Meningen med livet er ikke å komme fram til endestasjonen, men å glede seg over reisen!
fredag 14. juni 2013
Vi er så mye mer
For noen år siden lærte jeg meg å sprike med tærne. Ikke en kroppsfunksjon en tenker har stor verdi, men for å ta i bruk hele fotsålen når en går eller beveger seg, hjelper det å sprike på tærne. Da tar en i bruk større del av fotsålen.
Min venninnes hjertesukk kom overraskende. Det satt langt inne for henne å innrømme at hun skammet seg over en kroppsdel. En fin og naturlig kropp i alles øyne. Jeg har hørt det før, hjertesukket, ikke fra henne, men fra andre kvinner. Jeg har kjent på det selv. Jeg kjenner sårheten, når en kroppsdel blir viktigere enn helheten. Når en tror alle andre ser det en selv ser. Hva skal til for å være fornøyd med seg selv? Er det en sannhet at damer er misfornøyd med kroppen sin? Trenger vi å være det?
Den siste tida har kropp vært et tema. Jeg har snakket om den med folk jeg beundrer. Innspillene er mange; medias bilde av en perfekt kvinnekropp, kvinner selv, kunst, hvordan vi velger å snakke med oss selv i speilet, hvem vi velger å gi definisjonsmakt over hva som er vakkert, osv.
Jeg liker kroppen min. Min daglige yogapraksis er del av forklaringen. Møtet med yogamatta minner meg om sammenhengen mellom fysikk og hodet. Kroppen min er meg, den er helhet og vi hører sammen. Daglig står jeg på yogamatta og puster, bøyer og tøyer. Kroppen gir og den stiller opp. Og den sier i fra når jeg er for mye i hodet og glemmer helheten. For hver kroppsdel er en del av et større hele og dette hele summers til å være meg. Når jeg trives i koppen min, er jeg glad. Når hodet er i balanse, er jeg glad. Da er det trist å gi en kroppsdel for stor makt og innflytelse.
For meg er all oppmerksomhet på én del av kroppen å starte i feil ende. For små pupper, for mye lår eller hår, er å gi for mye makt til en liten del av et helt menneske. Hver og en er så mye mer; historie, humor, smil, venn, interesser og hobbyer, er bare noe. La oss være rause mot hverandre når vi snakker om oss selv, enten det er om kroppen vår eller det vi har i hodet.
Cheryl Strayed fikk spørsmål om hva hun som voksen kvinne ville sagt til seg selv som 20-åring, svaret hennes taler for meg:
"Stop worrying about whether you’re fat. You’re not fat. Or rather, you’re sometimes a little bit fat, but who gives a shit? There is nothing more boring and fruitless than a woman lamenting the fact that her stomach is round. Feed yourself. Literally. The sort of people worthy of your love will love you more for this, sweet pea."
Min venninnes hjertesukk kom overraskende. Det satt langt inne for henne å innrømme at hun skammet seg over en kroppsdel. En fin og naturlig kropp i alles øyne. Jeg har hørt det før, hjertesukket, ikke fra henne, men fra andre kvinner. Jeg har kjent på det selv. Jeg kjenner sårheten, når en kroppsdel blir viktigere enn helheten. Når en tror alle andre ser det en selv ser. Hva skal til for å være fornøyd med seg selv? Er det en sannhet at damer er misfornøyd med kroppen sin? Trenger vi å være det?
Den siste tida har kropp vært et tema. Jeg har snakket om den med folk jeg beundrer. Innspillene er mange; medias bilde av en perfekt kvinnekropp, kvinner selv, kunst, hvordan vi velger å snakke med oss selv i speilet, hvem vi velger å gi definisjonsmakt over hva som er vakkert, osv.
Jeg liker kroppen min. Min daglige yogapraksis er del av forklaringen. Møtet med yogamatta minner meg om sammenhengen mellom fysikk og hodet. Kroppen min er meg, den er helhet og vi hører sammen. Daglig står jeg på yogamatta og puster, bøyer og tøyer. Kroppen gir og den stiller opp. Og den sier i fra når jeg er for mye i hodet og glemmer helheten. For hver kroppsdel er en del av et større hele og dette hele summers til å være meg. Når jeg trives i koppen min, er jeg glad. Når hodet er i balanse, er jeg glad. Da er det trist å gi en kroppsdel for stor makt og innflytelse.
For meg er all oppmerksomhet på én del av kroppen å starte i feil ende. For små pupper, for mye lår eller hår, er å gi for mye makt til en liten del av et helt menneske. Hver og en er så mye mer; historie, humor, smil, venn, interesser og hobbyer, er bare noe. La oss være rause mot hverandre når vi snakker om oss selv, enten det er om kroppen vår eller det vi har i hodet.
Cheryl Strayed fikk spørsmål om hva hun som voksen kvinne ville sagt til seg selv som 20-åring, svaret hennes taler for meg:
"Stop worrying about whether you’re fat. You’re not fat. Or rather, you’re sometimes a little bit fat, but who gives a shit? There is nothing more boring and fruitless than a woman lamenting the fact that her stomach is round. Feed yourself. Literally. The sort of people worthy of your love will love you more for this, sweet pea."
tirsdag 4. juni 2013
Fra innsiden av et hi
- Jeg vil være i fred, sa en klar stemme fra mitt indre. Da hjemreisen mentalt begynte i India, var spørsmålet hva vil jeg nå? Hva ønsker jeg å gjøre? Svaret lot vente på seg. Svaret som kom, utfordret på andre måter enn jeg forventet.
