Eileen Gray var en irsk arkitekt og formgiver. Hun arbeidet det meste av sitt liv i Frankrike. Gray er kjent for både sine enkle, funksjonalistiske og ekstravagante møbler fra 1920- og 1930-årene. Etter hvert utvidet Gray sitt arbeidsfelt til å også omfatte arkitektur.
Eileen Gray
Faktaboks
Eileen Gray
- Uttale
-
grei
- Født
- 9. august 1878, Enniscorthy, Irland
- Død
- 31. oktober 1976, Paris, Frankrike
Foto av Eileen Gray i 1914
Av
George C. Beresford/Getty Images, Hulton Archive.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Bakgrunn
Gray ble født i Irland, nærmere bestemt på familens gods Brownswood House, noen kilometer unna byen Enniscorthy i Wexford fylke. Hennes mor Eveleen var av adelig slekt, mens faren James var kunstmaler. I barndommen bodde familien både i Irland og i familiens andre hjem, et hus i Kensington, London.
Den unge Gray ble påvirket av foreldrenes forskjellige oppvekst og lynne. Senere flyttet faren til Italia, for å etterpå besøke hjemlandet en sjelden gang. Moren fikk ansvaret med å oppdra de fem barna. Søsknene ble lært opp i å føre seg og omgås i sosieteten. Likevel var det faren som hadde størst betydning for Gray. Hans interesse for kunsten og det frie liv inspirerte henne.
Utdannelse og praksis
I 1898 begynte Gray sin kunstutdannelse ved Slade School of Fine Art i London. Dette var en tid i Europa da unge kvinner fra overklassen gikk på kunstskole for å få estetisk dannelse, ikke for å bli kunstnere, fordi etterpå var det forventet at de skulle bli gift inn i den samme sosieteten de kom fra.
På skolen underviste Roger Fry i kunsthistorie, men det akademiske læregodset interesserte Gray lite. Hun var mest opptatt av å tegne og male. I ledige stunder besøkte hun byens museer, særlig The Victoria and Albert Museum, der hun fikk opp interessen for møbler og lakkarbeider.
Paris
I 1902 flyttet Eileen Gray til Paris og bosatte seg ikke langt fra kunstnerkvartalet Montparnasse sammen med to venninner. De tre skrev seg inn på Académie Colarossi, en kunstskole populær blant utenlandske studenter. Ikke lenge etterpå byttet venninnene til Académie Julian. Uinspirert av utdannelsen på skolen leiet Gray straks et eget studio. Hun levde forholdsvis enkelt som bohem, i et miljø der grensen mellom vennskap og relasjoner var nokså flytende.
Interesse for lakk
Under et besøk i London i 1905 oppdaget Gray av en tilfeldighet en forretning som spesialisert seg på å reparere arbeider i lakk. Etter å ha spurt eieren fikk hun praktisere faget i noen uker. Da hun kom tilbake til Paris begynte hun å eksperimentere med japansk lakkteknikk under veiledning av Seizô Sugawara, en japansk lakkmester. Til å begynne med brukte hun kinalakk, men fant straks ut av at japanlakk var mer holdbart.
Design
Interessen for moderniteten åpnet opp hennes interesse for design. Opprinnelig var ønsket å lage ting for masseproduksjon. I stedet ble eliten Grays kundegruppe. Hun formga eksklusive møbler i lakk, og deltok på flere utstillinger. På Salon des Artistes Decorateurs i 1913 ble Le Destin utstilt, et skjermbrett i rød lakk med figurmotiv lignende Aubrey Beardsley.
Tepper
Eileen Gray. Håndtuftet gulvteppe. Mønster: Centimétre. Utført av Ecart International.
Omkring 1909 ble Gray alt mer interessert i å designe tepper og etablerte derfor sitt eget teppeveveri i Paris. De håndknyttede teppene i brunt, beige og blått bød på stor tekstil variasjon. Samtidig var de en øyeåpner for den abstrakte kunsten, og enkelte av hennes tekstile arbeider ligger tett opp mot den russiske suprematismen.
Galleri og innredninger
I 1919 begynte Gray også å ta innredningsoppdrag fra formuende kunder. I 1922 åpnet hun attpåtil sitt eget galleri Jean Désert i Paris. Blant kundene fantes en rekke kulturpersonligheter, som Elsa Schiaparelli, Henri Laurens og Robert Mallet-Stevens. Samtidig designet Gray eksperimentelle møbler, deriblant stolen Non Conformist (1926).
Møbler
Eileen Grays stol Bibendum er blitt produsert av ClassiCon på lisens fra Aram Designs Ltd.
