Nordmenn – verdens ekleste folkeslag

Postet den februar 24, 2014 av Trips & Tics — 4 kommentarer

Dette er en øvelse i hvordan det er å være medmenneske.

Forestill deg livet ditt. Du har en jobb, familie, barn, venner. Tar en tur på pub’en på fredagskvelden, går på kino nå og da, lager middag, handler, er aktiv i en forening, spiller fotball på onsdagskveldene, følger ungene til fritidssysler osv. Et helt normalt liv. For deg.

Så skjer det noe, helvete bryter løs i landet ditt, gærninger forsøker å ta over, myndighetene slår hardt tilbake og borgerkrigen er et faktum. Du og alle du kjenner kjemper i mot, man engasjerer seg, man sloss, for landet sitt, for livet – først med siviliserte metoder, som demonstrasjonstog og protester. Fullstendig nytteløst, og situasjonen eskalerer daglig. Det er ikke lenger bare vage rykter om tortur og drap, det skjer nå helt åpenlyst – på de mest bestialske måter, du har sett det med egne øyne, ditt eget blod er blandet med gud vet hvems, du har båret det maltrakterte liket av sønnen din selv, du rakk ikke å forsvare den gjengvoldtatte kona di før også hun ble drept. Du har ingen igjen lenger, og du er jaget.

Og du klarer å rømme med livet i behold! Lang historie gjort kort; du havner i Norge. På et asylmottak beskrevet som et «mønstermottak» hvor beboerne får «fantastiske muligheter og gode aktivitetstilbud» på den gamle militærleiren. Et asylmottak hvor eierne, en bedrift som heter Hero, – et navn som sier mye om hva slags pinlig pompøst inntrykk de har av seg selv – sitter igjen med et betydelig overskudd av den nærmere en halve milliarden kroner de får av Utlendingsdirektoratet (UDI) for å drifte private asyl- og transittmottak i Norge. På et asylmottak hvor du skal forsøke å samle restene av deg selv, komme over sjokket, sørge over de store tapene du har lidd, forsøke å finne ut av hva du skal gjøre nå. På et så fantastisk mønstermottak hvor det ikke fins såpe, toalettpapir, vaskeutstyr, eller andre hygieneartikler. (Bilder hentet fra TV2.no tatt av en beboer)

Et så fantastisk anlegg at møblementet ønsker deg velkommen med en innbydenhet som oser verdighet og medmenneskelighet. I disse omgivelsene skal du bo på ubestemt tid og med stor sannsynlighet ikke engang få lov til å bli. Her skal du reparere deg selv og finne ut av hvordan du skal leve livet videre. Og du blir møtt av en velfødd, bortskjemt horde av mennesker som med største selvfølgelighet ser ned på deg og de som er rundt deg. De kaller dere de styggeste ting, kaller dere late, ikke skikket til å leve så flott som vi gjør, sier at dere kan skylde dere selv. Vi har ikke lyst til å dele vår kjempekake med dere, derfor er det best å ikke se at dere er mennesker, for mennesker (les: hvite, ordentlige, pene sådanne, som den lille gutten som frøs, HAN fikk jakke og trøst) hjelper vi! Vi vil ikke ha det på oss at vi er hjerteløse, nei.

Nei, DU og mennesker i samme situasjon som deg, de møter denne hjelpsomme, nestenkjærlige gjengen her (tilfeldig utvalg fra TV2s facebook-kommentarer):

Vi nordmenn liker godt å sitere en av våre gamle, gode diktere, Arnulf Øverland. Han skrev mye fint, som vi smykker oss med når vi trenger det, særlig når det handler om hvor flinke vi er til å gå i rosetog eller når vi snakker om gutta på skauen under annen verdenskrig.

» Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!», sa Øverland blant annet, i sitt lange, harmdirrende dikt «Du må ikke sove«.