Jeg fikk være i fred. I flere måneder har jeg vært - i væren. Jeg gikk i hi med tid for meg selv. Væren er et vakkert sted, der den indre stemmen blir tydelig. Stemmen snakker lavt, en trenger å lytte. Væren er et sted uten enkle løsninger, et usensurert og tidvis brutalt møte med en selv.
Når å være er målet i seg selv, er ikke leveransene målbare. I væren finnes ikke handlingsplaner eller strategier. Det er tilstedeværelsen som teller. Som et frø, sugde jeg til meg næring fra jorda. Næringen min var stillhet, alenetid og inspirasjon fra bøker. Sakte vokser noe fram: mine verdier, mine interesser og et klarere bilde av hvem jeg er. Denne reisen er min alene. Ingen av mine nære har tatt en lignende reise før meg og det er ingen jeg kan søke råd hos. Ingen kan stryke meg på ryggen å si at dette fikser du.
Når den indre stemmen møter den ytre stemmens krav og forventinger, er det lett å glemme den enkle målsetningen. Med hodet opp av jorda kom forventninger. Først kom forventningene fra omverden. Trodde jeg. Hvem er jeg nå? Hvor passer denne nye meg inn? Hva blir mitt bidrag til verden? Men kravene kommer først og fremst fra meg selv og jeg vet å stille dem. Uten mine harde, dømmende vurderinger av meg, når ingen andres kritikk inn. Forventningene, kravene og planene er mine, lagd av meg. Nå er de omskrevet, bearbeidet og kommet i en ny utgave. Pekefingeren er forsøkt byttet ut med varme, åpenhet og medmenneskelighet.
Reisens neste fase går jeg sammen med andre, stadig flere andre, for vi er mange som ønsker å gå akkurat raushetens vei. Jeg gleder meg!
Jeg fikk være i fred. I flere måneder har jeg vært - i væren. Jeg gikk i hi med tid for meg selv. Væren er et vakkert sted, der den indre stemmen blir tydelig. Stemmen snakker lavt, en trenger å lytte. Væren er et sted uten enkle løsninger, et usensurert og tidvis brutalt møte med en selv.
Når å være er målet i seg selv, er ikke leveransene målbare. I væren finnes ikke handlingsplaner eller strategier. Det er tilstedeværelsen som teller. Som et frø, sugde jeg til meg næring fra jorda. Næringen min var stillhet, alenetid og inspirasjon fra bøker. Sakte vokser noe fram: mine verdier, mine interesser og et klarere bilde av hvem jeg er. Denne reisen er min alene. Ingen av mine nære har tatt en lignende reise før meg og det er ingen jeg kan søke råd hos. Ingen kan stryke meg på ryggen å si at dette fikser du.
Når den indre stemmen møter den ytre stemmens krav og forventinger, er det lett å glemme den enkle målsetningen. Med hodet opp av jorda kom forventninger. Først kom forventningene fra omverden. Trodde jeg. Hvem er jeg nå? Hvor passer denne nye meg inn? Hva blir mitt bidrag til verden? Men kravene kommer først og fremst fra meg selv og jeg vet å stille dem. Uten mine harde, dømmende vurderinger av meg, når ingen andres kritikk inn. Forventningene, kravene og planene er mine, lagd av meg. Nå er de omskrevet, bearbeidet og kommet i en ny utgave. Pekefingeren er forsøkt byttet ut med varme, åpenhet og medmenneskelighet.
Reisens neste fase går jeg sammen med andre, stadig flere andre, for vi er mange som ønsker å gå akkurat raushetens vei. Jeg gleder meg!
torsdag 25. april 2013
tirsdag 16. april 2013
onsdag 10. april 2013
Se meg der jeg er
Jeg var blant de siste av mine venninner til å forelske meg. Den ene venninna etter den andre «forsvant» inn i en boble jeg ikke kunne relatere til. En boble der venner ble glemt og livet besto av en enste person - han. Om livet ikke besto av han, besto det av hans venner, hans musikk og hans interesser… Jeg hadde ingen empati eller forståelse for disse venninners oppførsel, synes kun det var ekstremt dårlig stil å forsvinne på den måte. Det var vel og merke til det smalt for meg selv og jeg møtte forelskelsen.
Min australske venninne inspirer meg med sitt bloginnlegg om hvor tøft og nødvendig de siste månedenes følelseskarusell har vært, og hvordan hun nå kommer styrket ut. Fordi hun tillot seg å kjenne på smerten ved sorg. Fordi hun tillot seg å være et helt menneske fult av følelser, også de negative, som vi så sjelden snakker om.
Mennesker med empati klarer seg bedre både i arbeidslivet og på privaten, enn de med en mindre grad av empati. Empati handler om evnen til å identifisere seg med andres følelser. Empati er å forstå den andre der den er og evne å leve seg inni den andre personens situasjon eller følelsesliv.
Jeg har ei kjær venninne som samme hvor urimelig, glad eller dum jeg er, anerkjenner mine følelser først. Om jeg er opprørt, anerkjenner hun det. Når jeg er hoppende glad for et eller annet, hopper hun med meg. Hun viser meg at hun forstår meg og ser meg der jeg er. Det betyr ikke at hun ikke setter grenser for meg eller hjelper meg å se ting annerledes. Hun gjør det også, men hun gjør det etter at hun har tatt følelsene mine på alvor. Ved hennes anerkjennelse og forståelse, aksepterer jeg meg selv, også mine mørke sider.
