Brexit

Theresa May, som hadde støttet Remain, forsøkte å posisjonere seg på en måte som tilfredsstilte motstanderne av EU-medlemskap. Hun utnevnte Boris Johnson som utenriksminister og en annen kjent EU-mostander, David Davis, som minister for å forlate Den europeiske union.

Da forhandlingene startet våren 2017, ville britene begynne å diskutere fremtidig handel med unionen. EU prioriterte disse tre områdene i første runde av forhandlingene:

• Skilsmisseoppgjøret
• EU-borgeres rettigheter i Storbritannia etter Brexit
• Grensespørsmålet på den irske øya mellom britiske Nord-Irland og Republikken Irland som EU-medlem

EU hadde ikke vært villig til å forhandle med Storbritannia før landet hadde utløst Artikkel 50 den 29. mars 2017. Artikkel 50 i EUs Lisboatraktat fører til en gradvis utmeldelse medlemslandet over en toårsperiode. Det betydde at britene skulle være ute av EU 29. mars 2019.

EUs forhandlingsteam, ledet av franskmannen Michel Barnier, var tydelige på hva EU kunne tilby britene. EU ønsket i utgangspunktet at Storbritannia forble EU-medlemmer, men tilbød i løpet av forhandlingene flere mulige tilknytningspunkter. Gjennom forhandlingene sto EU-landene sammen, mens EU-tilhengerne i Storbritannia ikke hadde gitt opp håpet om fortsatt medlemskap, tross folkeavstemningen.

May mente hun trengte et eget valgmandat for å bedre å snakke britenes sak i Brexit-forhandlingene med EU. 18. april 2017 annonserte hun oppløsning av parlamentet og at nyvalg skulle finne sted 8. juni. Valget som skulle sikre May mer forhandlingskraft endte helt galt for den ferske statsministeren. Det konservative partiet mistet 13 mandater i Underhuset, mens Labour fikk 30 nye. Det betydde at det konservative regjeringspartiet mistet flertall i Underhuset som Cameron hadde sikret dem i 2015.

Dermed ble May avhengig av Det demokratiske unionistpartiet fra Nord-Irland for å oppnå flertall i Underhuset. Istedenfor å styrke stillingen sin i parlamentet ble den svekket. EU-tilhengere begynte å vise til sine egne mandater ved parlamentsvalget i 2017 heller enn folkeavstemningen i 2016.

12. september 2017 oppnådde May-regjeringen flertall for sitt lovforslag om EU-utmeldelse og 8. desember 2017 publiserte Storbritannia og EU en rapport om hva som hadde vært oppnådd i fase 1 av forhandlingene (Storbritannias uttreden). Fase 2 (om de fremtidige relasjonene) begynte 6. februar 2018. På et møte 6. juli 2018 samlet regjeringen seg på statsministerens landsted Chequers for å enes om den videre strategien. Kort tid etterpå trakk Brexit-minister David Davis og deretter utenriksminsiter Boris Johnson seg i protest. De hevdet de ikke kunne stille seg bak Mays kompromisser og at hennes tilnærming ikke ville levere den brexiten folket hadde stemt på i 2016.

Mays regjering fremforhandlet en uttredelesavtale med EU som begge parter godtok 14. november 2018. Det europeiske rådet ga sin tilslutning til avtalen 25. november, men det var lett å skjønne at Theresa Mays oppgave med å få det britiske parlamentet til å stemme for den ville bli vanskeligere. Spesielt betente punkter var grensespørsmålet på den irske øya og spørsmålet om britene skulle være med i en tollunion for å sikre fri flyt at varer og tjenester. Begge parter måtte i følge avtalen godkjenne at Storbritannia forlot tollunionen, noe som i praksis ga EU veto på når dette skulle skje.

Det var et ønske fra begge parter at grensen mellom Irland og Nord-Irland skal være åpen. Men uten en tollunion ville det være nødvendig å sjekke og fortolle varer på den irske grensen. Derfor åpnet avtalen for den mye omtalte «backstopen». Dette er en reserveløsning som skulle inntre for å sikre en åpen og sømløs grense dersom Storbritannia og EU ikke lyktes med å avtale en framtidig handelsavtale. Storbritannia skulle da være medlem av en tollunion for å sikre den åpne grensen og med vidtrekkende aksept av EUs regler i det indre markedet.

I løpet av vinteren og våren 2019 ble denne avtalen nedstemt av Underhuset i London hele tre ganger. I løpet av disse månedene ble presset på May sterkere og sterkere med krav om at hun måtte trekke seg. May hadde som nevnt bedt EU om utsettelse av artikkel 50 to ganger for å oppnå flertall for avtalen i Underhuset og dermed ratifisere den. Som en siste mulighet foreslo hun en plan i ti punkter for å komme opposisjonspartiet Labour i møte, blant annet garantier om at Storbritannia ikke skulle ha dårligere rettigheter for arbeidstakere eller svakere miljøbeskyttelses krav enn EU. Dessuten ville avtalen de folkevalgte skulle godkjenne om uttredelse nå inneholde en mulighet for å sende hele spørsmålet til en ny folkeavstemning.