Nordmenn flest sitter svært trygt i sine velmøblerte hjem – eller på jobb, der de således får betalt for å kommentere på facebook – og syns ikke det minste synd på dem som ikke har det så godt som seg selv. Dette føyer seg inn i en lang rekke eksempler av nordmenn som ikke engang har det minste snev av nestekjærlighet i samme åndedrag som de påbroper seg sin kristne kulturarv. De er fullstendig rasende over at noen har fjernet et kors i et flagg som aldri har hatt kors, klager som småunger på at alle andre har fått mye bedre smøring enn vi, at Paradise Hotel ikke er like trashy som før, og selv fengslede massedrapsmenn får komme på trykk og klage over at pennen han skriver med er vond og at Lacostegenseren hans blir slitt. Nordmenn bruker sin ytringsfrihet til å sverte individer ved å kalle dem pedofile m.m.m. (med mye mer) og vi har en stor og synlig flokk av sinte, hvite menn – og en mediabransje som er den største pengegriske klikkhora av alle.

Vi er et ekkelt folkeslag. Ekkelt, motbydelig, selvrettferdig, bortskjemt og lettkrenkelig folkeslag, er vi.

Uenig? La skitstormen begynne. Bring it on.

Stikkord: asyl, asylsøkere, bortskjemt, Fascinerende, men for helvete da, nordmenn, verden
Publisert i bittert gnål, Fascinerende, Folk assa!, generelt ubehag, spesifikt ubehag, Surrealisme

Øyafestivalen 2014

Postet den februar 17, 2014 av Trips & Tics — Legg igjen en kommentar

En slektning minnet meg nettopp på at det er lurt å kjøpe ukespass til Øyafestivalen nå, for det blir snart utsolgt. Jeg kjenner mange som bruker å være på Øya. De forteller alltid med glitter i øynene om hvor fint det er der og hvor mye folk de har møtt, så mange bra band de har hørt og masse øl drukket osv. Jeg surfet innom websiden over, og kan bare konstatere at jeg ikke har hørt noen av artistene. Jeg aner ikke hva slags musikk de spiller. Noen få av navnene har jeg visst faktisk hørt om, men ikke hørt. Jeg prøver å forestille meg hvordan Øya må være; – kanskje det er bråkete, vanskelig å sitte komfortabelt, kanskje det ikke er mulig å gå på do så ofte som jeg trenger, det er garantert mye folk, kanskje det regner, dessuten er jeg jo ikke så veldig glad i øl, og jeg klarer ikke stå oppreist så lenge lenger. Jeg har et anstrengt forhold til lyd for tiden også.

Det er slike ting som gjør at jeg føler meg ekstra gammel, syk og ute av verden.

Men jeg håper at dere som skal på Øya får det fint. Send en vennlig tanke til oss som gjerne skulle ha orket å være med.

Stikkord: Øya, Øyafestivalen, fine ting, ME, oslo, sjelefryd, sommer
Publisert i ME, musikk, oslo, spesifikt ubehag

Om abort, fosterdukker og det å vite hva man gjør

Postet den februar 3, 2014 av Trips & Tics — 1 kommentar

Vi blir emosjonelle når vi snakker om abort, og jeg syns det er bra. Vi SKAL bli berørt av temaet. Det burde ikke være en handling utført med lett hjerte. Akkurat nå pågår det snakkis på nett med en sak om en dukke av leire som viser hvordan et foster ser ut. Les mer om saken hos Gunnar Tjomlid. Dukken viser et foster i 14. svangerskapsuke (12 uker fra befruktning, men i Norge opererer vi med 12 uker fra siste menstruasjons første dag som grense for abort).

Jeg er rungende for selvbestemt abort, bare så det er sagt med en gang. Jeg syns grensen vi har på 12 uker er korrekt. På denne tiden i svangerskapet er ikke hjernen og nervesystemet så utviklet at individet kan oppleve smerte eller at det blir abortert. At abort kan innvilges senere ved nemndavgjørelse er også helt i orden, man bør dog, etter min mening, vite hva man egentlig gjør. Det er underlig at man er så redd for å støte noen ved å vise sannheten, hvordan det egentlig ser ut, hvordan abort faktisk foregår. Kvinner som kommer for å søke abort er i en sårbar posisjon heter det flere steder, og det er jo forsåvidt sant. Betyr det at man er sårbar at man skal skjermes fra sannheten? Skal man få slippe å vite hvordan et foster ser ut i uke 12? I tilfelle det vil bli en belastning å vite?