Vi mennesker er forskjellige. Noen kan vaskes på 90 grader og kommer ut like hele, mens noen av oss må vaskes på ullvask og kommer fortsatt ut med et lite hull på armen. Empati handler først og fremst om å forstå følelser; egne og andres. Dersom du aldri har følt deg sårbar, er det vanskelig å forstå at noen ikke tåler mer enn å bli vasket på 30 grader. Hvordan kan vi identifisere oss med andres følelser som vi aldri tør føle selv? Hvordan kan vi identifisere oss med andres følelser som vi ikke tillater oss å kjenne på alle følelsene vi har inni oss?
Husk dette neste gang du kjenner en blåmandag. Husk dette neste gang du føler du ikke strekker til. At følelsen du der og da kjenner på, samme hvor vond, dum eller urimelig den føles, senere kan være det som gjør en forskjell for en av dem du er glad i.
Min australske venninne inspirer meg med sitt bloginnlegg om hvor tøft og nødvendig de siste månedenes følelseskarusell har vært, og hvordan hun nå kommer styrket ut. Fordi hun tillot seg å kjenne på smerten ved sorg. Fordi hun tillot seg å være et helt menneske fult av følelser, også de negative, som vi så sjelden snakker om.
Mennesker med empati klarer seg bedre både i arbeidslivet og på privaten, enn de med en mindre grad av empati. Empati handler om evnen til å identifisere seg med andres følelser. Empati er å forstå den andre der den er og evne å leve seg inni den andre personens situasjon eller følelsesliv.
Jeg har ei kjær venninne som samme hvor urimelig, glad eller dum jeg er, anerkjenner mine følelser først. Om jeg er opprørt, anerkjenner hun det. Når jeg er hoppende glad for et eller annet, hopper hun med meg. Hun viser meg at hun forstår meg og ser meg der jeg er. Det betyr ikke at hun ikke setter grenser for meg eller hjelper meg å se ting annerledes. Hun gjør det også, men hun gjør det etter at hun har tatt følelsene mine på alvor. Ved hennes anerkjennelse og forståelse, aksepterer jeg meg selv, også mine mørke sider.
Vi mennesker er forskjellige. Noen kan vaskes på 90 grader og kommer ut like hele, mens noen av oss må vaskes på ullvask og kommer fortsatt ut med et lite hull på armen. Empati handler først og fremst om å forstå følelser; egne og andres. Dersom du aldri har følt deg sårbar, er det vanskelig å forstå at noen ikke tåler mer enn å bli vasket på 30 grader. Hvordan kan vi identifisere oss med andres følelser som vi aldri tør føle selv? Hvordan kan vi identifisere oss med andres følelser som vi ikke tillater oss å kjenne på alle følelsene vi har inni oss?
Husk dette neste gang du kjenner en blåmandag. Husk dette neste gang du føler du ikke strekker til. At følelsen du der og da kjenner på, samme hvor vond, dum eller urimelig den føles, senere kan være det som gjør en forskjell for en av dem du er glad i.
tirsdag 26. mars 2013
Varmt bidrag til fellesskapet
Etter snart fire uker tilbake i "verdens beste" land å leve i, begynner Norge å ta meg. Jeg smiler og ler mindre. Latteren sitter ikke løst og på bussen, i butikken eller andre steder der jeg møter fremmede, møtes vi ikke med et stort, hjertelig smil. Plutselig ble jeg oppmerksom på et savn jeg ikke visste jeg hadde.
- Det er hva jeg kan bidra med, sa min venninne. Selv om arbeidssituasjonen ikke er perfekt og selv om hjemmesituasjonen er lite søvn og lite alenetid pga. aktive, små barn, er hennes strategi å så positive frø der hun er. Små frø, av positiv holdning og positiv kommentarer, fordi hun vil bidra positivt inn til fellesskapet der hun kan.
For hvem har ikke opplevd å være sammen med mennesker som suger ut energien din som en parasitt? Hvor du kommer hjem, trøtt og sliten, og lurer på hvorfor du gikk for å møte dem? Hvem har ikke kommet hjem fra et møte med venner, og vært så høy på opplevelsen at det er umulig å sove fordi samtalene fortsetter i hodet?
Jeg mener ikke hver dag skal være julaften, men jeg mener hver dag er en fest. Og til festen inviterer en folk en vet vil bidra positivt til fellesskapet og skape god stemning. Hverdagen kommer og hverdager går. Hverdagene er det flest av! Derfor er det opp til hver og en av oss hvilken frø vi sår i miljøene rundt oss. Hvilken energi vi etterlater når vi forlater selskapet.
For sår vi frøene til en stikkelsbærbusk, kan vi ikke bli sure når det ikke gror søte jordbær. Vi får igjen det vi sår. For min del er jeg takknemlig for å omgi meg med folk som først og fremst ønsker å gro en vakker og frodig hage uten torner. For det er dem som gjør at jeg fortsatt smiler til fremmede på bussen.
- Det er hva jeg kan bidra med, sa min venninne. Selv om arbeidssituasjonen ikke er perfekt og selv om hjemmesituasjonen er lite søvn og lite alenetid pga. aktive, små barn, er hennes strategi å så positive frø der hun er. Små frø, av positiv holdning og positiv kommentarer, fordi hun vil bidra positivt inn til fellesskapet der hun kan.
