breiflabb

Breiflabben har et stort og svært bredt hode. Kjeften er stor med tynne og skarpe tenner. Disse tennene er hengslet og kan slås innover, slik at fisk som den har fanget lettere kan tas inn i munnen. Samtidig er det vanskelig for byttet å komme ut igjen.

Kroppen til breiflabben er smal. Individer når vanligvis størrelser rundt 1 meter, men kan bli opptil 2 meter. De kan bli opptil 25 år gamle. Bukfinnene er kraftig fortykket slik at de ligner poter, og brystfinnene har armlignende skaft.

De tre forreste strålene av første ryggfinne sitter langt framme på kroppen. Disse finnestrålene er bøyelige og bevegelige. Den forreste av disse finnestrålene har en lys hudflik helt i tuppen. Det antas at denne virker som lokkemat.

Breiflabben er en bunnfisk som finnes fra fjæra og ned til mer enn 2000 meters dyp. Den er en meget effektiv rovfisk som hovedsakelig spiser fisk av ulike typer, men gjerne også krepsdyr og blekksprut. Breiflabben ligger mest stille eller krabber rundt på bunnen og lokker byttet til seg. Når den ligger stille på bunnen er den godt kamuflert og meget vanskelig å oppdage; kroppsformen og de mørke fargene med marmoreringer gjør at den ofte går i ett med bakgrunnen.

Det antas at den forreste av finnestrålene, som har en lys hudflikk p åtuppen, virker som lokkemat. Småfisk blir lokket til denne hudfliken når breiflabben langsomt rører på «fiskestangen». Når småfisken kommer nær nok, åpner breiflabben munnen raskt. Det medfører at vann og fisk raskt føres inne i gapet til breiflabben. Der møter småfisken en tanngard som gjør at den ikke kommer ut igjen.

Man har lenge vært i tvil om når og hvordan gytingen foregår. Gytingen foregår trolig på dypt vann i perioden april–juni. Hunnen legger et stort antall egg som klebes sammen i et 60–90 centimeter bredt bånd. Dette kan bli opptil 30 meter langt og kan finnes drivende i sjøens overflate. Selve gytingen er sjelden observert. Første gang dette ble observert var trolig i Akvariet i Bergen i 1967.

Breiflabben finnes fra Island og Finnmark til Middelhavet. Den er vanlig i norske fjorder og langs kontinentalsokkelen. Det antas at det er flere delbestander av breiflabb.

Breiflabben ble tidligere bare tatt som bifangst, særlig i trål- og linefiske. Etter 1990 har det imidlertid utviklet seg et direkte fiske etter breiflabb med stormasket garn. Fangsten har variert mellom 2000 og 5000 tonn det siste tiåret. Fisket er strengt regulert, selv om det fortsatt er mangelfull kunnskap om bestandenes tilstand. I Norge foregår fisket hovedsakelig med stormaskede garn, og det er mest kjønnsmoden fisk som fanges. I Nordsjøen foregår fisket med bunntrål, og det fanges mye umoden fisk. Slikt fiske er trolig ikke bærekraftig.

• breiflabbfamilien
• fisk