Vår lokale sparebank slo nylig sine pjalter sammen med en sparebank syd for fylkesgrensen – i stedet for å gå for en i samme fylke. I seg selv et merkelig skritt, naturligvis, men det får heller være som det er.
Banken Tysnes Sparebank hoppet til køys med, heter Haugesund Sparebank, hvis logo helt, holdent og uten unntak bringer meg i tanker om landets sentralbank – eller Norges Bank, om du vil.
Som et ekstremt visuelt menneske ber jeg om forståelse for at forvirringen er total. 😳
(For alt jeg vet innebærer det at styringsrenten får umiddelbar effekt i vår lille bank.)
Det har blitt litt mye svensktoppar herfra i det siste, inkludert denne fra Morabeza Tobacco (oppkalt etter tobakksbutikken Morabeza Tobak på Mariatorget i Stockholm).
Fra 2022, så altså ikke helt ferskt, men liflig vellyd, like fullt. Og det visuelle? Neppe en offisiell video, dette, så jeg tipper Blade Runner 2049 (2017), som jeg tror jeg bare har sett én gang, og som passer trudelutten helt perfekt.
Nå hadde du sikkert ventet at jeg skulle jabbe i vei om tollkrig og verdens generelle elendighet, men niks piks! I stedet gir jeg deg Céline Dessberg, fransk-mongolsk harpist, egnet til å dempe gemyttene – her med en singel sluppet for en måned eller to siden. Så ta det litt med ro, hva?
Vi er uenig om mye her til lands, men er det én ting vi synes rørende enig om, er det at EØS-avtalen har tjent oss vel. Motstandernes eneste motargument er vel egentlig at den har med det fryktinngytende EU-ordet å gjøre, men når det kommer til stykket, nøler de vel med å forlate den – noe også EØS-utredningen 2024, bestilt av Senterpartiet (og nei, jeg ler ikke. Ok, kanskje litt), med all tydelighet demonstrerte.
Omtrent på denne tiden «feirer» vi femårsjubileet for pandemi-nedstengelsen av Norge, som viste hvor hjelpeløse vi var uten medlemskap i EUs helseunion. Heldigvis kom våre svenske venner oss til unnsetning, slik at unionen kunne behandle oss som fullverdige EU-medlemmer. Uten hadde vi ligget svært tynt an.
De tre siste årene har også vist at vår sikkerhet i stor grad avhenger av deltagelse i en europeisk forsvarsunion – ikke minst etter at det nylig ble klart at Nato-alliansen, grunnet mannen som for tiden bebor Det hvite hus, muligens ikke er så trygg likevel.
Den samme presidenten har også gjort det tydelig at vår økonomi står lagelig til for hugg, på grunn av faren for å havne i en tollskvis mellom USA og EU, hvis tollunion vi heller ikke er del av – og jeg er smertelig klar over at jeg har nølt.
Mission impossible
Litt motvillig må jeg også medgi at jeg har ivret for norsk medlemskap siden jeg var ti. I 1972 gikk jeg i tog for norsk EF-medlemskap. I 1993 etablerte jeg lokallaget Europebevegelsen Oslo Syd, for bydelene Nordstrand (her sikret vi 76 prosent ja-stemmer 28. november 1994), Søndre Nordstrand, Ekeberg-Bekkelaget, Lambertseter og Østensjø. I 1995–96 (tror jeg det var), var jeg medlem av fylkesstyret i Oslo, som jeg også ledet 1997–98. Straks etter Russlands invasjon av Ukraina vinteren 2022 meldte jeg meg inn igjen, med tilbud om å lage podkasten 12 minutter Europa i deres navn, i stedet for mitt eget, her ved den siste episoden:
Så ble det stille, og Europabevegelsen synes opptatt av svært lite annet enn å forøke egen medlemsmasse, som jo ikke er spesielt motiverende, når det er et helt annet medlemskap – altså Norges, i EU – som opptar en. Bare så det er klart at jeg ikke er uenig om målet – bare metodene. Jeg er med andre ord ikke lenger medlem, men det er heller ikke alt. Mitt fornyede bekjentskap med Europabevegelsen har også vist at alt håp om norsk EU-medlemskap er ute. Det beror ikke utelukkende på Europabevegelsens mangler, men også på det faktum at nordmenns gjenstridighet er uovertruffen.