Mays ønske var å levere Brexit på en ryddig og god måte, og med en avtale som reflekterte folkets ønske i folkeavstemningen fra 2016. Dette lyktes hun imidlertid ikke med. Presset internt i partiet ble for stort og 24. mai 2019 annonserte derfor May sin avgang. Hun gikk av som partileder og statsminister henholdsvis 23. og 24. juli, og ble etterfulgt av Boris Johnson.

Boris Johnson var en av frontfigurene i Vote Leave-kampanjen før folkeavstemningen i 2016, og var det som ble kalt en «hard brexiter», altså villig til å gå ut av EU også uten en avtale. Da ville Storbritannia og EU handle med hverandre på Verdens handelsorganisasjon betingelser. Da han overtok som partileder og statsminister hevdet Johnson at han ville ta Storbritannia ut av EU innen tidsfristen 31. oktober 2019 uansett forholdene. Den nye regjeringen ønsket å levere brexit, og akkurat den forpliktelsen var sterkere enn å få til en ny avtale med EU.

Høsten 2019 kjempet imidlertid regjeringen med ryggen mot veggen. Parlamentet hadde allerede gått imot en uttredelse av EU uten en avtale, og Johnson slet med en mindretallsregjering som manglet støtte i det britiske underhuset. I et forsøk på å sidestille parlamentet, for å levere brexit som lovet, forsøkte Johnson 28. august 2019 å suspendere parlamentet fra en dato i mellom 9.-12. september frem til 14. oktober. Regjeringen forklarte suspensjonen med at parlamentet uansett hadde sittet i mer enn to år, at den trengte tid til å forberede nye lover etter skiftet av statsminister og at dronningen skulle åpne parlamentet igjen 14. oktober med en trontale.

Fem dager før suspensjonen 9. september hadde parlamentet vedtatt, mot regjeringens ønske, en lov som skulle hindre at Storbritannia forlot EU uten en avtale. Den såkalte Benn-loven, etter Labours parlamentsmedlem Hilary Benn, tvang Johnson og regjeringen til å be EU om tre måneders utsettelse med mindre parlamentet fikk en avtale med EU som de kunne støtte innen 19. oktober. Johnsons reforhandlede avtale den dagen ble stoppet av et endringsforslag fremsatt av et konservativt parlamentsmedlem. Dermed var Johnson tvunget til skrive til EU og be om enda en utsettelse for ikke å bryte loven. Men han signerte ikke det fotokopierte brevet og la ved et annet brev som argumenterte at ingen utsettelse var nødvendig.

24. september hadde britisk høyesterett avgitt kjennelse at suspensjonen av parlamentet stred mot grunnloven. I følge britenes høyeste rettsinstans var parlamentet, ved en så lang suspensjon, fratatt muligheten til å utføre sin viktigste oppgave, nemlig å overvåke regjeringens arbeid. For første gang i moderne britisk historie blandet en rettsinstans seg inn i det politiske liv. Dagen etter kom Underhuset tilbake på jobb og fortsatte sitt arbeid for å prøve å forhindre at regjeringen tok britene ut av EU uten en avtale.

17. oktober kunne de to partene annonsere at de var enige om en ny skilsmisseavtale, selv om EU opprinnelig hadde avslått å forhandle om en annen avtale enn den Theresa May hadde oppnådd. Som nevnt godtok parlamentet i praksis ikke denne avtalen. 28. oktober annonserte EU at de hadde innvilget en ny utsettelse til 31. januar 2020.

30. oktober klarte statsministeren å få parlamentet med på avholde nyvalg 12. desember. Johnsons fremste valgkampsak var å få brexit gjennomført, og partiet hans vant en brakseier, med rent flertall i Underhuset og det beste resultatet for de konservative siden 1987, da Margaret Thatcher var partileder.

Med den komfortable valgseieren lå veien åpen for at avtalen med EU om å forlate unionen endelig kunne vedtas i det britiske parlamentet, den institusjonen som hadde hindret avtalen siden Mays regjering. 23. januar 2020 signerte dronning Elizabeth 2. loven om at Storbritannia skulle forlate EU, og 31. januar fant dette formelt sted. I en overgangsperiode frem til 31. desember 2020 fortsatte Storbritannia å være medlem av det indre markedet og tollunionen. 24. desember 2020 ble en frihandelavtale mellom Storbritannia og EU godkjent av begge parter.