For hvem har ikke opplevd å være sammen med mennesker som suger ut energien din som en parasitt? Hvor du kommer hjem, trøtt og sliten, og lurer på hvorfor du gikk for å møte dem? Hvem har ikke kommet hjem fra et møte med venner, og vært så høy på opplevelsen at det er umulig å sove fordi samtalene fortsetter i hodet?
Jeg mener ikke hver dag skal være julaften, men jeg mener hver dag er en fest. Og til festen inviterer en folk en vet vil bidra positivt til fellesskapet og skape god stemning. Hverdagen kommer og hverdager går. Hverdagene er det flest av! Derfor er det opp til hver og en av oss hvilken frø vi sår i miljøene rundt oss. Hvilken energi vi etterlater når vi forlater selskapet.
For sår vi frøene til en stikkelsbærbusk, kan vi ikke bli sure når det ikke gror søte jordbær. Vi får igjen det vi sår. For min del er jeg takknemlig for å omgi meg med folk som først og fremst ønsker å gro en vakker og frodig hage uten torner. For det er dem som gjør at jeg fortsatt smiler til fremmede på bussen.
lørdag 23. mars 2013
Det er ikke min skyld
Som lillesøster lærte jeg tidlig at jeg slapp unna dersom jeg la ansvaret på broren min når vi kranglet. Han var eldre, større og mer aktiv enn meg, og han fikk som regel skylda for oss begge. Skammen satt langt inne over å gi han skylda, for jeg var mest lettet for å slippe kjeften og ansvaret.
Vi har det med å overføre ubehagelige tanker og hendelser på andre, og da gjerne på personer som står oss nær, noe som i psykologien kalles projeksjon. Små barn lærer tidlig at det er lettere å si at det var noen andres skyld. Projeksjon er en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, der en tillegger andre egne følelser, motiver eller egenskaper.
Folk flest er ikke emosjonelle troll. Langt på vei skyldes projeksjon en ubevisst handling hos oss selv. Projeksjon oppstår når egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten lesses derfor over på andre. Faktisk oppleves hendelsen, følelsen eller egenskapen som uakseptabel i en selv og letteste løsning å benekte den hos seg selv.
Dermed må andre ta ansvar for vår ansvarsfraskrivelse eller manglende kontakt med indre liv. Ikke nok med det, vi unngår å lære viktige ting om oss selv. Hva gjør oss usikker? Hvorfor takler vi ikke denne følelsen eller egenskapen i oss selv?
Over kafébordet så min venninne alvorlig på meg og spurte hvordan vi kan unngå å ta andres projeksjoner som egne følelser, egenskaper eller motiver? Ingen av oss har svaret, men vi har begge kjent på følelsen av å få andres dom lagt over på en selv. Jeg tror bevissthet hjelper på alle nivåer i livet. Ved å tørre å kjenne etter og forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, lærer vi mer om oss selv. Hva vi ser, gjør oss ikke alltid stolt av oss selv, men vi er hele mennesker. Ved å kjenne på mørket, vet vi når vi fortjener å stå i lyset.
Dersom du etter et møte med andre sitter igjen med en uggen magefølelse eller dårlig samvittighet, kan det være at du ikke har tatt ansvar for dine egne følelser. Enten ved at du lar andre legge sine projeksjoner på deg eller at du har lagt dine over på andre. Ren samvittighet kommer ikke med bismak.
Vi har det med å overføre ubehagelige tanker og hendelser på andre, og da gjerne på personer som står oss nær, noe som i psykologien kalles projeksjon. Små barn lærer tidlig at det er lettere å si at det var noen andres skyld. Projeksjon er en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, der en tillegger andre egne følelser, motiver eller egenskaper.
Folk flest er ikke emosjonelle troll. Langt på vei skyldes projeksjon en ubevisst handling hos oss selv. Projeksjon oppstår når egne forestillinger blir for tunge å bære og den dårlige samvittigheten lesses derfor over på andre. Faktisk oppleves hendelsen, følelsen eller egenskapen som uakseptabel i en selv og letteste løsning å benekte den hos seg selv.
Dermed må andre ta ansvar for vår ansvarsfraskrivelse eller manglende kontakt med indre liv. Ikke nok med det, vi unngår å lære viktige ting om oss selv. Hva gjør oss usikker? Hvorfor takler vi ikke denne følelsen eller egenskapen i oss selv?
Over kafébordet så min venninne alvorlig på meg og spurte hvordan vi kan unngå å ta andres projeksjoner som egne følelser, egenskaper eller motiver? Ingen av oss har svaret, men vi har begge kjent på følelsen av å få andres dom lagt over på en selv. Jeg tror bevissthet hjelper på alle nivåer i livet. Ved å tørre å kjenne etter og forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, lærer vi mer om oss selv. Hva vi ser, gjør oss ikke alltid stolt av oss selv, men vi er hele mennesker. Ved å kjenne på mørket, vet vi når vi fortjener å stå i lyset.
Dersom du etter et møte med andre sitter igjen med en uggen magefølelse eller dårlig samvittighet, kan det være at du ikke har tatt ansvar for dine egne følelser. Enten ved at du lar andre legge sine projeksjoner på deg eller at du har lagt dine over på andre. Ren samvittighet kommer ikke med bismak.
tirsdag 12. mars 2013
lørdag 9. mars 2013
Lev her og nå
Jeg var på toppen av livet som 16-åring. Jeg hadde svaret på alt, visste hva og hvor jeg skulle med livet mitt. 25-åringe meg hadde ikke det samme grepet om livet. Som 25 åring satt jeg i leie-sofaen, i en leie-leilighet uten noen av de tingene jeg forventet meg av livet som 16-åring. På vei hjem fra India var det 25-åringens livskaos jeg kjente på.
