Orkland

Berggrunnen består i vest av gneis og granitt, og i hoveddalføret og østafor av omdannet kambrosiluriske bergarter (grønnskifer) sterkt omdannet med noen inntrengte dypbergarter, gabbroer. I grensesonen er det dannet drivverdig malm (kobberholdig svovelkis).

I øst når de høyeste toppene vel 800 meter over havet, i vest over 1000 meter over havet. Høyest er Resfjellet (1162 meter over havet) i sørvest mot Trollheimen. Skoggrensa ligger fra 500 til 600 meter over havet.

Det meste av Orkdalen er ei bred og flat elveslette med grus- og leirterrasser på sidene. Orkla ligger 157 moh. der den kommer inn i kommunen sør for Grut, og faller noenlunde jevnt ned til havsnivå og utløpet ved Orkdalsøra.

Øst og vest for hoveddalen ligger skogkledde åser og fjellvann, og særlig i vest store områder over skoggrensa (400–500 meter over havet).

Nordvest i kommunen (tidligere Agdenes og Snillfjord) består landskapet av kollete åser skilt av små daler og vann. Berggrunnen her består av diorittiske gneiser, glimmerskifere, og et parti med basaltiske vulkanbergarter.

Vest i kommunen ligger Grytdalen naturreservat med store hjortestammer.

Snaut halvparten av innbyggerne bor i kommunesenteret Orkanger. Her ligger industri, sykehus, kjøpesenter og offentlige kontorer. Dernest er det jevn og noenlunde sammenhengende bosetting i jordbruksbygdene oppover Orkladalføret med tettsteder/grender som Vormstad, Svorkmo, Storås og Meldal.

I sidedalene er det størst bosetting i det tidligere gruvesamfunnet Løkken Verk. Mot nord og vest er bosettingen delvis spredt langs fjorden og i smådaler med dyrket mark, med konsentrasjon rundt steder som Gjølme, Selbekken og Mølnbukt.

Innbyggertallet har gått i bølger i etterkrigstiden. Den store trenden er at bygdekommunene har hatt nedgang, mens Orkdal og særlig tettstedet Orkanger har hatt vekst. I perioden 2010–2022 var veksten i folketallet 6,2 prosent, mot 11,4 prosent vekst i Trøndelag som helhet. I denne perioden hadde tettstedet Orkanger en befolkningsvekst på 10 prosent.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det seks tettsteder i Orkland (2025). Tettstedene er til sammen 10,4 km² og omfatter 1 prosent av arealet i kommunen.

I dalbunnen og langs fjorden drives jordbruk med hovedvekt på et allsidig husdyrhold, særlig melkeproduksjon og fjørfe. Korndyrking har overtatt mye av jorda i dalbotnen, og drives for det meste av landbruksentreprenører med store maskiner. Det er også betydelig skogbruk.

I Lensvik/Agdenes har man spesialisert seg på jordbær; tidligere også på pelsdyroppdrett.

Det er betydelig industri i området Orkanger–Fannrem–Gjølme, med hovedvekt på metallproduksjon og verkstedindustri, og med blant annet ferrosilisiumverk og silisiumkarbidverk. Ellers er det kjemisk industri, produksjon av ikke-metallholdige produkter og grafisk industri. Ved Orkanger er det en godt utbygd havn med atskillig eksport av ferrolegeringer og kjemiske produkter fra silisiumkarbidfabrikken på Gjølme ved Orkdalsfjorden. Utenom Orkanger finnes mest småindustri.

Havnevirksomheten på Orkanger har lange røtter tilbake til industrisamfunnets utvikling med eksport av kobber fra gruvene på Løkken.

Siden 2003 har det blitt investert til sammen 130 millioner kroner i Trondheim havn på Orkanger. Havna er et knutepunkt for petroleumsindustrien offshore. Dessuten går det containergods, stykkgods og bulklast over kaianlegget på Orkanger. Orkdal sjukehus er en stor arbeidsplass. Mange pendler også ut av kommunen; særlig til Trondheim.