I love Norwegian country
Selv om den siste meningsmålingen viser at en tredjedel av oss nå kunne tenke seg et EU-medlemskap, er det ennå langt unna 51 prosent, et flertall vi må innse at vi aldri når, og årsakene er mange. Én er kanskje at flertallet av oss, med vår litt avsondrede beliggenhet, ikke helt identifiserer oss med det kontinentale Europa, men tvert om føler større slektskap med USA. Akkurat det er kanskje ikke så merkelig, gitt det store innslaget norskættede amerikanere – og vår historiske fascinasjon for det amerikanske, om den enn er materiell, kulturell eller politisk (ikke minst deler vi det faktum at USA og Norge var blant de første til å holde seg med egen grunnlov, og at deler av den amerikanske inspirerte vår egen).
Som tingene står, er det sikkert mange som opplever den gamle Amerika-kjærligheten litt beklemmende, men jeg drister meg til påstanden jo større lokal forekomst av pick-uper og cowboyhatter – desto større EU-motstand.
Så er det jo også et problem at EU-spørsmålet først og fremst vinner urbant gehør, kanskje fordi den alt nevnte Europebavegelsen konsentrerer sin aktivitet om byene – og det av en rekke andre grunner også er der kontinental påvirkning er størst. Da er det bedre å dyrke illusjonen om en lusekofte-kledd nasjon, gnafsende på fenalår i fjellheimen. Det er et stort, og for øyeblikket uoverkommelig problem.
En ny tilnærming?
Om vi så legger til at de fleste nordmenn feirer vårt brudd med fortidens unioner, enten de har vært med danskene eller svenskene, må du ikke være rakettforsker for å skjønne at bare ordet er betent.
Moro-faktum: mot slutten av forrige århundre ble det bestemt å omtale EU-kommissærene som «kommisjonærer» på norsk, som var de tippe-kommisjonærer, antagelig av frykt for assosiasjoner til siste verdenskrigs tyske kommissærer, som Reichskommissar Josef Terboven. Så ja, ordets makt …
Men nå roter jeg meg bort, så la meg vende tilbake til bloggpostens utgangspunkt, EØS-avtalen, som i alt annet enn navnet er et EU-medlemskap, bare uten medinnflytelsen EU-motstanderne mener et fullt medlemskap vil frata oss. For som enhver EU-tilhenger vil fortelle deg, er Norge i dag et EU-medlem, om enn et B-medlem.
Javel.
Skulle vi kanskje heller formalisere det B-medlemskapet? Altså melde oss inn i EU, men uten stemmerett? I gavnet er det nemlig et slikt medlemskap vi allerede har, men formaliseringen kunne altså gi oss rettighetene vi p.t. mangler, bare ved å frasi oss stemmeretten EU-motstanderne ikke ønsker.
Det forekommer meg et passende kompromiss – om EU går med på å nekte oss medinnflytelsen, vel å merke. Kanskje vil det endelig gi oss det demokratiske underskuddet nei-siden hevder medinnflytelse gir?
Toppfoto: Norge og EU, side ved side. Foto: Basia Pawlik
Det er ikke første gang det knaker i Natos sammenføyninger, men så alvorlig som dette har det vel knappest vært. Jeg snakker naturligvis om Donald J. Trump og J.D. Vances utskjelling av Volodomyr Zelenskyj i Det hvite hus i går, der det – sammen med øvrige signaler fra den dynamiske duoen – vel ble tydelig at hverken Ukraina eller Europa for øvrig kan gjøre regning med støtte fra USAs væpnede styrker, om det behovet skulle oppstå.
Dette er skrevet av en straks 63-årig blogger, som siden lenge før førstegangstjenesten har vært noe over gjennomsnittet opptatt av norsk Nato-medlemskap, og som på mange måter har betraktet alliansen en forutsetning for det liberale Vesten jeg holder så høyt. Et Vesten som nå later til å falle helt i grus. Den amerikanske delen av Vesten, vel å merke.