Jeg har ikke noe problem med at man viser frem slike dukker som disse, som viser rimelig greit hvordan et foster i uke 14 ser ut. Uansett spiller det ingen rolle, på et eller annet tidspunkt endrer «klumpen» seg fra å være bare en celleklump til å bli noe som minner om et menneske, og etterhvert blir det et menneske. Akkurat NÅR det skjer, er jeg ikke så opptatt av. Faktisk. Det skjer.

Bildet er hentet fra http://www.onetinylife.org/menu.htm. Vedkommende som lager og selger disse dukkene skriver at «I am not here to judge nor debate whether or not a woman should have a abortion, but to educate so she knows what a 12 week old fetus looks like.» Og det synes jeg er en helt kurant mening. Men hun skriver også: «My deepest desire is that a Mom who was considering the abortion option; would hold one of these tiny babies and change her mind.» Jeg har ingen slike meninger, men skulle nok heller ønsket at folk tok litt mer ansvar før graviditet inntreffer.

Abort er ikke bare en steril prosedyre på et sykehus, det er faktisk et liv man velger å avslutte. Jeg synes likevel at det skal være lov, men at man må gjøre det med åpne øyne, vite hva man gjør og stå for valget. Man må faktisk leve med det valget resten av livet. Å velge å la være å bli gravid er et bedre valg. Det er ikke SÅ forferdelig vanskelig å la være å bli gravid i Norge i 2014. Men det er kompleksitet bak tallene, og jeg dømmer ingen. Levd liv er komplisert.

Det hadde uansett vært interessant å få innblikk i hvordan abortstatistikken egentlig ser ut. Hvilke kvinner tar abort egentlig? Hvor stor del av kvinnene aborterer fostre fordi det viser seg at fostrene ikke er levedyktige eller at man må velge mellom kvinnens liv/helse og barnet? Hvor mange blir egentlig gravide etter voldtekt og incest pr år? Hvor mange har vært på fylla og hatt sex med en ukjent? Hvor mange ble gravide i et forhold hvor det ikke passer med barn akkurat nå? Jeg skulle gjerne likt å vite.

Men jeg syns altså at man bør vite hvordan abort foregår, hvordan fostre ser ut og innse konsekvensene av aborten. Det er en del av det å bli voksen og moden, å forstå og ha innsikt – hvilket tidvis gjør vondt, men jeg syns vi skal likevel.

Publisert i generelt ubehag, kjipe følelser, kropp, livet & sånt, natur, samfunn, spesifikt ubehag

Tid

Postet den januar 27, 2014 av Trips & Tics — 2 kommentarer

Jeg så meg i speilet i dag og så at håret mitt har vokst. Jeg husker meget godt sist gang jeg klippet meg, det var rett før den store dagen i august i fjor. Jeg ville ha en kort og tøff sveis på den store dagen. På bildene ser det ut som jeg har en skikkelig god dag, jeg smiler selvsikkert, har kjole og høye hæler på og er omringet av slekt og venner. Smiler på alle bildene. Det var en fantastisk dag også.

August.

September, oktober, november, desember, januar… Det er straks et halvt år siden, så det er ikke så rart at håret mitt er lenger. Skulle bare mangle, jeg har jo ikke klippet meg. Jeg har ikke vært så mye ute egentlig. En av tingene jeg er ganske flink til er å ta bilder med telefonen min, på den måten har jeg dokumentert alle dagene jeg har vært ute av huset. Rett skal være rett, det har vært ganske mange dager. Jeg vet at jeg er heldig. På veldig mange måter er jeg heldigere enn mange jeg kjenner, friske som syke. Jeg vet det, og klarer heldigvis å kjenne takknemmelighet for det. Det er bare noe med at når det blir mange flere av dagene som tilbringes i sengen enn de andre dagene, så skjer det noe som er litt vanskelig å formidle. Eller innse, for den del, så jeg tror jeg skal la være å dvele så veldig akkurat nå.

Men håret mitt vokser. Og jeg har snart klart å gjennomføre å ta et ærlig selfie hver dag helt siden 1. januar. Planen er å gjennomføre hele året og animere det på slutten. Kanskje det da virkelig er mulig å se at hår vokser?

