En slags bryllupsblogg…
Du kjenner den følelsen du får når du skvetter opp idet du er i ferd med å sovne og tenker «Bordkortholdere! Det er bare drøye tre uker igjen til bryllupet, og jeg har ikke skaffet bordkortholdere!». Og hjertet hamrer og du kommer på opptil flere andre ting som også er glemt.
Ja den, ja.
Akkurat når panikken begynte å slå inn dro vi på en noe spontan tur ned til Sørlandet. Kjørte avgårde fredag etter jobb. I løpet av helgen har vi fått gjort unna flere ting:
Linda: Du? Har du mye du vil ha sagt når vi skal begynne å snakke om bordpynt, fargetema og sånn?
Johnny: NEI!
Linda: Men det kan jo være greit å konferere med deg, sånn at det ikke blir helt feil for deg?
Johnny: NEI! Det legger jeg meg virkelig ikke borti. Jeg stoler 100% på deg.
Linda: Bordkort, invitasjoner, blomster…
Johnny: Kjør på! Du svikter aldri.
Linda: Jeg elsker deg.
Moahaha!
Rosa – rosa über alles!
Neida. Her kunne det vært lett å misbruke min velfortjente tillit dersom jeg hadde vært litt mer… rosa av meg. Jeg tenker jeg velger lavendel som gjennomgangsfarge. Det er en skikkelig, skikkelig nøytral farge som en mann også kan like, sant? Jeg elsker bryllupsplanlegging!
Under det, faktisk.
Den siste måneden har vi fått prøvd og beundret de ferdigstøpte gifteringene våre hos gullsmeden. Vi er hjertens enige om at vi har de fineste ringene! Nå skal de få ligge hos gullsmeden å godgjøre seg frem til vi har kommet frem til teksten som skal prege utsiden av de. Vi er innom temaet nesten daglig, men står litt i stampe.
Jeg har sendt litt forespørsler til overnattingssteder i Arendal og på Tromøya, i håp om at vi kunne tilby gjestene våre litt ekstra rimelig overnatting. Det blir en god del tilreisende når vi gifter oss i en annen landsdel. Så langt har jeg ikke mottatt noe annet enn tilsynelatende standardpriser. Her må jeg nok undersøke litt mer.
Toastmaster er i boks! Johnnys svoger har takket ja.
Jeg tillater meg å legge inn en av flere youtube-snutter som er lagt ut på hans bekostning.
En morsom mann, som har gjort det flere ganger tidligere. Full tillit herifra!
Vi har også forhørt oss litt rundt musikere, og håper solisten vi vil gå for ikke allerede er booket den dagen.
Satser på at vi er latterlig tidlig ute. Det hadde ikke forundret meg.
Men det går unna, det her. 8 måneder kan gå som en vind.
Den siste måneden har jeg også begynt å jobbe igjen etter et halvt år uten jobb, og det begrenser muligheten til å sjekke ut bryllupsting dagen lang, slik jeg kunne før.
(Ja, sånn i tillegg til alt det Viktige Husarbeidet jeg drev med, og all treningen. (I tilfelle Johnny leser denne bloggposten.))
Jeg har plassert min blogg i Oppegård på norske bloggkart!
Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.
Neste år skal vi i følge VG få 8000 kr mer å rutte med. Det er jo vanskelig å vite hva en skal gjøre med slike svimlende summer.
Men det kan jo likevel hende at pengene får ben å gå på. 8000 kr kan f.eks gi oss én av følgende:
Uæææh. 8000 er ikke nok.
Kjære Sigbjørn Johnsen. Vi trenger mer penger. På forhånd takk.
Linda & Johnny.
Eller kanskje vi skal gå rett til Luksusfellen med en gang?
«Når må du ha de?», spurte gullsmeden da jeg hadde vært innom og snakket om ringer. «Haster ikke.», sa jeg. «Om ca 9 måneder.».
Han pekte spøkefullt på magen «Åh, er det noe på gang der?». Jeg forsikret ham om at jeg bare var litt rund på midten.
Og det er vel omtrent det eneste bryllupsrelaterte som er utrettet den siste måneden.
Jeg synes jeg akkurat satt i Danmark og blogget om at det var ti måneder igjen.
