New Horizons

Oppskytning fant sted fra Cape Canaveral Air Force Station 19. januar 2006, med en Atlas V-bærerakett. Den 14. juli 2015 passerte New Horizon Pluto i en avstand på ca. 12 500 kilometer og med en hastighet på 13,8 kilometer i sekundet. I 2019 fløy New Horizon forbi sitt sekundærmål, Arrokoth – også kalt Ultima Thule – i Kuiper-beltet.

Sonden ble foreslått, konstruert, bygget og operert av Johns Hopkins Universitys Applied Physics Laboratory. Arbeidet har vært ledet av Alan Stern ved Southwest Research Institute. Prisen på New Horizons antas å bli noe i overkant av 720 millioner dollar.

Pluto ble, som niende og ytterste planet i solsystemet, oppdaget i 1930 av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh. Pluto går i en 248 års bane rundt Solen, og befinner seg omkring 40 ganger lenger unna Solen enn Jorden. På grunn av spesielle trekk ble Pluto i august 2006 omklassifisert til en dvergplanet av Den internasjonale astronomiske union. Himmellegemet minnet mer om et Kuiper-belteobjekt, som det finnes et meget stort antall av i et område langt utenfor Neptuns bane.

I januar 2006 var det, særlig på grunn av avstanden og størrelsen, forholdsvis lite man visste om Pluto. Fargebilder tatt av Hubble-romteleskopet i 2002-2003 hadde antydet overflate-konturer, og den svært tynne atmosfæren lot til å bestå hovedsakelig av nitrogen med spor av metan, karbon monoksid og noen tyngre hydrokarboner. Av de fem kjente månene var forholdsvis store Charon oppdaget i 1978, Nix og Hydra i 2005, Styx i 2011 og Kerberos i 2012.

På vei ut fra Jorden var New Horizons' hastighet 16 kilometer i sekundet, den høyeste til da. Strekningen ut til Månens bane, som Apollo-astronautene brukte tre dager på, ble tilbakelagt i løpet av ni timer, og etter knappe 13 måneder var sonden ute ved Jupiter. Dit måtte New Horizons for å hente ekstra hastighet til den lange ferden mot Pluto: Et nøyaktig beregnet og gjennomført gravitasjonshjelp-møte (se gravitasjonshjelpmetoden) ga en slags slynge-effekt som reduserte reisetiden frem hele 3,7 år.

På mesteparten av ferden fra Jupiter var New Horizons i dvale. I til sammen 1873 dager, fordelt på 18 perioder av opptil 202 dagers lengde, var instrumenter og systemer slått av. Dvalen skulle blant annet spare strøm, holde slitasje og operasjonskostnader nede, og dessuten frigi bakkestasjonene i NASAs Deep Space Network til annen bruk. To til tre ganger i året ble sonden vekket for kontroll av kritiske funksjoner, kalibrering av instrumenter og gjennomføring av banejusteringer.

De syv instrumentene om bord omfatter et ultrafiolett spektrometer med kamera for registrering av overflatestruktur og atmosfære-sammensetning, et synlig og infrarødt kamera/spektrometer for høyoppløsnings-fargekartlegging, et langtrekkende teleskop-kamera for høyoppløsnings-overflatebilder, partikkel-spektrometre for måling av ladede solvind-partikler i og utenfor Plutos atmosfære, en detektor for registrering av massen på støvpartikler og to sett utstyr for radiosignal-undersøkelser av atmosfærisk struktur, overflaters termiske egenskaper og himmellegemers masser.

Fordi Pluto befinner seg så langt fra Solen, måtte strømforsyningen i New Horizons baseres på bruk av en radioisotop-generator. Der omdannes varmen fra 10,9 kilogram plutonium 238 til strøm av termoelementer. Effekten var 250 watt ved oppskytningen i 2006, men har avtatt ca. 5 prosent hvert fjerde år.

Etter omkring ni og et halvt år og en tilbakelagt strekning på over 5 milliarder kilometer, var New Horizons fremme. 14. juli 2015 fløy den forbi Pluto i en avstand av ca. 12 500 kilometer og en hastighet på 13,8 kilometer i sekundet. Månen Charon, i bundet rotasjon med Pluto, ble passert i en avstand av 28 800 kilometer. Jorden var omkring 4,8 milliarder kilometer borte, en strekning radiosignalene brukte rundt 4 timer og 25 minutter på å tilbakelegge én vei.

Sondens instrumenter samlet like før, under og etter passeringene så mye informasjon at overføringen til Jorden var forventet å ta omkring 16 måneder. I begynnelsen av august 2015 antydet mottatte bilder og data blant annet at Pluto har en overflate med nitrogen-is i bevegelse, fjellkjeder, isfjell med en høyde på opptil 3500 meter, fremmedartet kjemi og store mengder dis. Det var på et tidlig tidspunkt intet som kunne tyde på at det var feil å degradere Pluto fra planet til dvergplanet.

28. august 2015 opplyste NASA at Kuiper-belteobjektet 2014 MU69 var plukket ut som et mulig neste mål for New Horizons. 2014 MU69 har siden fått navnet Arrokoth men kalles også Ultima Thule. Den har en utstrekning på ca. 45 kilometer, og går i en solbane nesten 1,6 milliarder kilometer utenfor Pluto. Forbiflyvningen i 2019 gav forskerne informasjon om opprinnelsen til objektet – blant annet ser det ut til å være to objektet som er kommet sammen til ett, og studier av data som fortsatt sendes tilbake kan lære oss mer om solsystemets begynnelse.

• Pluto
• solsystemet

• Se hvor New Horizons befinner seg og les mer her
• http://pluto.jhuapl.edu/