Publisert i frisør, kjipe følelser, kropp, livet & sånt, Lykke?, ME, scribere ergo sum, takknemmelig

Hav

Postet den desember 8, 2013 av Trips & Tics — Legg igjen en kommentar

Jeg vet at jeg burde føle noe nå. Ansiktet er løftet og vendt utover mot det bølgende havet. Det blåser kraftig og jeg står såpass nære at havspruten treffer brillene mine og gjør de våte. Jeg blir fuktig i håret og ansiktet. Nesen og kinnene er iskalde og jeg pakker de inn et øyeblikk med hendene. Tanken er så dyp og sterk, jeg burde virkelig seriøst føle noe nå, her jeg står ansikt til ansikt med naturens våkne og tydelige krefter, vinden pisker, havet kaster seg mot meg med grønne bølger og hvitt skum og med et brøl som cellene i ryggraden kjenner igjen fra urmorgenen, det er ikke til å ta feil av.

Jeg fyller lungene med grønt, salt og sterkt havduftende oksygen, spenner lungene ut så mye det lar seg gjøre, puster inn til det gjør vondt, og nekter meg selv å puste ut igjen før jeg føler noe. Noe som helst, hva som helst, lever jeg i det hele tatt? Jeg føler bare fravær og puster nederlagstynget ut igjen.

Blikket skuer utover det urolige overflaten og føttene skifter posisjon. Det er nesten som jeg tar sats, klamrer meg fast og justerer stillingen før et hopp ut i det ukjente. Over alt ligger tegn fra tiden, både gammel og ny tid – skjell og stener spredt utover svabergene som er tidsvitne på at her har det foregått voldsomme forandringer. De skiftende lagene i steinene roper at det var varmt og skummelt, brått og langvarig. Jeg prøver å forestille meg lyden av de stripete, nå nakne bergene, som løftes opp og velter. Hjernen min gir meg tordenvær, pauker, kanoner og sirener, svovelstank, intens hete og vrede hinsides min forestillingsevne. Men jeg føler ingenting egentlig, bare «tilstand», inntil blikket mitt fanger plastsøppel fra sommerens strandfest. Trist.

Stikkord: øvelse, lek, ord, skrivetrening
Publisert i livet & sånt

Misunnelse

Postet den mars 23, 2013 av Trips & Tics — 5 kommentarer

Folk reiser, de skal ting, de har ting de skal gjøre, de skal kjede seg i sola i hytteveggen og spise Kvikk Lunsj og appelsiner og lese påskekrim, de skal gå skitur i gnistrende snø og strålende sol, de skal til Bahamas, Thailand, Egypt, Kanariøyene eller de skal kose seg i folketomme Oslo på rockefestival, kunststunt og akkurat passe fylte pub’er. De instagrammer bilder av høy restaurantmat, kjærestelaget tapas, sushi, de tester de nye interessante spisestedene, det er rødt i glasset, føtter i sanden, varm bris, solbrenthet og familielykke, cupcakes og glade bursdagsbarn. Det pusses opp leiligheter som fylles med flott interiør og stilige planter, det ryddes i boder, trenes, strekkes, løpes langt og fort, man koser seg på Zumba, man koser seg med katter og hunder, barn, bestemødre og venner. Man spiller musikk. Man kjøper ny bil, man gir penger til Redd Barna, man dykker og oppdager nye verdener under vann, man hopper fallskjerm og oppdager nye verdener høyt der oppe. Man brygger øl hjemme, man drar på vinsmaking i Italia, man kjøper spesialbestilte ekstatisksmakende viner, og man reiser så mye i jobben at det er deilig å bare være hjemme. Man får migrene i helgen hvis man endelig kan slappe av.

Misunnelse er en skrekkelig stygg følelse, da er man et fryktelig menneske, og jeg skjemmes, gremmes, hater at jeg besitter slike vulgære kvaliteter. Jeg skriver: «ønsker dere god påske, god tur, kjør pent, ha det fint, kos dere masse, hils alle!»

