stender

I sin reneste form var standssamfunnet organisert rundt tre stender med forskjellig status og plikter. Denne organiseringen, også kalt «de tre ordenene», er først tilkjennegjort av latinske kilder med fransk opphav fra 900-tallet. Ordningen er religiøs i orientering: de tre ordenen eller stendene er skapt av Gud:

1. Den første ordenen, eller førstestanden, bestod av kirken og dets representanter, også kalt oratores, de som ber. Førstestanden skulle sikre samfunnets forhold til Gud. Førstestanden var i teorien åpen for alle innbyggere. I praksis bestod førstestanden nesten utelukkende av menn, og de fleste, i det minste i høyere posisjoner, kom fra aristokratiske familier.
2. Den andre ordenen aller andrestanden, på latin bellatores (de som kjemper), bestod av dem som med våpenmakt skulle beskytte samfunnet fra verdslige trusler. I praksis bestod denne etter hvert av et arvelig aristokrati og ridderstand.
3. Den tredje ordenen, tredjestanden, bestod av laboratores, de som arbeider. Dette var den store allmuen av befolkningen som skulle stå for de materielle behovene i samfunnet, som å dyrke mat og lage klær, redskaper og andre produkter.

I praksis var det en del forskjeller fra område til område i hvordan standssystemet var organisert. I Norden ble borgere etter hvert skilt ut som en separat stand fra bøndene, samt at det også fantes en voksende gruppe standsløse uten egen eiendom og med lite formelle politiske rettigheter. Ordningen med stender var som nevnt statisk, der det var få muligheter til å bevege seg fra en stand til en annen, men helt umulig var det ikke. Fra middelalderen finst det flere eksempler på at enkeltindivid tar steget fra tredjestanden (laboratores) til førstestanden (oratores). Ordningen var heller ikke statisk i den betydningen at tredelingen i senmiddelalderen i noen områder, helst byer, utviklet seg til en firedeling der byens borgerskap fikk sin egen standsplassering.

I teorien var denne samfunnsordenen ment å skape sosial harmoni, ved å gi forskjellige rettigheter og forpliktelser til representantene for hva middelaldertenkere anså som de tre viktigste funksjonene i samfunnet. I praksis ble standssystemet et sterkt hierarkisk system med lite sosial mobilitet, hvor første- og andrestanden hadde en rekke særrettigheter og lite forpliktelser, mens tredjestanden hadde få rettigheter, men en mengde forpliktelser til statsmakten. Avstanden mellom stendene ble gjerne markert symbolsk og rituelt, slik som gjennom kleskoder, plassering i offentlige sammenhenger og bryllups- og begravelsesskikker. Etter hvert skulle lover, såkalte privilegier, i stadig større grad regulere forholdet mellom stemmen. Det er derfor forskere som bruker benevnelsene privilegiesamfunnet og standssamfunnet om hverandre.

Det er flere grunner til at standssamfunnet gikk i oppløsning og på 1700- og 1800-tallet ble erstattet av klassesamfunnet, men i vår sammenheng er det viktig at ordningen etter hvert ikke rommet nye og stadig mer tallrike grupper. Det dreier seg først og fremst om borgerskapet: selv om borgerskapet ble forsøkt plassert inn i en teori om fire ordener i senmiddelalderen, innebar ikke dette noen egentlig forandring av teorien. Ettersom denne nye og stadig større og mektigere gruppen ikke hadde en naturlig plass i standssamfunnet, ble stantsstrukturen på sikt svekket. Heller ikke jordløse arbeidsfolk, som vokste sterkt i antall på 1600- og 1700-tallet, hadde en naturlig plassering i det gamle standersamfunnet, selv om de gjerne ble plassert som arbeidere (bellatores). Både tankegodset og strukturene under ordningen med stender var sterke og seiglivete. I Frankrike ble de, som nevnt, fjernet under den franske revolusjonen i 1789, mens i Norge stod de ved lag til midt på 1800-tallet — og enda lenger på landsbygden.

• stendermøter
• generalstendene
• sosial ulikhet
• klasse
• føydalisme

• Standssamfunnets idealer – Norgeshistorie.no