Mahmud Nur al-Din

Nur al-Din ble født i 1118 og var sønn av Zengi, atabeg av Mosul i dagens Irak. Etter at Zengi ble drept i 1146, arvet Nur al-Din den vestlige delen av farens rike, inkludert de viktige byene Aleppo og Edessa. Fra denne nordlige maktbasen innledet han en rekke felttog for å styrke kontrollen over de resterende delene av Syria. Han førte også krig mot frankerne i kongedømmet Jerusalem og videreførte Zengis bruk av jihad mot sine kristne naboer og europeiske korsfarere.

Nyheten om erobringen av Edessa i 1144 resulterte i at pave Eugenius 3. erklærte et nytt stort korstog året etter, kjent som Det andre korstoget. I 1148 ankom europeiske korsfarere, anført av kongene Ludvig 7. av Frankrike og Konrad 3. av Det tysk-romerske rike, og beleiret Damaskus samme sommer.

Nur al-Din sendte en stor hær for å komme byen til unnsetning, men etter bare fire dagers beleiring ga korsfarerne opp og trakk seg tilbake. Han forsøkte deretter å sikre seg kontrollen over Damaskus, noe som derimot først lyktes i april 1154. Nur al-Din fortsatte å kjempe mot frankerne. I 1149 drepte han Raymond av Poitiers, fyrste av Antiokia, i slaget ved Inab og i 1165 erobret han Banias nær Golanhøydene.

I første del av 1160-årene vaklet det sjiamuslimske styret under Fatimidene i Egypt. Nur al-Din så dermed en mulighet til å forene Syria og Egypt under sunniislamsk kontroll. Han møtte derimot hard konkurranse fra kong Amalrik 1. av Jerusalem, som ønsket å sikre Egypts store ressurser for kongeriket. Nur al-Din sendte en av sine generaler, den kurdiske hærføreren Shirkuh, på gjentatte felttog til Egypt.

Perioden var preget av skiftende allianser mellom egypterne og frankerne, men til slutt var det Nur al-Dins utsending som gikk seirende ut. I januar 1169 ble Shirkuh utnevnt til vesir av den unge fatimidekalifen Al-'Adid og var med det den reelle makthaveren i Egypt. Shirkuh døde derimot allerede 23. mars samme år, og det var dermed hans unge nevø, Salah al-Din Yusuf ibn Ayyub (Saladin), som overtok makten. Formelt kontrollerte Saladin Egypt på vegne av Nur al-Din, men i de påfølgende årene konsoliderte han sin makt og inntok en stadig mer selvstendig rolle.

I 1171 avskaffet Nur al-Din formelt fatimide-kalifatet, og dermed ble Egypt formelt brakt inn i den sunniislamske folden. Spenningene mellom Saladin og Nur al-Din vedvarte. Han begynte etter hvert å planlegge militære kampanjer mot Egypt for å frata Saladin makten, men det store oppgjøret uteble. Våren 1174 ble Nur al-Din brått syk etter å ha spilt polo og døde 15. mai. Han ble etterfulgt som hersker i Damaskus og Aleppo av sin unge sønn, Al-Salih Ismail al-Malik.

Nur a-Din blir beskrevet som en veldig from og troende person. Han var opptatt av å fremme islamsk lære og sikre sine undersåtters velferd gjennom bygging av mange sykehus og bad, samt sikre rettshåndhevelsen. Han var en ivrig forkjemper for å føre jihad mot de kristne korsfarerrikene, og foreningen av Syria og Egypt under hans styre la mye av grunnlaget for Saladins senere erobring av Jerusalem i 1187.

• korstogstida
• Fatimidene
• Kongeriket Jerusalem
• Midtøstens historie