Bokhylla mi er full av filosofi- og yogabøker. Ved ankomst Norge var min nye utfordring at NÅ er tida for å praktisere teorien jeg har lest. Derfor plukket jeg fram Eckhart Tolles «Lev her og nå» (The Power of Now) igjen. Uten å ha lest boka fra perm til perm, kjenner jeg igjen tankegangen. Det som teller er her og nå. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med; la fortida være som den er, slipp den, gi den fred. Framtiden kommer; vi ønsker og drømmer, men framtiden kommer som den kommer, uten at vi kan styre den. Selvfølgelig er vi ansvarlige for å stake ut vår egen kurs, men vi kan ikke detaljplanlegge livet vårt fordi ting skjer som de skjer uansett.
Her og nå er det mye som ikke er helt på plass i livet mitt. Jeg er meg det bevisst og jeg kjenner på det. På en dårlig dag er lista ganske lang. Det jeg øver på er lev her og nå. For hver gang jeg kjenner på framtidsangsten, anerkjenner jeg det som framtidstanke og lar den gå. Det samme gjelder grubling om fortida – fortidstanken – jeg lar den gå. Jeg gir slipp på kontrollbehovet. Behovet for å analysere og forstå fortiden og behovet for å styre framtiden.
Det jeg får er frihet og stillhet. Stillheten i hodet er som julekvelden på kjerringa. Om jeg ikke er fornøyd med alt som er, ser jeg tingene for hva de er. Her og nå har jeg tid til å sitte i min egen sofa og lese bøker. Her og nå trener jeg yoga på tidspunkt der færre er i studio og jeg har mer plass til meg og min praksis. Her og nå møter jeg mennesker som lever annerledes enn jeg har gjort fram til her og nå. Her og nå kan jeg drikke kaffe med pensjonist-mammaen min på en hverdag og snakke om ingenting. Her og nå gir meg tid til å være fornøyd med tingene slik de er akkurat nå fordi jeg tillater meg å være.
onsdag 27. februar 2013
Reach out
Reach out for the world
through every sense
Colours, music, sex,
wine and incense
The five ladders on
which a man attains
The heights of pleasure
and sensual planes
The innser senses,
hidden in the hearth
Will carry man
to those planes apart
to those planes apart
Yet on that journey
expect suffering
expect suffering
And pain that very
ecstasy may bring
ecstasy may bring
To the body while
enriching the soul
enriching the soul
And thus enriching
make the body whole
make the body whole
Rumi
tirsdag 19. februar 2013
Litt for mye indisk filosofi
- Du må kunne vise til noe, skriv en bok eller noe. Før jeg forlot Norge og finansverdenen, for ryggsekk og langtur, var jeg med en fyr fra PR-bransjen og filmet en hel dag. Da jeg sa jeg hadde sagt opp jobben og skulle ut på tur, var hans første reaksjon at jeg hadde fått sparken. Siden det ikke var tilfellet, tipset han meg om å skrive en bok, en blogg eller jobbe frivillig. Norsk næringsliv forventer visstnok at jeg kan vise til noe fra månedene med ryggsekk som bostedet i utlandet.
Sannheten er at jeg ikke kan vise til noe som helst. Min reise er en indre reise, kombinert med så mye sosial nettverking innen yogamiljøet at jeg inni mellom har mistet meg selv fordi jeg har vært mer sosial enn jeg er skrudd sammen for. Min reise er en reise for å finne tilbake til kjernen av meg. For å finne igjen latteren og gleden ved å leve. For igjen å se verdens om det vakre stedet det også er; fylt av mennesker med humor, varme og ekstremt store hjerter. Og jeg fant det, i større mon enn fantasien tilsa.
Jeg er uendelig takknemlig for disse månedene i verden. Ingenting ble som planlagt før jeg dro. Skader, mennesker og hverdag ga reisen en annen retning. Og nettopp det er hva som har gjort reisen så god. For på turen møtte jeg mennesker som åpnet hjertet mitt, skadene lærte meg noe unikt om meg selv og hverdagen ble annerledes enn jeg forventet, men den ble fylt av latter, glede og erfaringer jeg ikke ville fått noe annet sted. Norsk kontorhverdag kunne ikke gitt meg refleksjonene, samtalene, erfaringene eller menneskene jeg har møtt på denne reisen. Om det gjør meg til «litt for mye indisk filosofi» etter noen medmenneskers smak, så er det ok for meg. For gode, gamle Norge trenger folk som meg, akkurat som de trenger de som brenner sånn for jobben sin at de glemmer sin egen 50-års dag.
Om ei uke sitter jeg på flyet hjem. Jeg håper hverdagen i Norge overrasker like mye som dagene her nede har gjort. Jeg gleder meg til min nye arbeidsgiver velger å satse på meg, når den dagen kommer. For Norge, jeg er snart klar for deg igjen!
onsdag 6. februar 2013
Overraskende gavepakke
Læremestere kommer i ulike former. Du trenger ikke engang
like dem. Jeg vet, for jeg har erfart at en som trykket på mine sinnaknapper,
viste seg å være en døråpner. Fordi begge var nysgjerrige på hva som skjedde
mellom oss og møtte hverandre med undring og nysgjerrighet, og en passe stor
dose velvilje, fikk vi begge innblikk i en verden vi ikke kjente fra før.