Det er nok en spiker i kisten for den vestlige enheten, men så absolutt ikke den utslagsgivende. Nå som det hviler på Europa, Australia, Canada, Japan og andre frihetselskende nasjoner å holde fanen høyt, er det kanskje tid for å legge hodene sammen – og komme opp med et alternativ til Den nordatlantiske traktats organisasjon, som viderefører idealene den er tuftet på. Men altså uten USA (som uansett har fått lov til å diktere sine underordnede alliansepartnere litt for lenge).
Vi kan også velge å «stå han av», i påvente av en ny, demokratisk anlagt ledelse i Amerikas forente stater, men til hvilken pris? For har vi råd til å vente, mens Putin og Trump raserer alt den frie verden har arbeidet for – kanskje endog med annektering og okkupasjon? Skulle det gå så langt, vil det faktisk være for sent.
Hvor lille Norge står i et slikt scenario? For øyeblikket selvfølgelig utenfor EU, men at det kan fortsette slik, får vi tro selv den mest hardbarkede EU-motstander begynner å betvile. Personlig skulle jeg ønske det fantes norske organisasjoner som arbeidet for norsk EU-medlemskap, utover Europabevegelsen, med sin litt elitære og kanskje litt for urbane profil, hvis virke i all hovedsak handler om å verve medlemmer. På pluss-siden kan det imidlertid være verdt å merke seg at et norsk EU-medlemskap vil tvinge seg frem, med eller uten organisasjoner på nei- og ja-siden – så dem trenger vi i bunn og grunn ikke.
Som tingene nå står, er det vanskelig å se at vi har andre håp.
Med dette mener jeg absolutt ikke at fortidens Nato-motstandere hadde rett. Alliansen var en nødvendig garantist for verdensfreden, men nøkkelordet her er «var». En slik garanti blir det stadig vanskeligere å få øye på, slik amerikansk (i noen tilfeller også europeisk) politikk nå utvikler seg.
Det vil fordre en sterk allianse av liberale og demokratiske nasjoner. At Russland, USA, Ungarn, og helt sikkert et knippe andre land, ikke har noe i et sånt fellesskap å bestille, skulle være relativt åpenlyst, så alliansens statutter må også gi rom for å ekskludere enhver nasjon som måtte bevege seg bort fra dens idealer.
Så jeg skriver, som så ofte før:
Gud. Hjelpe. Oss. Alle.
Illustrasjonen for oven laget jeg alt i 2018, men husker i farten ikke i hvilken anledning (kanskje jeg bare er semi-synsk).
Når ledende europeiske politikere, tenkere og kommentatorer, ja selv menigmenn som meg fastslår at det transatlantiske samarbeidet har fått et ubotelig skudd for baugen, og Putin og Trump setter seg ned og kapper land, har resten av verden all grunn til, ikke bare å overveie, men å hastig iverksette nødvendige mottiltak. I stedet snakker vi om den nye verdensordenen, som om den var et uomtvistelig og irreversibelt fait accompli, i en slags erkjennelse av at det ikke er noe verden kan gjøre, når Russland og USA først har satt seg noe fore.
Er ikke det en slags innrømmelse og validering av at verden faktisk eies av de to?
Faktum er imidlertid at det bor åtte milliarder individer på planeten. Ta meg endelig i skole, men jeg mener å huske at kloden består av 195 suverene nasjoner. Av disse utgjør Russlands befolkning rundt 144 millioner, USA rundt 340 millioner, i alt 484 millioner – av klodens cirka 8000 millioner. De resterende om lag 7,5 milliardene har altså ingenting å stille opp mot Russland og USAs 484 millioner (til sammenligning ligger EUs folketall på nær 450 millioner – pluss noen utenforstående rakkere, som oss)?
Just det er en konklusjon jeg finner uakseptabel. Ikke desto mindre synes det å herske en relativt bredt anlagt konsensus om at det er de to som må komme til enighet om hvordan de skal dele verden mellom seg.
Virkelig?