Orkla sparebank ble opprettet i 2017, da Orkdal og Meldal sparebanker fusjonerte. Orkdal hadde startet sin virksomhet i 1842 under navnet «Sparebanken i Ørkedalen». Meldal sparebank startet i 1894. Rindal Sparebank fra 1873 fusjonerte i 2026 inn i Orkla Sparebank. Agdenes sparebank ble opprettet i 1909, og gikk i 1979 inn i Trondhjems og Strindens Sparebank.

Med 4722 fritidsboliger (tall fra 2021) er Orkland Norges 7. største hyttekommune. Fritidsboligene finnes både i fjellområdene og kyststrøka.

Orkland er kommunen med niende størst vannkraftproduksjon i Trøndelag, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De 14 vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 314 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Svorkmo (i drift fra 1983), som står for omtrent åtti prosent av vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Skjenaldfossen (1906) og Kvernstad (2008). Kraftverkene i Orkla er hovedeier av rundt åtti prosent av vannkraftproduksjonen i kommunen. Nest største eier er Chr Salvesen & Chr Thams’s Communications Akt med rundt åtte prosent.

Avisen Sør-Trøndelag kommer ut på Orkanger tre ganger ukentlig.

Kommunesenteret Orkanger er et trafikknutepunkt med veiforbindelse i flere retninger. E39 kommer øst fra Trondheim og går gjennom Orkanger og sørvestover til Kyrksæterøra og Vestlandet.

Fra Orkanger går fylkesvei 710 nordover til Valset hvor det er ferge videre til Brekstad og Fosenhalvøya; fylkesvei 714 («Laksevegen») går nordvestover via Krokstadøra til Hitra og Frøya.

Oppover Orkdalen (sørover fra Orkanger) går fylkesvei 65 til Storås og videre til Surnadalsøra. Ved Svorkmo tar fylkesvei 700 av fra fylkesvei 65 og går via Løkken Verk og Meldal sørover til E6 ved Berkåk.

Lensvik i tidligere Agdenes har anløp av hurtigbåten mellom Trondheim og Brekstad/Kristiansund.

På Evjen i Orkanger ligger Orkdal sjukehus. Orkdal videregående skole ligger i Orkanger mens Meldal videregående skole ligger på Løkken. Torshus Folkehøgskule sør for Fannrem er en frilynt folkehøgskule.

Orkland hører til Trøndelag politidistrikt, Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Orkdalsregionen sammen med Frøya, Heim, Hitra, Rindal og Skaun.

Orkland kommune tilsvarer de åtte soknene Geitastrand, Orkanger, Orkdal, Orkland, Snillfjord, Agdenes, Løkken og Meldal i Orkdal prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Orkdal og Meldal til Orkedalen fogderi i Søndre Trondhjems amt. Snillfjord og Agdenes hørte til Fosen fogderi.

Den nye Orkland kommune har en sammensatt forhistorie, med 16 tidligere kommuner involvert i større eller mindre deler av kommunens geografi: Ørland (1837–1895), Agdenes (1896–1963), Stadsbygd (1837–1963), Rissa (1860–1905), Lensvik (1905–1963), Agdenes (1964–2019), Børsa (1837–1904), Geitastrand (1905–1962), Hemne (1837–1924), Heim (1911–1963), Snillfjord (1924–2019), Orkdal (1837–1920), Orkland (1920–1962), Orkanger (1920–1962), Orkdal (1920–1962, og 1963–2019) og Meldal (1837–2019).

Orkdal prestegjeld har historie tilbake til 1500-tallet. Skaun sokn ble skilt ut i 1814, og Geitastranda sokn tilført i 1965. Meldal prestegjeld er har også historie tilbake til 1500-tallet. Herfra ble Rennebu skilt ut i 1865. Agdenes ble eget prestegjeld i 1965 med samme grenser som den daværende kommunen. Snillfjord ble i 1923 et sokn i Hemne prestegjeld.