Siden da har vi bestilt gifteringer. Vi har funnet noen brede, tunge, som begge likte veldig godt. Vi skal ikke sette de på før selve dagen, men etter et besøk hos Kolbotn Gull & Sølv i forbindelse med deres 25-årsjubileum fant vi ut at vi like gjerne kunne bestille de med en gang. Vi har ganske mye byttegull, så det er ikke mye vi trenger å betale for de.
I mangelen på forlovelsesringer tenkte jeg at jeg kunne nøye meg med å endre Facebook-statusen til «Forlovet». For det første trodde jeg ikke det ville bli endret før Johnny godkjente (noe som med hans Facebookfrekventering vil bety om ca 3 måneder), jeg trodde heller ikke at det ville dukke opp i andres newsfeed. Jaggu. Et halvt minutt etter at jeg hadde lagret endringen dukket det opp mange varsler om at statusen ble likt, og hyggelige kommentarer fra andre. Voldsomt! Her var det jo ingen høytidelig forlovelse på gang, ikke noe annet enn at vi noen måneder tidligere hadde satt dato for vielse neste år. Til og med min mor, som ikke er på Facebook, ringte meg kort tid etter. «Har dåkk forlova dåkk?». «Du vet da at vi skal gifte oss?». «Jo, men æ trudd du kanskje hadd fått en ring no.». «Nei.».
Om jeg savner forlovelsesring? Nei, jeg trukke det. Hva skal man med det når man har en Facebooksivilstatus å briefe med? Og jeg gleder meg veldig til å se min «nye hånd» etter ringen endelig er på. Om ni måneder.
Misunnelsen var stor da jeg leste om paret som fikk Band of Horses til å spille i kirken. Jeg har lekt mye med tanken på å slå til med noe råflott og uventet på den fronten, og håper i det lengste på at Johnny overrasker med noe helt spesielt når vi sitter der.
Øverst på ønskelisten står… Skalviseeeee….
Ja, listen er jo mye lenger, da. Og da går det opp for meg hvor dårlig planlagt dette gildet faktisk er! 11. juni. Det er ihvertfall to uker før Hovefestivalen arrangeres bare et steinkast unna. Og halvannen måned før Canal Street Festivalen. Det er jo alltid gode artister fra det stoooore utland på begge de festivalene, så vi hadde helt sikkert klart å smiske til oss noe bra. Men neida. Det tenkte jeg ikke på.
Går og setter meg i bryllupsskammekroken nå, og blir der en stund. Hei så lenge.
Noe av det første som falt på plass i bryllupsplanleggingen var selskapslokalet.
Som tidligere nevnt bestemte vi oss tidlig for at vi ville feire dagen på Sørlandet. Venninne Trine tipset meg i påsken om at vi burde ta turen innom Bjellandstrand Gård for søndagsvafler når vi først var på Tromøya. Det ble det aldri noe av, men det gjorde at vi kom på det stedet da vi vurderte selskapslokaler. Lokalet ligger kun 1 km fra kirken, og ut ifra bildene virket det som det perfekte stedet. Vi sendte en e-postforespørsel og etter noen hyggelige mailer frem og tilbake bestemte vi for å holde av lokalet neste pinseaften midlertidig. Ingen av oss hadde vært der tidligere, så vi var spente da vi dro dit for første gang noen uker senere.
For oss er det aller viktigst at middagen og festen blir passe uformell, avslappet stemning og ikke for stivt. Vi hadde en hyggelig prat med vertskapet Unni og Jon, og de var svært forståelsesfulle da vi sa at vi ikke ønsket en høytidelig 3-retter, men heller en casual buffet. De la frem et forslag som ga oss umiddelbart vann i munn, og vi skjønte at våre ønsker var i trygge hender. Vi fikk en omvisning i lokalet. Fin låvebro opp til selskapslokalet, sjarmerende gårdsstue og en aldeles nydelig rosehage. Etter praten med de tok vi en deilig lunsj fra buffén i kaféen deres, og spiste den ute i stekende sol. Vi ruslet i rosehagen og var skjønt enige om at dette var the place to be på den store dagen.
Det er veldig betryggende å ha denne biten i boks. Vi følte at vertsskapet hadde full kontroll på gjennomføring av bryllup. Sympatisk par, og fantastisk mat. Rammen rundt dagen vår er på plass!