For egen del har jeg siden før det amerikanske presidentvalget sist høst toet mine hender av det hele, både fordi USA har vist seg så uforbederlig, og fordi det ikke er et annet lands rett å blande seg i andres demokratiske prosesser – heller ikke vår. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skal bry oss om verdenssamfunnet under ett (som tross alt er hva denne bloggposten angår). Selvfølgelig gjør det ikke det. Tvert om tjener det som insitament til å søke sammen med likesinnede – som vi altså finner i Den europeiske union.
Det må også tjene som argument for å motarbeide de illiberale kreftene innenfor egne riksgrenser, som er årsaken til at jeg finner tiden moden for å gjenta disse ordene fra Europabevegelsens grunnlegger, Arnulf Øverland (fra en podkast-episode jeg slapp for snart to år siden):
Om noe, tror jeg poenget med denne bloggposten er dette: at det er forholdsvis defaitistisk – ja, direkte fatalistisk – å slå seg til tåls med at det er Russland og USA som rår over vår og den øvrige verdens skjebne. Rett nok er det et narrativ de begge dyrker, men skal vi ha en ny verdensorden, bør den handle om å desimere de to landenes respektive innflytelse, og bidra til at de – i lys av det store bildet – innser sin egen begrensning, politisk, så vel som demografisk.
Monitor renner over av norsk – og internasjonal – frustrasjon over duoen som for tiden er i ferd med å rasere både det amerikanske demokratiet og det føderale statsapparatet. Jeg har til og med mange bekjente som tydeligvis mener de sitter på løsninger på – eller fornuftige tilnærminger til – hele ulykksaligheten.
For all del, jeg var der selv en gang, det er bare å sjekke mine tidligere utlegninger. En stund før siste valg gikk jeg imidlertid lei. For det første var det temmelig opplagt hvilken vei det bar, men vel så viktig var – og er – det at dette er og blir amerikanernes problem. Misforstå meg endelig rett: amerikansk politikk vedgår i høyeste grad verden for øvrig, men er det én ting mange års diskusjon med amerikanere – spesielt republikanere – har lært meg, er det at angrep (les: kritikk) utenfra automatisk får dem til å slutte rekker. Det vekker også en århundrelang trass mot det de anser europeisk selvgodhet (landet er tross alt et resultat av opprør mot europeisk overmakt), med det til følge at det de kritiseres for, bare blir enda verre.
Så kjære venner, som naturligvis mener så vel: ikke gå i den samme fellen. Ønsker amerikanerne å kjøre landet sitt fullstendig på felgen, er det overhodet ingenting vi kan gjøre med det – utover å bidra til at resultatet blir enda verre. Vel å merke hvis vi kritiserer dem. Det beste vi kan gjøre, er å sørge for å holde kritikk som vekker den sedvanlige trassen for oss selv, og vente tålmodig på det neste valget, høsten 2028.
Jeg vet at det neppe vil stanse dem som liker å briljere i kommentarfelt og sosiale medier, men gjør oss alle en tjeneste, og prøv å begrense dere. Selv runder jeg av med en tegning jeg begikk i februar 2016, på et tidspunkt da jeg nok begynte å ane det verste:
Republikanernes sannsynlige presidentkandidat Donald Trump (lød bildeteksten jeg skrev den gangen).
Med dette prøver jeg ingenlunde å antyde at verdens regjeringer ikke skal motarbeide Donald Trump & Co ad diplomatiske kanaler, men du og jeg, vi kan klappe godt igjen.
Det ble nettopp kjent at USAs president Donald J. Trump gjør alvor av truslene om å ilegge toll på varer importert fra Canada, Mexico og Kina. Han har også varslet toll på varer fra EU, som han mener har behandlet USA svært urettferdig. Målet er ikke bare en utjevning av handelsbalansen, men også å sørge for at USA eksporterer mer enn landet importerer. EUs svar vil ventelig være å ilegge amerikanske varer samme tollsats som Trump ilegger de europeiske.