- Du er fin som du er, du trenger ikke forandre deg, sa
velvillige venner, da jeg opprørt fortalte om møtet med denne mannen som
«urimelig» ga meg følelsen av å være for mye. Ærlighet kan såre dypt om en ikke
er klar for sannheten. Mottaker når ikke fram med budskapet samme hvor gode
intensjonene er. Men ingen er tjent med pjatt heller. Venner som prater en
etter munnen og ikke tør utfordre, bidrar ikke til vekst.
Vi er alle perfekte på vårt unike vis, men sider av oss kan
provosere eller gjøre andre usikre. Det er menneskelig. Ingen er ufeilbar i
alles øyne. Ingen er perfekt i alle andres øyne. Vi har sider noen eller flere
reagerer på. For å gjøre noe med dem, trenger vi ærlig og kjærlig
tilbakemelding om hvordan andre opplever oss. Oftere enn vi tror handler andres
oppførsel om dem, og ikke deg eller meg. Om noe som skjer i dem; deres
usikkerhet, deres følelser, deres dagsform.
Men hvis vi stadig får tilbakemelding på sider av oss selv
andre reagerer på eller om andre alltid provoserer
oss, da ligger svaret i oss og ikke dem. Løsningen er da å snu speilet mot en
selv å se nøye i det, med ærlige og kjærlige øyne. For det er noe vakkert ved
det uperfekte. Og for å vokse, må vi tørre å møte oss selv med en åpen dør.
Dersom du oppdager svakheten din, husk at det også er din styrke. Ved å
akseptere seg selv fult og helt, står en sterkere i møtet med andre mennesker.
Du står tryggere rustet i deg. Vi er som trær som slår rot, og når det blåser
opp til storm, er røttene våre så grunnet at vi ikke detter over ende.
Derfor kjære du, ta vare på møtene. La deg undre over
menneskene som trigger dårlige sider i deg, de kan være gavepakke.
fredag 25. januar 2013
Ombygging
Meg: Hanuman, hvorfor bygger du om her hver dag?
Hanuman: Fordi sinnet mitt forandrer seg hver dag.
onsdag 23. januar 2013
Uten sikkerhetsnett
Ansiktet til selgeren da jeg sa jeg ikke trengte forsikring på min nyinnkjøpte PC var rødt. Ingen av hans godt innøvde salgsargumenter overbeviste meg om å kjøpe forsikring til min nye PC. Argumentene hans spilte på frykt og engstelse; med ett var jeg usikker på om jeg visste mitt eget beste.
Livet er. Livet skjer. Livet kommer med gode og dårlige dager, akkurat som et ekteskap. Du kan planlegge livet i detalj. Du kan sikre deg i bauger og kanter, med alle former for forsikringer eller sikkerhetsnett. En dag skjer det likevel noe som endrer livet ditt. Kanskje til det bedre og kanskje til det verre. Vi kan ikke sikre oss mot livet, selv om vi forsøker. Livet handler om å ta ting som kommer - for hva det er - og gjøre det beste ut av det.
Gjennom meditasjon trenes evnen til å ta ting slik de er. Naturloven sier at ingenting varer evig. Kun én ting er sikker for oss alle, at vi en dag skal dø. Ingen av oss slipper unna døden, likevel sørger vi over å bli gammel, er redd for å dø og sørger over å miste noen vi er glad i.
Ønsket på trygghet sitter i ryggraden min; fast jobb, pensjonspoeng, et godt sikkerhetsnett dersom jeg blir syk. Min kulturelle bagasje er trygghet. Når jeg nå står utenfor Norges velferdsordninger, god pensjon og andre goder, trigges uro i meg. Ironien er at uroen ble tydelig i øyeblikkets meditasjon. Her og nå. Hvor er her og nå i engstelsen for sikkerheten ved pensjonsutbetaling om 30 år? Jeg kan ikke annet enn å undre meg om vi er på vei til å forsikre oss i hjel? Tør vi leve? Tør vi følge drømmene våre?
Selv om jeg ikke kan spå framtiden, tillater jeg meg å kjenne på uro for morgendagen. Uroen forteller meg noe om meg selv. Det er hva jeg gjør med uroen som betyr noe. Jeg tror på å møte angsten, la den vise meg hvorfor jeg er redd og stå i den til den ikke lenger dominerer meg. For som regel stoler jeg på at jeg klarer meg uansett og jeg stoler på art min indre stemme guider meg på rett vei, med eller uten forsikring på PC-en.
Livet er. Livet skjer. Livet kommer med gode og dårlige dager, akkurat som et ekteskap. Du kan planlegge livet i detalj. Du kan sikre deg i bauger og kanter, med alle former for forsikringer eller sikkerhetsnett. En dag skjer det likevel noe som endrer livet ditt. Kanskje til det bedre og kanskje til det verre. Vi kan ikke sikre oss mot livet, selv om vi forsøker. Livet handler om å ta ting som kommer - for hva det er - og gjøre det beste ut av det.
Gjennom meditasjon trenes evnen til å ta ting slik de er. Naturloven sier at ingenting varer evig. Kun én ting er sikker for oss alle, at vi en dag skal dø. Ingen av oss slipper unna døden, likevel sørger vi over å bli gammel, er redd for å dø og sørger over å miste noen vi er glad i.
