kart

Tekniske kart i målestokken 1:500–1:1000 brukes til detaljplanlegging og prosjektering. Slike kart er særlig aktuelle i tettbygde strøk og ved tekniske utbygginger som krever et nøyaktig kartmateriale.

De fleste slike kart blir i Norge produsert ved hjelp av fotogrammetrisk konstruksjon fra flybilder, og arbeidet utføres av private firmaer.

Økonomiske kart tjener både tekniske og økonomiske formål. I Norge startet arbeidet med disse i 1965, og store deler av Norge er i dag dekket av økonomisk kartverk i målestokken 1:5000 og 1:10 000. Disse brukes som grunnlag for planlegging av blant annet jordbruk og skogbruk.

Slike kart gir detaljerte opplysninger om hus, veier, gater, industriareal, eiendomsgrenser og naturgeografiske forhold som vegetasjonstyper og kvalitet på skogsmark. Reguleringsplaner for større områder har som oftest det økonomiske kartverket som kartgrunnlag.

Topografiske kart gjengir de topografiske egenskapene til jordoverflaten og andre forhold og objekter som er synlige i terrenget – naturlige og tekniske eller menneskeskapte. De gir detaljert informasjon om terrengformer, vannflater, vassdrag og vegetasjon i tillegg til kulturelementer som grenser, samferdsel, bosetninger og stedsnavn. Topografiske kart har høydetall på visse terrengpunkter og høydetall på større vann, og den generelle terrenghøyden blir oppgitt med høydekurver der avstanden mellom kurvene er avhengig av kartets målestokk. Farger blir brukt for å markere tettbygde strøk, dyrket mark, skog, myr, åpne områder, dyp, elver og vann. I tillegg brukes en rekke symboler for å vise bosetninger og annet. Topografiske kart har en målestokk som ligger mellom 1:25 000 og 1:250 000.

I Norge blir topografiske kart i målestokken 1:50 000–1:250 000 utarbeidet av Statens kartverk. Topografisk hovedkartverk er N50 i målestokken 1:50 000. Denne kartserien blir fremstilt ved fotogrammetrisk konstruksjon fra flybilder. Serien dekker landet med 727 kartblad, første gang utgitt i perioden 1955–1988. Topografiske kart i mindre målestokker blir fremstilt på grunnlag av originaldata fra N50, i enkelte tilfeller ved direkte nedfotografering, med eventuelt revidert og supplert tegn- og navnsetting. Dette gjelder for eksempel flere turist- og fritidskart i målestokken 1:50 000–1:250 000.

Oversiktskart gir en mer lettleselig oversikt over større sammenhengende områder og inneholder bare de viktigste detaljene i terrenget ved forenklet fremstilling. Oversiktskart og ulike spesialkart i målestokken 1:250 000–1:1 000 000 blir utgitt av Statens kartverk, dels i samarbeid med Forsvaret, Statens vegvesen og flere.

Sjøkart er en grafisk fremstilling av et hav eller kystområde. Kartene viser det navigatørene trenger for å kunne ferdes trygt langs kysten. Dette inkluderer dybdeforhold i sjøen, landkonturer, tørrfall (tørrlagt areal ved lavvann), øyer, skjær, båer, fyrtårn, fyrlykter (med sektorer), sjømerker, tidevannsinformasjon og strømforhold, lokale magnetiske forhold, broer, havner og anerkjente og merkede skipsleier.

Nyere sjøkart viser også noe informasjon på land, som veier og høydekurver. Tidligere var det vanlig at skisser av fyr ble tegnet inn på landområdene, slik at en kunne kjenne igjen fyrene. De norske sjøkartene på papir omfatter hele norskekysten og blir i hovedsak gitt ut i målestokken 1:50 000. Denne serien heter hovedkartserien. Fra og med 2002 har Kartverkets sjødivisjon drevet et regionalt koordineringssenter for elektroniske navigasjonskart.

Det blir også laget en lang rekke tematiske kart som gir opplysninger om spesielle forhold og får navn etter disse, for eksempel ledningskart for alle slags ledninger og avløp; geologiske kart over grunnforholdene; flykart; værkart; klimakart; etnografiske kart, kart som viser fordelingen av folkestammer og språk; hydrografiske kart, kart over vannsystemer; politiske kart, kart over statsdannelser, administrative grenser; statistiske kart, kart som viser utbredelse og mengder av ulike objekter (demografi, plantegeografi med mer).