Stikkord: blakk, jeg vil også, ME, misunnelse, påske, selvpisking
Publisert i bittert gnål, kjipe følelser, ME, påskefølelse, spesifikt ubehag

Uføresystemet sett fra min vinkel

Postet den mars 23, 2013 av Trips & Tics — 56 kommentarer

Jeg er varig ufør og er altfor ung til å slå meg til ro med å aldri mer jobbe. Jeg håper desperat å bli frisk, men det er mer realistisk å håpe på å bli LITT friskere. Med mindre det skjer et mirakel, som for eksempel at Me&You crowdfunding og politikere med beslutningsevne, -vilje og -makt tar enkelt grep og bevilger de stakkarslige 7 millionene forskerne på Haukeland trenger for å bli ferdig med prosjektet – OG det viser seg at de har rett, OG at jeg på sikt kan få den type behandling og bli frisk jeg også.

Jeg ønsker at det eksisterte et system som gjorde det mulig for meg å delta i arbeidslivet. Innimellom får jeg noen dager hvor jeg er frisk nok til å teoretisk kunne jobbe noen timer, kanskje 2-8 timer per uke. Jeg befinner meg i seng 18-22 timer i døgnet i seng og behøver noen timer til husarbeid, mammaoppgaver og handling også. Jeg ønsker meg at trygdesystemet var såpass fleksibelt at jeg kunne bestemme selv. Det er ikke alltid jeg er 100% syk, noen ganger er jeg bare 90% syk. Tenk om jeg kunne hatt en jobb som var like fleksibel; at jeg kunne jobbe når jeg klarer, og når måneden er over, kunne jeg rapportere til NAV hvor mange timer jeg har jobbet og så trekker de tilsvarende timer i trygd. Det kunne resultert i at jeg fikk testet egen arbeidsevne over lang tid, kanskje jeg finner ut at jeg er friskere enn jeg trodde? Eller motsatt?

Det er jo ikke akkurat overflod av jobber som kronisk syke, uforutsigbart deltakende kan få, så jeg ønsker meg at arbeidsgivere klarer å finne oppgaver til sånne som oss, gjerne som kan gjøres hjemmefra via internett. Eksempel på oppgaver noen av oss kan gjøre er korrekturlesning, fotoredigering, illustrasjoner, design, lage musikksnutter til reklame/tv/div., oversettelser, tekst til tv, som helsepersonell besvare spørsmål fra ungdom på nett, være på facebook/twitter for firmaer osv. Det er i dette tilfellet bare min fantasi som begrenser. Man skulle hatt en slags arbeidsportal hvor man finner oppgaver som trengs å gjøres, og så kan man reservere det oppdraget og utføre det før man tar neste.

Det er selvsagt ikke bare for følelsen av å delta i arbeidslivet at jeg skriver dette. Det er hardt å leve på lav uføretrygd og et budsjett som aldri noensinne gir rom for å delta i hverdagslivet slik som alle andre ser som en selvfølge: kino med ungene, lunsj med venninner, nye sko og klær til hele familien, briller, tannlege så ofte som det faktisk trengs, eller å kunne spise ordentlig mat med næring i og ikke bare billigste FirstPrice søppel. Og tenk og en gang innimellom kunne dra på ferie med ungene. Jeg har bare vært på reise en gang med min datter for 4-5 år siden (hun heller ville reise i stedenfor å konfirmere seg), sønnen har aldri vært på tur med meg, for jeg har ikke hatt råd. Jeg har blitt ganske flink til å klippe både mitt eget hår og de andre familiemedlemmenes, men jeg skulle ønske jeg slapp det. Man blir rar i psyken av å være så isolert som jeg er. Som menneske trenger man opplevelser og korreksjoner fra omverden, å snakke med andre mennesker, se, smake, dufte og sanse at verden faktisk eksisterer fortsatt. Sånne ting kunne en slik ekstrainntekt bli brukt til.

Vi er mange som har veldig ulike funksjonshindringer, men også uante ressurser. Vi har samlet utrolig mange utdanningsår som det er synd og skam at vi ikke kan bruke til noe.

Stikkord: drøm, jobb, kreativitet, livet, ME, NAV, trygd, ufør
Publisert i drøm, livet & sånt, Penger og samfunn, Sykdom

Sammen om ME-forskning!