Her hjemme begynner dermed stadig flere å frykte at Norge ender i en skvis, i en slags kryssild mellom EU og USA, altså at både amerikanerne og europeerne må betale økt toll på norske varer, ja, til og med vi på deres. Men her er greia:
Det at USA øker tollsatsene på varer fra EU, inkluderer ikke nødvendigvis norske varer – selv om vi i realiteten er et EU-land. Vi er imidlertid ikke et EU-land i navnet, bare i gavnet, så altså ikke formelt. Viktigst er det likevel at vi ikke inngår i den europeiske tollunionen. Alt sammen vil med andre ord avhenge av om amerikanerne anser oss et EU-land eller ei. Du og jeg vet at vi er et, men vi kan saktens håpe at amerikanerne ikke ser det slik.
Siden vi formelt ikke er et EU-land, er det imidlertid mange som frykter at norske varer ilegges økt toll, både i EU og USA, men her er enda en greie:
Selv om amerikanerne skulle lande på at vi i gavnet er et EU-land, og dermed ilegges de samme tollsatsene som EU for øvrig, fins det ikke en snøballs sjanse i helvete for at EU anser Norge amerikansk. Det er jo ikke slik at EU svarer amerikanerne ved å øke tollsatsene på import fra alle land – bare USA. Det ender med andre ord ikke med at både EU-land og USA krever økt toll på norske varer. I verste fall skjer det kun i USA – dersom amerikanerne altså anser oss et EU-land. Om noe, ville det altså tjene som incitament for ytterligere økning av eksporten til vår største handelspartner: EU.
Men bevares, kjenner jeg oss selv rett, er vi like Norge først som Trump er America first, så jeg skjønner jo angsten. Hvorom allting er, begynner det å haste med å legge oss forsiktig i den europeiske folden, én gang for alle, og dermed bidra til at vår omsorg for Europa snart matcher Europas omsorg for oss. Vi kan ikke fortsette som gratispassasjerer stort lenger.
Tenk om vi var like bekymret for hvilken virkning handelskrigen kan ha på EU-landene, som vi er for hva den betyr for oss (det måtte i så fall bety at vi ikke var helt oss selv). For egen del akter jeg å hente litt popcorn og lene meg tilbake, i påvente av amerikanske forbrukeres reaksjon på de økte levekostnadene. For de er nok seg selv nærmest, de også.
Foto: Ett amerikansk flagg og en rekke EU-flagg utenfor Berlaymont-bygningen i Brussel. Copyright: Den europeiske union/Mauro Bottaro
Jeg pleide å være svært opptatt av de amerikanske valgene (tro meg), men nå kunne jeg knapt ha brydd meg mindre. Jeg har simpelthen fått nok.
Hvorfor?
Jeg vil tro det delvis har sammenheng med at jeg nå, som i 2016, er temmelig sikker på at Trump går seirende ut. Årsakene til det er sammensatte, men det er én faktor vi gjør klokt i å ikke ignorere: det skuddsikre glasstaket, som hindrer enhver kvinnelig kandidat i å sikre valgseieren. Jeg fristes til å parafrasere Bill Clintons «It’s the economy, stupid!»: «It’s America, stupid!» – et land som i stor grad klamrer seg til Bibelens skapelsesberetning, og på det nærmeste mener enhver president bør ha utkjempet en krig, i uniform. Skjønt det nærmeste Trump kom, var et militærakademi (les: forbedringsanstalt) i ungdommen, står det nok fast at landet – inkludert mange demokrater – finner en kvinnelig president langt vanskeligere å svelge enn en farget – for ikke å nevne en som er begge deler.
Hillary Clintons odds var med andre ord langt bedre, og likevel …
Min spådom blir, som i mai 2016, at valgets seierherre heter Donald J. Trump – hvor mye jeg enn misliker det.
Så ja: jeg har fått nok av USA – og valget deres. Jeg tror også dette er det siste jeg har å si om saken (med mindre jeg må krype til korset og tilstå egen feilbarlighet).
Jeg kan bare, som sist gærningen vant, si: Gud hjelpe oss alle.
USAs fhv president Donald Trump. Utsnitt fra offisielt portrett (Det hvite hus)..
Nedtegnelser 
