stockholm 1987;
Bjørn Ivar Berg: Sakkerhusene til Sølvverket – og G. A. Bull, Fortidsminneforeningens årbok 1994 ss. 109-28;
Tore Brantenberg: Sosial boligbygging i Norge 1740–1990, Oslo 1996, isbn 82-417-0638-3
Sosial boligbygging i Europa 1335–1985. Fra slaveby til haveby – europeiske arbeiderboliger i et arkitektonisk perspektiv, Oslo 1996.
Arbeidernes leksikon, b. 1, 1932, 173-83

Kommentarer (2)

27. oktober 2020 skrev Jan Holm

Hei. Bør ikke Lille Tøyen Hageby, gråbeingårdene i Kristiania og noen av de gamle gruvesamfunnene nevnes i denne artikkelen? Hilsen Jan

31. mai 2021 svarte Guro Djupvik

Hei, Jan.
Artikkelen er av begrenset omfang, og da blir eksemplene deretter. Vi tar med innspillet dersom artikkelen skal utvides noe, takk for engasjementet, som alltid. :)
Beste hilsen fra Guro

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Boliger og bolighistorie

Ketil Moe

Arkitekt