Det er visst meg.
I løpet de siste ukene har det åpenbart seg noen få, men alvorlige defekter i brudegenet mitt. All research på nettet sier meg at bruder skal:
Jeg har ikke lyst til å gå i brudesalonger og prøve kjoler. Faktisk. Jeg trodde jeg hadde det. Venninner tilbyr seg å være med. Jeg har tidligere vært forlover, og pådro meg da selverklært diagnose Prøveromsfobi. Nå er jeg ganske sikker på hvordan jeg vil at kjolen min skal se ut, og jeg vurderer rett og slett å oppgi målene mine til en amerikaner med godt rykte, og få (forhåpentligvis) miiiin drømmekjole tilsendt i posten, uten å ha prøvd en eneste en i salong. Går jeg glipp av noe når jeg ikke prøver? I såfall burde jeg kanskje benyttet sjansen. Litt kjipt å leve ut drømmen om å være prinsesse i salong etter at jeg er godt gift.
Som mor og blushing bride-to-be banner jeg kanskje i bryllupskirken nå, men jeg synes scrapping stort sett er bittelittegranne harry. Jeg burde visst gledet meg over å scrappe både bryllupsinvitasjoner, kirkeprogram, ringeske og bordkort, men altså… Nei. Trukke det. Her blir det nok noe enkelt og greit som printes ut. Jeg håper våre kjære gjester føler seg velkomne uansett. Min gode venninne Trine kom med trusler her om dagen. «Du kan bare prøøøøve deg på å invitere meg på besøk, for så å prøve å få meg til å lime på små teite sløyfer og perler på bordkort. Da nekter jeg.». Hun har visst hatt venninner som har giftet seg før. Jeg tolket det sånn.
Dette ordet har gått igjen noen ganger. Det er visst ganske vanlig å ha en bok hvor man noterer nummer og nettsider og oppgaver og toastmastere og… ja. Alt. Jeg har én liste, jeg. Også er jeg ganske flink til å lagre informasjon i hodet dersom det gjelder Veldig Viktige Ting. Som f.eks. bryllup.
Jeg har en følelse av at denne listen vil utarte seg etterhvert som dagen nærmer seg.
Har tidligere nevnt mangel på bryllupstema. Etter å ha lest over dette bør jeg kanskje kidnappe Rema 1000; Den enkle er ofte det beste.
Håper jeg…
(Men jeg har bryllupsblogg da! Det er jo alltids noe!)
Det er visst vanlig å ha bryllupstema. Fargetema, som i og for seg er greit nok. Det skal jeg alltids klare. Og f.eks. et slagord som en rød tråd.
«Hans siste og hennes første eneste» ble ikke godkjent av mannen. Forstå det den som kan. Så da vet ikke jeg. Forslag?
Bill.mrk. Rådvill
I dag er det ti måneder til den store dagen.
Jeg og min tilkommende tilbringer noen dager i et sommerhus i Thisted nå. Akkurat nå løper han. Jeg spiser sjokolade. Sånn er det ofte.
Etter grundig bryllupsresearch både på Det Store Internettet, hos gifte venner og bryllupsmagasin (Bare ETT!! Jeg har IKKE tatt av!), så har jeg skjønt at dette er noe som må planlegges. I utgangspunktet ville jeg bare bli kone, og selve dagen var ikke så viktig. Det var før, det. Fra vi bestemte oss for at dette er noe som må feires med en liten sammenkomst har jeg fått mye å tenke på. Jeg er nok langt ifra en skikkelig Bridezilla, men dagen er viktig! Jeg har en mistanke om at min kjære ikke er fullt så detaljfokusert som det jeg er, ihvertfall ikke så lang tid i forveien. Det hadde faktisk bekymret meg om han hadde vært det.
Men noen ting har vi klart:
Dette er det viktigste, er det ikke? Så har jeg vi ti måneder på å pusle med resten. Mannen har tatt på seg å kontakte musikere og solister. Hvor lang tid skal jeg gi ham før jeg tyr til trusler? En måned? Et halvt år? 9 måneder og 20 dager? Jeg trenger retningslinjer her.
Jeg har plassert min blogg i Oppegård på norske bloggkart!
Hjelp, vi gifter oss! 