Kart som viser stjerneformasjonene på nattehimmelen. En vanlig variant er kart der stjernebilder som Karlsvognen, Orions belte, Svanen, Lille bjørn, Løven og de andre er tydelig markert. Astronomer bruker stjernekart for å identifisere himmelobjekter som stjerner, stjernetåker og galakser. Stjernekart har i lange tider blitt brukt for å navigere på havene.

Arkeologer hevder å ha funnet stjernekart som utgjør en del av hulemalerier, men det finnes ingen vitenskapelig konsensus for at dette faktisk er tilfelle. Derimot finnes en indisk helleristning som med stor sannsynlighet viser en supernova som fant sted for rundt 6600 år siden. En bronseplate fra Tyskland datert til 1600 fvt. viser Solen eller en fullmåne, samt en halvmåne, sammen med flere stjerner. Det første virkelige stjernekartet finnes i gravkammeret til den egyptiske arkitekten Senenmut og er datert til år 1534 fvt.

Fiktive kart er over områder som ikke eksisterer, men som er skildret i religiøse og allegoriske tekster, legender, folkeeventyr, skjønnlitteratur eller filmer. En gang i løpet av 1590-årene tegnet den flamske kartografen Abraham Ortelius et kart over det fiktive landet Utopia, basert på opplysninger i Thomas Mores bok ved samme navn. Den tyske kartografen Johann Baptist Homann ga i 1716 ut et kart over Slaraffenland. Robert Louis Stevensons roman Skatten på Sjørøverøya (1883) begynte med et kart forfatteren tegnet sammen med stesønnen.

I nyere tid har den britiske illustratøren Pauline Baynes tegnet kart over J.R.R. Tolkiens Midgard og C.S. Lewis’ Narnia, mens de amerikanske forfatterne William Faulkner og Ursula K. Le Guin begge tegnet kart over områdene der flere av romanene deres utspilte seg, henholdsvis Yoknapatawpha County (Faulkner, 1936) og Jordsjø (Guin, 2001). Også til fjernsynsserier som «Game of Thrones», der handlingen foregår i en annen verden, blir det laget kart.

Mange av verdens religioner har opp gjennom tidene forsøkt å tegne kart over geografien som ligger i det hinsidige. Samiske runebommer var ofte utstyrt med et kart over åndeverdenen for å forhindre at sjamanen skulle gå seg vill der.

Den franske treskjæreren Georgin François ga i 1825 ut et kart som viste de tre veiene til evigheten, basert på apostelen Matteus’ ord om den brede og den smale veien, mens utallige tegnere har laget kart over Dante Alighieris Inferno.

Middelalderen var preget av kart der hensikten først og fremst var å vise frem verden som Guds skaperverk. De fleste var derfor enkle og skjematiske, med Jerusalem som verdens midtpunkt og de tre verdensdelene i en sirkel rundt, men ofte også rikt illustrert med pedagogiske tegninger av bibelhistorien, verdens folkeslag og byer.

I og med renessansen fikk handelsmenn i italienske bystater behov for kart man kunne navigere etter, slik at de kunne sende skipene sine av gårde for å kjøpe og selge varer. Disse sjøkartene, som gjenga Middelhavet, Svartehavet og deler av atlanterhavskysten, fikk fort god nøyaktighet. Det eldste er fra 1311.

Innføringen av trykkekunsten i Europa fra og med 1450-årene gjorde at kart kunne produseres i et helt annet omfang enn tidligere, og i løpet av renessansen ble karttegning et fag og et yrke. Særlig i Nederlandene fra og med midten av 1500-tallet, da handel og sjøfart fikk et kraftig oppsving, etablerte det seg profesjonelle kartografer som Gemma Frisius, Gerhard Mercator og Abraham Ortelius.

Frisius ga i 1533 ut en bok om landmåling som la grunnlaget for faget, som holdt seg helt til man begynte med digital stedsposisjonering. Kort fortalt gikk metoden hans ut på å kombinere triangulering med astronomiske observasjoner for å sikre at koordinatene ble så riktige som mulig. Mercator tegnet et verdenskart med sin nye projeksjonsmetode i 1569, en metode vi fremdeles bruker i dag, mens Ortelius i 1570 ga ut «Theatrum orbis terrarum», verdens første moderne atlas.

