curium

Siden det bare har blitt fremstilt små mengder av curium har grunnstoffet få bruksområder.

Curium kan brukes som batteri i satellitter og ubetjente romstasjoner. På grunn av den intense radioaktiviteten blir biter av curiummetall hvitglødende av egenstrålingen, og dette utnyttes praktisk i små termoelektriske strømkilder for spesielle formål. Ett gram curium genererer cirka tre watt energi. Det er en kraftkilde med gunstig energi per vektenhet, og av den grunn har det blitt benyttet i romforskning.

Curium har også blitt brukt under måneferder, for å bestemme hva Månens overflate består av. Ved å bombardere månesteiner med radioaktiv stråling (alfastråling) fra isotopen curium-242, og analysere hvordan strålingen absorberes og spres, får man opplysninger om sammensetningen av steinene.

Curium forekommer ikke naturlig på Jorden. Sammenlignet med Jordens alder er halveringstiden for den lengstlevende isotopen av curium kort nok til at curium som eventuelt måtte være til stede da Jorden ble til, for lengst har forsvunnet. Ytterst små spormengder av curium som kunne finnes i uranmalmer, dannet ved påfølgende innfangninger av nøytroner i plutonium eller americium, har ikke blitt påvist.

Curium dannes i kjernereaktorer ved nøytronbestråling av plutonium og americium, og på denne måten blir curium et biprodukt fra kjernekraftverk.

Curium er giftig og svært radioaktivt. Strålingen fra curium er hovedsakelig alfastråling, som er ganske ufarlig så lenge det ikke kommer inn i kroppen. Curium må allikevel behandles med stor forsiktighet. I kroppen samles curium opp i beinvev, hvor det kan gjøre skade på beinmargen og ødelegge produksjonen av røde blodceller.

Det er generelt farligere å inhalere curiumholdig luft, enn å få det i seg gjennom mat. Grenseverdien for isotopen curium-244, er 11 kBq, tilsvarende noen nanogram av stoffet.

Curium ble første gang produsert og identifisert i 1944 av forskerne Glenn T. Seaborg, Ralph A. James og Albert Ghiorso ved University of California i Berkeley. De fremstilte isotopen curium-242 i en 60-tommers syklotron ved å bestråle et preparat av plutonium-239 med heliumkjerner (alfapartikler) med en energi på 32 MeV.

Synlige mengder av curium (cirka 30 mikrogram) ble første gang fremstilt i 1947 i form av forbindelsen curium(III)hydroksid, Cm(OH)₃.

Curium dannes som et biprodukt i kjernereaktorer. Ved nøytroninnfanging i plutonium-239 og americium-243 har det blitt fremstilt adskillige gram-mengder av isotopene curium-242 og curium-244.

Metallisk curium kan fremstilles ved reduksjon av curium(III)fluorid, med kjemisk formel CmF₃, med bariumdamp ved 1350 °C.

Curium tilhører actinoidene i periodesystemet. Det er et mykt, sølvglinsende metall som er meget reaktivt og oksideres i luft ved romtemperatur. Det er mer elektropositivt enn aluminium og løses i vanlige syrer.

I vandige løsninger er curium vanligvis treverdig (oksidasjonstall +III), men i faste forbindelser kan det også være fireverdig. Blant fremstilte kjemiske forbindelser kan nevnes Cm₂O₃, CmO₂, CmF₃, CmF₄, CmBr₃ og CmI₃.

• radioaktivitet
• actinoider
• transuraner
• grunnstoff
• periodesystemet

• Periodesystemet.no: curium