Hennes møbler følger på mange måter utviklingen i fransk art deco i 1920- og 1930-årene. Materialvalget var gjerne kostbart, likeså var løsningene originale og overraskende. En av de mest illustrerte stolene i ettertid er Transit ca. (1925–1930), i lakkert tre i kombinasjon med hud og metall. Også hennes stoler i stålrør var progressive, og har parallelliteter med modeller i samtiden, nevnes kan Charlotte Perriand og Le Corbusier.
Arkitektur
Etter hvert utvidet Gray sitt arbeidsfelt til å omfatte arkitektur. Hun tegnet og fikk bygget to hus i 1920- og 1930-årene, en periode med nye, modernistiske strømninger i arkitekturen.
E.1027
Eileen Grays mest kjente hus, som også var hennes første, er E.1027, et modernistisk sommerhus i Roquebrune-Cap-Martin på Rivieraen.
Foto av modernistisk villa tegnet av Eileen Gray
Av
Boizet E/Alpaca/Andia/Getty Images, Universal Images Group.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Den mest kjente boligen, som også var hennes første, er E.1027, et modernistisk sommerhus i Roquebrune-Cap-Martin på Rivieraen. Huset ble bygget i perioden 1926–1929 i samarbeid med arkitekt og oppdragsgiver Jean Badovici. Gray hadde hovedansvaret for arkitekturen og utformingen av rommene, i tillegg til at hun designet og fikk produsert møbler og interiør til huset.
E.1027 er et eksempel på tidlig modernistisk arkitektur. Gray var likevel kritisk til deler av den modernistiske arkitekturen, og mente den var sjelløs og kald. Hun ønsket en mer human arkitektur, med vekt på beboerens velvære og behov.
Tempe à Pailla og Lou Pérou
Gray tegnet og bygget sitt eget sommerhus, Tempe à Pailla (1932–1934) i fjellområdet ved Castellar i Sør-Frankrike. Hun designet også møblene og innredningen til huset, som hadde mange smarte og plassbesparende løsninger for oppbevaring.
På tampen av en lang karriere, tegnet og bygget hun senere enda en bolig til seg selv, Lou Pérou (1954–1961) utenfor Saint-Tropez.
Vacation and Leisure Center
I 1930- og 1940-årene ble Gray mer opptatt av sosiale arkitekturprosjekter. Hun laget flere modeller for ferie- og kulturbygg for arbeiderklassen, som for eksempel Vacation and Leisure Center (1937), men disse ble ikke realisert.
Restaureringsprosjekter
Tempe à Pailla ble brukt av soldater under andre verdenskrig, og inventaret ble ødelagt og stjålet. Også E.1027 ble vandalisert, og møbler og interiør ble rasert. På begynnelsen av 2000-tallet startet en restaurering av sommerhuset. Restaureringen pågikk i perioder over mange år, før E.1027 i 2021 endelig var ferdig restaurert og kunne åpne for publikum.
Huset er erklært et fransk nasjonalmonument i Centre des Monuments Nationaux.
Ettermæle
Bordet E-1027 var opprinnelig designet som et nattbord, der foten kunne skyves inn under senga.
Eileen Grays virke var lenge nærmest bortglemt. Kanskje fordi hun var en kvinnelig kulturutøver, men også fordi hennes design ikke ble masseprodusert, men oftest laget som unike objekter eller i små opplag.
I 1973 inngikk hun en avtale med Aram Design Ltd. om å produsere flere av hennes møbler, deriblant det regulerbare bordet E.1027. Gray var overveldet over at hennes møbler endelig kom i serieproduksjon.
Sent i livet fikk Eileen Gray internasjonal anerkjennelse og ble utstilt rundt omkring i verden. Størst anerkjennelse har hun likevel fått etter at hun døde, og særlig på 2000-tallet.
Eileen Gray er representert i en rekke internasjonale museer, som Museum of Modern Art, New York , The Victoria and Albert Museum, London og National Museum of Ireland.
Utstillinger (i utvalg)
- 1980, Museum of Modern Art, New York, USA (separatutstilling etter Grays død)
- 1979, Victoria and Albert Museum, London, Storbritannia (separatutstilling etter Grays død)
- 1975, Women´s Building, Los Angeles, USA (separatutstilling)
- 1970, Österreichische Gesellschaft für Architektur, Wien, Østerrike (separatutstillling)
- 1937, Pavillon des Temps Noveaux, Paris, Frankrike (gruppeutstilling)
- 1922, Salon d´Automne, Paris, Frankrike (gruppeutstilling)
- 1913, VIII Salon des Artistes Décorateurs, Marsan Pavilion, Paris, Frankrike (gruppeutstilling)
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Adam, Peter (2009). Eileen Gray: Her life and work, Thames & Hudson
- Constant, Caroline (2000). Eileen Gray, Phaidon
- Goff, Jennifer (2015). Eileen Gray. Her work and her world, Irish Academic Press
- Edwards, Dr. Clive (m.fl.) (2005). British Furniture 1600-2000, The Intelligent Layman
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.