Ønsket på trygghet sitter i ryggraden min; fast jobb, pensjonspoeng, et godt sikkerhetsnett dersom jeg blir syk. Min kulturelle bagasje er trygghet. Når jeg nå står utenfor Norges velferdsordninger, god pensjon og andre goder, trigges uro i meg. Ironien er at uroen ble tydelig i øyeblikkets meditasjon. Her og nå. Hvor er her og nå i engstelsen for sikkerheten ved pensjonsutbetaling om 30 år? Jeg kan ikke annet enn å undre meg om vi er på vei til å forsikre oss i hjel? Tør vi leve? Tør vi følge drømmene våre?
Selv om jeg ikke kan spå framtiden, tillater jeg meg å kjenne på uro for morgendagen. Uroen forteller meg noe om meg selv. Det er hva jeg gjør med uroen som betyr noe. Jeg tror på å møte angsten, la den vise meg hvorfor jeg er redd og stå i den til den ikke lenger dominerer meg. For som regel stoler jeg på at jeg klarer meg uansett og jeg stoler på art min indre stemme guider meg på rett vei, med eller uten forsikring på PC-en.
tirsdag 15. januar 2013
Et ord
Et ord som blir sagt i alvor, i skjemt
kan brenne seg fast og aldri bli glemt
Et ord kan gi glede, håp og tro.
Et ord kan gi sår som aldri vil gro.
Så velg dine ord med forstand og takt,
for husk at et ord har makt.
Kilde: ukjent
Fra 6. klasseminneboken, mattelærer Gerd
fredag 11. januar 2013
Stille vann
Ti dager i stillhet var min julegave til meg selv. Når jeg ikke feiret jula med de som er mitt hjerte nærmest, var stillheten et bevisst valg. Ti dager med meditasjon, ti timer om dagen, er tortur for de fleste. For meg var vipassana den største pakken under juletreet.
Tidsklemma er mer enn et moteord i Norge. Jakten på et aktivt liv er dagens Norge. Fem minutter alenetid fylles med tekstmeldinger, siste oppdatering på jobbmailen eller en rask telefonsamtale. Rundt meg er folk syke av jaget og hverdagsstresset. Og vi har flest hverdager. Antall venner på facebook eller antall invitasjoner til julebord, er en absurd målestokk på egen popularitet. Selv når vi slapper av stimulerer vi nervesystemet med filmer, bøker eller prat.
Over tid er jeg etablert i meditasjonsteknikken vipassana. En meditasjonsteknikk som hjelper meg å se realiteten slik den er, uten filer eller automatiske tankemønster. Meditasjonen gir rom for å lytte til mitt indre og mitt hjerte. En naken sannhet åpner øynene mine for min verden, min indre stemme. Den indre stemmen vet hva som er viktig for en. Den indre stemmen kommuniserer med oss hele tiden, men fordi vi er aktive hører vi den ikke. Vi er alltid «der ute», i den eksterne verden sammen alle de andre. Vi vet hva «alle de andre mener og ønsker», men mange av oss vet ikke hva selv ønsker. Dermed lever vi ikke vårt liv tro til oss selv og våre ønsker.
Ti dager i stillhet gir deg tid til å høre din egen stemme. Alle verdens bølger og stormer, dvs. tankene våre, roes ned. Veien dit er ikke enkel. Hjernen ønsker ikke stillhet og kampen mot stillheten overvinnes av et sterkt sinn. Teknikken gir rom for kampen og meditasjonslæreren fører en gjennom bølgene. Når bølgene stilles, ser vi endelig bunnen. Tjernets dybde kommer fram. Det samme skjer med vår indre stemme og vår indre verden, når vi roer ned tankestrømmen og de eksterne inntrykkene. Du får tid til deg selv. Opplevelsen er unik og individuell for hver og en av oss, fordi vi alle er her med vår egen historie, drømmer og tanker.
Vipassana stammer fra Buddha og tar ti dager å lære. Reisen er tøff og slitsom, fordi vi ikke er vant med stillhet. Hjernen ønsker ikke stillhet. Tidsklemma viser hvordan vi unngår alenetid og stillhet. De som tar reisen, har svarene når de kommer til endeholdeplassen. Verden er litt annerledes og en undrer seg over hvorfor en ikke tenkte «slik» før. Hvorfor en gjorde verden så komplisert for en selv.
Vipassana er en reise jeg unner alle.
Tidsklemma er mer enn et moteord i Norge. Jakten på et aktivt liv er dagens Norge. Fem minutter alenetid fylles med tekstmeldinger, siste oppdatering på jobbmailen eller en rask telefonsamtale. Rundt meg er folk syke av jaget og hverdagsstresset. Og vi har flest hverdager. Antall venner på facebook eller antall invitasjoner til julebord, er en absurd målestokk på egen popularitet. Selv når vi slapper av stimulerer vi nervesystemet med filmer, bøker eller prat.
Over tid er jeg etablert i meditasjonsteknikken vipassana. En meditasjonsteknikk som hjelper meg å se realiteten slik den er, uten filer eller automatiske tankemønster. Meditasjonen gir rom for å lytte til mitt indre og mitt hjerte. En naken sannhet åpner øynene mine for min verden, min indre stemme. Den indre stemmen vet hva som er viktig for en. Den indre stemmen kommuniserer med oss hele tiden, men fordi vi er aktive hører vi den ikke. Vi er alltid «der ute», i den eksterne verden sammen alle de andre. Vi vet hva «alle de andre mener og ønsker», men mange av oss vet ikke hva selv ønsker. Dermed lever vi ikke vårt liv tro til oss selv og våre ønsker.