Postet den mars 6, 2013 av Trips & Tics — Legg igjen en kommentar

Vår superheltinne, Maria Gjerpe, er lege og blogger og initiativtaker til crowdfunding av midler til forskning på ME på Haukeland. Hun skriver – og vi deler hjertelig:

Vil du være med å sørge for et medisinsk gjennombrudd?
Millioner av mennesker lider av sykdommen ME, men i dag finnes det ingen medisiner å behandle dem med. Forskere på Haukeland sykehus i Bergen har oppdaget at en medisin kanskje kan gjøre flere av dem friske. Det var så oppsiktsvekkende at det skapte internasjonale overskrifter i BBC, Der Spiegel og ABC News. Hvis funnene bekreftes, kan tusenvis av pasienter over hele verden få et friskere liv.

Forskerne på Haukeland trenger bare èn studie til for å kunne finne ut om dette er gjennombruddet man har ventet på. 140 ME-syke må prøve ut medisinen i et forskningsprosjekt. Det koster 7 millioner kroner. Men de offentlige myndighetene har sagt nei til å bevilge pengene.

Jeg vil bruke 90 dager fremover der dere alle sammen kan nytte dere av de rammene jeg har laget for å samle inn de pengene som mangler for å starte forskningsstudien.

Den som mener at forskning er viktig for å finne svar; politikere, leger, pasienter, coacher, pårørende, forskere og bedrifter, drar i samme retning, leter rundt seg etter penger, måter å være med på. De ser etter hvordan vi kan invitere andre inn – og de gjør det nå. Ikke neste uke, ikke neste år, men nå.

Dette skal vi gjøre sammen. Litt hver. Men det haster. 90 dager går fort.
140 pasienter. 7 millioner kroner. 90 dager.

Vi fikser det. MEandYou.

http://mariasmetode.no/2013/03/140-pasienter-7-millioner-kroner-90-dager/

Home

Les også hos Undreverset som blant annet har en god forklaring på hva de ulike fasene i forskning er.

Vær så snill og gi et bidrag, og spre dette!

Stikkord: 140 pasienter, 7 millioner, 90 dager, Crowdfunding, forskning, Haukeland, Maria Gjerpe, ME, nytt liv for mange, Rituximab
Publisert i livet & sånt

Maskulinisme VS feminisme

Postet den februar 16, 2013 av Trips & Tics — 2 kommentarer

I dag er Harald Eia, Nils Brenna og Ole-Martin Ihle ute med en kronikk i Dagbladet om feminine menn i verdens lykkeligste land. Det har i det siste vært mye snakk om netthat av kvinner og at barneklær/leker/stæsj er så kjønnssegregert. Det er lett å se at barn som vokser opp i dag skal være enten veldig guttete og blå eller jentete og rosa, og det irriterer meg enormt. Alt dette kokes sammen på en måte, jeg tror det har rot i samme årsak, eller samme konsekvens av de siste 100 års politikk, men også en separat enkeltfaktor: penger.

Jeg tror jeg begynner å skjønne litt om hva menn snakker om i sin frustrasjon over kjerringveldet, sakte begynner det å gå opp for meg hva jeg tror de prøver å si. (Jeg er kvinne, bare så det nok en gang er sagt.) Eia & co har brukt tv som et eksempel, et smart grep. «Mannesmak» og «kvinnesmak» styrer hva som blir sendt på tv, og siden annonsørene har skjønt at det er kvinner som stort sett handler, ergo blir både program og reklame vinklet slik man mener kvinner vil ha det. Og det er akkurat der jeg får mark og utslett; jeg er ikke en av dem som syns «Åndenes makt» definerer virkeligheten, jeg gidder ikke se «Senkveld», stuping, dansing og «hotell Cæsar». Reklamene snakker stort sett aldri til meg, men jeg blir sur fordi «de» antar at jeg er opptatt av sko, vaskemidler og ting som glitrer, bare fordi jeg har innovertiss. Og jeg tror heller ikke jeg er alene om å tenke slik.

