halogenider

Saltaktige halogenider er forbindelser med de mest elektropositive grunnstoffene, fremfor alt alkali- og jordalkalimetallene. De kan oppfattes som salter av hydrogenhalogenidene HF, HCl, HBr og HI. Eksempler på saltaktige halogenider er natriumklorid, NaCl, kaliumbromid, KBr, kalsiumfluorid, CaF₂, samt typiske metallhalogenider som FeCl₃, CuCl₂ og PbCl₂.

De saltaktige halogenidene har høye smeltepunkt, ofte over 1000 °C, og kokepunkt, de løses bedre i polare løsemidler (for eksempel vann) enn i upolare (for eksempel bensin) og leder elektrisk strøm både i løsning og som smelte. De krystalliserer i såkalte ionegitter.

Kovalente halogenider dannes med de middels elektronegative ikke-metallene, for eksempel karbontetraklorid, CCl₄, og silisiumtetrafluorid, SiF₄, samt med metaller med høye oksidasjonstall, for eksempel titantetraklorid TiCl₄.

De kovalente halogenidene er ofte molekylære; TiCl₄ er for eksempel et tetraedrisk molekyl. Dette innebærer at de faste stoffene har lave smeltepunkter; de er flyktige, og mange av dem fordamper raskt ved romtemperatur. Denne flyktigheten utnyttes til renfremstilling av metaller ved at metallet omdannes til et halogenid, som så kan drives av og eventuelt destilleres eller renses på annen måte. Rent titan blir i dag laget ved å omdanne det til titantetraklorid og så redusere det med kalsium. Anriket uran lages ved å separere ²³⁵UF₆ fra ²³⁸UF₆ i ultrasentrifuger.

Komplekse halogenider er forbindelser som inneholder halogenholdige kompleksioner, for eksempel K₂[PtCl₆], kaliumheksakloroplatinat(IV).

• halogenene
• salter
• kjemi