Oppfinnelsen av teleskopet rundt år 1600 gjorde det enda enklere å bruke Frisius’ metode. Frankrike ble det første landet som i stor grad tok denne i bruk. I 1679 beordret Ludvig 14. at det skulle lages et så nøyaktig som mulig kart over landet. Det ble begynnelsen på et enormt arbeid som enda ikke var avsluttet da Den franske revolusjon kom i 1789. I mellomtiden hadde de imidlertid tegnet flere hundre nøyaktige og moderne kart.

I Norge begynte man å bruke metoden i 1779, da den strategisk viktige strekningen mellom Kongsvinger og Verdal langs svenskegrensen skulle kartlegges. Norges Grændsers Opmaaling, forløperen til Statens kartverk, ble grunnlagt i 1773.

Første verdenskrig markerte et gjennombrudd for kartlegging basert på flyfotografier. Det første ble laget av den britiske hæren i forkant av et slag i den franske byen Neuve Chapelle i mars 1915. I krigens siste år var luftkartlegging en så viktig del av strategien at de allierte tok over ti millioner bilder. Den norske luftkartleggingen begynte i 1932, da Østgrønland skulle kartlegges etter at Norge hadde okkupert det.

I 1946 tok amerikanerne det første bildet av Jorden sett fra verdensrommet ved å bruke en ombygget tysk V2-rakett, og i 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik, verdens første kunstige satellitt. Tre år senere greide amerikanerne for første gang å bruke en satellitt til å ta bilder av jordoverflaten. I 1959 brukte den amerikanske kartografen Waldo R. Tobler en datamaskin og 343 hullkort for å lage verdens første maskintegnede kart.

Siden gikk digitaliseringen av kartleggingen raskt. To forskere ved Johns Hopkins University i Baltimore fant i forbindelse med Sputnik ut at signaler fra satellitter kunne gi oss informasjon om hvor vi befant oss i verden. Deres navigasjonsprogram Transit, ferdigstilt i 1964, var den viktigste forløperen for dagens GPS.

Den nye teknologien ble raskt tatt i bruk av Norge, som blant annet brukte den til å tegne opp en nøyaktig delelinje mellom Storbritannia og Norge i Nordsjøen, stedsposisjonere oljeplattformer nøyaktig og finne ut at Jan Mayen lå 350 meter nærmere fastlandet enn tidligere antatt. I 1994 var GPS – Global Positioning System – ferdig utbygget med 24 satellitter. Da var det imidlertid forbeholdt militære formål, men påtrykk fra blant annet kystvakt, bilprodusenter og luftfartstilsyn gjorde at det 1. mai 2000 ble åpent for alle.

Da hadde man allerede begynt å venne seg til digitale kart. Verdens første karttjeneste på nett, mapquest.com, ble lansert i 1996. I 2005 lanserte søkemotoren Google sine kart. De hadde i 2019 over to tredeler av markedet for digitale kart.

Det eldste kjente kartet utført i Norge er Nordfjordkartet fra 1598, utført etter foranledning av Tycho Brahe. Fra slutten av Christian 4.s og begynnelsen av Frederik 3.s tid foreligger et kartverk over Norge, tegnet av den kongelige kartograf Johannes Mejer. Dette kartverket fikk imidlertid ikke innflytelse på den gjengse fremstillingen av Norge, som i lang tid i sine hovedtrekk ble bestemt av Olaus Magnus’ Carta marina (1539) og Andreas Buræus’ kart over Skandinavia (1626), ved siden av nederlandske sjøkart over norskekysten.

Omfattende detaljmålinger ble foretatt rundt år 1700 i det sørlige Norge av sjøfartsdirektør Jens Sørensen. For øvrig ble de fleste kartene tegnet av enkeltpersoner eller var mer tilfeldige arbeider (særlig i militært øyemed), inntil generalforstamtet (brødrene Johannes Georg og Franz Philipp von Langen) i 1730- og 1740-årene kartla store deler av Norge.

I forbindelse med grensereguleringen mellom Norge og Sverige ble det tatt opp kart over grensestrøkene (1730- til 1760-årene). Ellers ble det i denne perioden også gjennomført vesentlige militære og private kartarbeider, inntil Norges Grændsers Opmaaling (senere Norges geografiske oppmåling) ble opprettet i 1773 og startet opptakelse og utgivelse av alle land- og sjøkart over Norge.