Hvis jeg fikk bestemme hva som skulle produseres av tv, så ville vi sett mye mer kunst av alle slag, filosofi, portretter av spennende mennesker (som gjør noe interessant, ikke bare er kjent for å være kjent), dokumentarer, programmer man lærer nyttige ting av (ikke bare som «Luksusfellen» å slutte å ta dustete valg), men også humor av det råere slaget, som f.eks. «Californication», «Weeds» og «South Park». «Dag» er glimrende! Syns jeg. Det er mulig kronikkforfatterne har rett når de mener at lavkulturen er maksulint smakløs og primitiv og at kvinner derfor ikke liker det. Smakløst kan være gøy det, når det er gjort med litt flere lag og intelligens. Høykultur er elite, helt klart, men er ikke også lavkultur elite? For meg er f.eks. «Paradise Hotel» og alt i samme gate så lavkultur som det er mulig å få blitt, men resultatet er at deltakerne får kjendisstatus og elitetilgang til samfunnsdeler vi andre ikke engang har lyst til å drømme om. Jeg undres over mennesker har som største ambisjon om å bli kjendis etter å ha deltatt på noe sånt, er det mulig å strebe etter noe mer meningsløst? Egentlig?

Men Eia & co har meget rett når de setter fingeren på «alle skal med – alltid»-prinsippet. Eksempelet med Finansdepartementets stillingsutlysning er spot on. Nå ville de vel aldri (håper jeg) ansette noen som ikke har evne og kompetanse til å gjøre en slik jobb. Tenk om de ansatte meg for eksempel? Da tenker jeg vi hadde gått nasjonalt konk rimelig fort.

Menn skriver mye om dette på nett i ulike fora, og ofte på en forferdelig stygg måte. Jeg savner mer konstruktiv tenking om hva menn tenker seg som et alternativ. Jeg går utfra at kun et bittelite høyrøstet mindretall egentlig ønsker kvinner tilbake i løpestreng mellom kjøkkenet og sengen, men hva vil dere andre normale menn egentlig? Dere som har lest bok og vet hvordan å utsette hjernen for tenking?

Sett fra en moderat midt i mellom politisk-, midt i livet-, nederst på inntektsskalaen-side: det jeg tror det handler om er, foruten penger selvsagt, folk gjør hva som helst for penger, – vi vil alle, uansett kjønn, ha like muligheter. Det burde ikke verre enn det?

Eller?

Stikkord: feminisme, kjønn, maskulinisme, politikk, samfunn
Publisert i Fascinerende, Folk assa!, Penger og samfunn, Underlige ting

Bosch vaskemaskin som piper, her er oppskriften for å skru av lyden!

Postet den januar 2, 2013 av Trips & Tics — 2 kommentarer

Min maskin heter Bosch Maxx 7 og er bare noen måneder gammel. Jeg har holdt på å bli kliss hakke gærn av at vaskemaskinen piper intenst i 10 minutter når den er ferdig. Og med piping, så mener jeg sånn «rett i ryggmargen og få hjerteatakk og puls i 300 for man skvetter og blir hyperirritert samtidig»-piping. Selvfølgelig har jeg brukt et par måneder på å irritere meg og plages av dette samtidig som jeg har forsøkt å finne igjen brukermanualen, og å søke på nett. Jeg har funnet en del løsninger for andre maskiner enn akkurat min. Og min maskin har svenske innstillinger (antakelig oversatt fra kinesisk av Google Translate, for det som naturlig ville hett «av/off» heter hos oss «från»). Men tilslutt har jeg fått hjelp hos Bosch kundeservice! Tusen takk.

Her er oppskriften jeg fikk fra kundekoordinator hos Bosch:

§ Skru på maskinen ved å vri programvelgeren 1 hakk med klokken til trinn 1.

§ Hold inne sentrifuge knapp og samtidig vri programvelgeren til trinn nr 2, slipp deretter begge. Displayet viser nå et volum tall for tastelyd.

§ Ved å nå trykke på klokkeknapp justeres lydstyrken.

§ Vri kun programvelgeren til trinn nr 3, her justeres signal lyd på samme måte.

§ Vri programvelger tilbake til ”off” posisjon for å gå ut og lagre.

Ha en god dag.

Interessant paragrafbruk, men ha en god dag selv!

Stikkord: bosch, jeg blir gærn, maxx 7, piper, skru av, vaskemaskin
Publisert i Det løste seg!, Fine ting, Forbrukerfrustrasjon, Kommunikasjon