Ti dager i stillhet gir deg tid til å høre din egen stemme. Alle verdens bølger og stormer, dvs. tankene våre, roes ned. Veien dit er ikke enkel. Hjernen ønsker ikke stillhet og kampen mot stillheten overvinnes av et sterkt sinn. Teknikken gir rom for kampen og meditasjonslæreren fører en gjennom bølgene. Når bølgene stilles, ser vi endelig bunnen. Tjernets dybde kommer fram. Det samme skjer med vår indre stemme og vår indre verden, når vi roer ned tankestrømmen og de eksterne inntrykkene. Du får tid til deg selv. Opplevelsen er unik og individuell for hver og en av oss, fordi vi alle er her med vår egen historie, drømmer og tanker.
Vipassana stammer fra Buddha og tar ti dager å lære. Reisen er tøff og slitsom, fordi vi ikke er vant med stillhet. Hjernen ønsker ikke stillhet. Tidsklemma viser hvordan vi unngår alenetid og stillhet. De som tar reisen, har svarene når de kommer til endeholdeplassen. Verden er litt annerledes og en undrer seg over hvorfor en ikke tenkte «slik» før. Hvorfor en gjorde verden så komplisert for en selv.
Vipassana er en reise jeg unner alle.
lørdag 5. januar 2013
Så et frø
India tiltrekker seg nok en større grad av søkende og spirituelle mennesker enn resten av verden. Mine venner består av mennesker som for mange år siden tok et aktivt valg på hvordan liv de vil ha og de holder seg tro til valget sitt. Mine venner består også av mennesker som nettopp har tatt sine første steg på en ukjent vei, de kom til India for noe og er overrasket over forandringen de gjennomgår. Midt i dette står jeg, rørt over å få være del av deres reise.
Jeg liker nyttårsforsett. Jeg liker nyttårsforsett av den enkle grunn at jeg tror vi kan bli bedre utgaver av oss selv, alle som en. Den bedre utgaven av oss selv, begynner med et lite steg. Et ønske om å bli bedre. Da gjerne et nyttårsforsett.
Høye krav til oss selv og andre, er vi vel alle kjent med. Nyttårsforsett er enten eller. Enten så ler vi av det allerede før vi lover oss selv å slutte eller begynne med noe. Eller kravet vi stiller oss selv er så høyt at vi på dag fire ikke klarer å forholde oss til det lenger. Ingen er tjent med noen av delene.
I en verden som så alt for ofte er absolutt, er det lov å klappe seg selv på skuldra hvis en gradvis vokser og endrer seg. Har du i seks år drukket fire kopper kaffe daglig, gir du kroppen sjokk om du stopper alt fra en dag til en annen. Det samme gjelder ønsket om færre kilo, flere treningsøkter eller andre ambisjoner vi ønsker mer eller mindre av i livet vårt. Klapp deg selv på skuldra om du i løpet av januar har drukket en kopp kaffe mindre om dagen, spiser grønnsaker har en ekstra middag, kjenner makspulsen slå litt oftere enn tidligere eller på annet vis gjennomførte en liten forandring til det beste for deg selv. Alle reiser starter med et første steg.
Et frø trenger gode forhold før det er sterkt nok til å bære frukter: god jord, nok vann, beskyttelse mot vind og vær. Det samme gjelder oss når vi ønsker å forandre oss eller lære noe nytt. Når vi først velger å så et frø, er vi tjent med å legge forholdene til rette slik at det faktisk kan vokse, gro og bære frukt.
Jeg for min del, lovte meg å være tro mot meg selv…
Jeg liker nyttårsforsett. Jeg liker nyttårsforsett av den enkle grunn at jeg tror vi kan bli bedre utgaver av oss selv, alle som en. Den bedre utgaven av oss selv, begynner med et lite steg. Et ønske om å bli bedre. Da gjerne et nyttårsforsett.
Høye krav til oss selv og andre, er vi vel alle kjent med. Nyttårsforsett er enten eller. Enten så ler vi av det allerede før vi lover oss selv å slutte eller begynne med noe. Eller kravet vi stiller oss selv er så høyt at vi på dag fire ikke klarer å forholde oss til det lenger. Ingen er tjent med noen av delene.
I en verden som så alt for ofte er absolutt, er det lov å klappe seg selv på skuldra hvis en gradvis vokser og endrer seg. Har du i seks år drukket fire kopper kaffe daglig, gir du kroppen sjokk om du stopper alt fra en dag til en annen. Det samme gjelder ønsket om færre kilo, flere treningsøkter eller andre ambisjoner vi ønsker mer eller mindre av i livet vårt. Klapp deg selv på skuldra om du i løpet av januar har drukket en kopp kaffe mindre om dagen, spiser grønnsaker har en ekstra middag, kjenner makspulsen slå litt oftere enn tidligere eller på annet vis gjennomførte en liten forandring til det beste for deg selv. Alle reiser starter med et første steg.
Et frø trenger gode forhold før det er sterkt nok til å bære frukter: god jord, nok vann, beskyttelse mot vind og vær. Det samme gjelder oss når vi ønsker å forandre oss eller lære noe nytt. Når vi først velger å så et frø, er vi tjent med å legge forholdene til rette slik at det faktisk kan vokse, gro og bære frukt.
***
Jeg for min del, lovte meg å være tro mot meg selv…
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