Tettstedet Løkken verk er et gammelt gruvesamfunn som vokste frem omkring Løkken gruve. De rike kisforekomstene ble drevet av Løkken Verk fra 1654, opprinnelig med kobberproduksjon, senere med svovelkisproduksjon. Driften ved gruvene opphørte i 1987. Thamshavnbanen transporterte tidligere kis og personer fra Løkken Verk til Thamshavn ved Orkanger. Det var Norges første elektriske jernbane (1908) og verdens første med vekselstrømsdrift. Nå drives den som museumsjernbane mellom Fannrem og Løkken.

Gründeren, industrilederen og arkitekten Christian Thams sto bak Thamshavnbanen, og den tilknyttet gjenopptagelsen i gruvene i Løkken, i tillegg til andre industribedrifter i Orkanger. Den herskapelige jakthytta Songli i Grytdalen og den eiendommelige Thamspaviljongen i dragestil er også hans verk.

Like vest for Agdenes fyr, helt nord i Orkland, kan man se restene etter moloen og kirken som Øystein Magnusson (cirka 1088–1123) lot bygge.

Orkla industrimuseum på Løkken ivaretar industrielle tekniske kulturminner i Orkdal og Meldal, herunder Thamshavnbanen. Det finnes bygdetun i Meldal og på Svorkmo. Ved Resvatnet sør i kommunen ligger Vålåskardet, landets første fredede setergrend, med 14 hus fra 1790-årene. Hagebyen Bjørnli ved Løkken er et interessant eksempel på strukturert villabebyggelse fra 1920-tallet.

Kommunevåpenet viser et tannhjul på grønn og sølv bakgrunn. Tannhjulet symboliserer eldre og moderne industri. Grønnfargen viser til jordbruk og skogbruk, og sølvfargen viser til sjø og vann.

Orkdalssongen som åpner med «Orkdal vår heimbygd med jårar og grender» er skrevet av den blinde bygdedikteren Oline Gjønnes (1893–1961). Melodien er av Hallvard Morken. Lærer Olav Krog har skrevet bygdesangen for Meldal, med 75 fortellende vers. Til vanlig synges bare 7 av versene.

• Trøndelag
• Orkladalen
• Thamshavnbanen
• Bjørnli
• Løkken gruve
• Grytdalen naturreservat
• Orkland – tidligere kommune
• kommunereformen

• Orkland kommunes hjemmeside
• Orkdal bygdetun
• Orkla industrimuseum
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Orkland

• Pedersen, Svein Henrik med flere: Orkdalshistoria, 2010–2014, tre bind
• Asphjell, Jon med flere: Orkdalsmålet, 1990, Finn boka
• Elda, Konrad Magnus: Gardtales i Orkland, 1974
• Hoff, Håkon: Orkanger-boka : Historiebok for Orkedalsøren og Orkanger, 1945/1996
• Liøkelsøy, Knut med flere: Gardtales i Orkdal, [1978–1979], to bind
• Rød, Per O.: Geitastrandboka : gards- og ættehistoria, 1979
• Skrondal, Anders: Orkdalsboka, 1958–1968, fire bind
• Meldal bygdebok, 1956–1993, seks bind, Finn boka
• Foss, Martin: På me‘dalsmål, 2004.
• Hilstad, Are: Meldal arbeiderparti 1915–2015, 2015
• Mjøen, Marit: 41 fine turer i Meldal : -en guide inn i det glade friluftsliv, 2008
• Syrstad, Johan og Ola Uvøyen: Meldal sparebank 1894–1994 : hundre år i takt med tiden, 1994
• Nye Ingdalsboka : om folk og forhold gjennom de siste århundrer, ny utgave, 2006, isbn 978-82-997500-0-4
• Singstad, Johan: Lensvikboka : spredte trekk fra bygda og folkets liv og virke til 1940, 1949
• Lensvik kirke 150 år : 1863–2013, 2013
• Hallan, Nils med flere: Hemneboka, tre bind, 1959
• Vik, Marie og Ytreland, Ivar: Vegen til havet: fastlandsforbindelsene til Hitra, Frøya, Fjellværøy og Hemnskjel, 2002
• Heggvik, Jon; Lian, Ella Fugløy; Nilsen, Jon: Snillfjord kirke 100 år: 1899–1999, 1999