Finland

Det er vanlig å inndele landet i de tre naturgeografiske regionene kystlandet, innsjøplatået og høylandet.

Kystlandet er et lavland i form av et 50–100 kilometer bredt belte, som stiger til cirka 100 meter over havet langs hele den 1250 kilometer lange kysten fra Finskebukta i sør til Bottenviken i nord. I sør er det skjærgård og jordbruksområder.

Innsjøplatået i Sør- og Midt-Finland nord for Salpausselkä-morenene er høyest i nordøst og har de fleste og største av landets innsjøer. Det er mange vassdrag, især i Midt-Finland med store myrområder.

Høylandet i nord er platåpreget og har mye produktiv skog og store uproduktive områder. Her er Finlands lengste elv Kemi älv (Kemijoki), nest største innsjø Enare (Inare) og høyeste fjell Halti (Haltiatunturi), 1324 meter over havet.

Finland har et fuktig kystklima på deler av sørkysten og Åland, og for øvrig et kontinentalt innlandsklima. Somrene er relativt varme og vintrene lange og kalde med snødekke fra november til mars. Det er mest nedbør i juli og august. Nord-Finland har midnattssol.

Finland ligger i taigabeltet; dette gjør at cirka 72 prosent av landjorden er dekket av hovedsakelig barskog. I de nordligste områdene er det tundravegetasjon med fjellbjørk og dvergbjørk. Kystområdene har varmekjære trær som eik og lind. Myrområder omfatter nærmere en tredel av innlandsarealet.

Dyrelivet har mange fellestrekk med det som finnes i Sverige og Norge. Det er mye elg, rev, røyskatt og snømus, mens ulv, gaupe og brunbjørn er mer sjeldne. Villsvin, vaskebjørn og mårhund har innvandret fra øst. I Bottenviken lever havert (gråsel) og ringsel; sistnevnte innvandret til Saimaa der det nå er en isolert bestand.

I skogene finnes blant annet storfugl, orrfugl, ugler og spetter. Gjedde, abbor og sik er viktige ferskvannsfisker.

• Les om Finlands Geografi, Planteliv i Finland og Dyreliv i Finland.

De finskspråklige utgjør 91,5 prosent av befolkningen. I nord og i Helsingfors bor det nærmere 6000 samer. Den svensktalende delen av befolkningen utgjør 5,5 prosent og bor hovedsakelig i sør og vest. De fleste finner, rundt 63 prosent, lever i dag i byer, 17 prosent lever i tettsteder, mens 20 prosent bor i landlige områder.

Gjennomsnittlig levealder ved fødsel er 84,1 for kvinner og 78,4 år for menn (2017).

72 prosent av befolkningen sogner til Finlands evangelisk-lutherske kirke og rundt 1 prosent til den ortodokse kirke.

Finland har to offisielle språk, finsk og svensk; svensk i Finland kalles finlandssvensk. Samisk har også offisiell status i flere kommuner i nord. Det er mange språklige minoriteter i Finland; flest er russisktalende og estisktalende, deretter thai, kinesisk, arabisk og engelsk.

• Les mer om Finlands befolkning, Religion i Finland og Språk i Finland

Finland er en parlamentarisk-demokratisk republikk. Åland utgjør et delvis selvstyrt landskap. Presidenten er statsoverhode og øverste utøvende makt, og velges i direkte valg for seks år av gangen. Presidentens fullmakter og makt ble redusert ved forfatningsendringen i 2002; presidenten kan fortsatt oppløse Riksdagen og skrive ut nyvalg samt forkaste eller revidere lover vedtatt av Riksdagen.

Regjeringen ledes av en statsminister og er ansvarlig overfor Riksdagen (Eduskunta). Riksdagen har 200 medlemmer som blir valgt for fire år i allmenne valg. Valgordningen er basert på forholdstallsvalg. Ved valget i 2023 vant det konservative Samlingspartiet og Petteri Orpo ble statsminister.

Finland er inndelt i 19 landskap (fylker) med i alt 311 kommuner.

Det er verneplikt for alle finske menn over 18 år; de har 6–12 måneders væpnet tjeneste eller 12 måneder med siviltjeneste. Forsvarsgrenene er hæren, luftvåpenet og marinen. Finske styrker har deltatt i flere fredsbevarende operasjoner i utlandet.

Finland er medlem av blant annet FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Europarådet, Nordisk råd, OSSE, OECD, Arktisk råd, Barentsrådet og Europarådet. Finland ble medlem av NATO i 2023.

• Les mer om Finlands politiske system, Finlands landskap og Finlands forsvar.

Innvandringen av de finsk-ugriske stammene fra det som i dag er russiske og baltiske områder foregikk senest i folkevandringstiden. På 1000-tallet begynte kristendommen å gjøre seg stadig mer gjeldende. Den svenske erobringen begynte omkring 1150, og fra da av og frem til 1300-tallet kom Finland etter en rekke svenske korstog under Sverige, og svenske lover ble innført.

Flere uår i perioden 1695–1697 førte til en reduksjon i folketallet på en firedel. Under den store nordiske krigen i 1700–1721 ble hele Finland erobret av Russland. Ved freden i Nystad i 1721 måtte Sverige avstå Karelen med Viipuri (Viborg). En svensk-russisk krig endte med enda flere svenske avståelser i øst.

I 1790 forble grensen mot Russland uendret, mens grensen mot Norge ble fastsatt i 1751.

I 1808 erobret tsar Alexander 1. resten av Finland, som ble avstått fra Sverige året etter. Finland ble et autonomt storfyrstedømme innenfor det russiske rike. Helsingfors ble hovedstad i 1812. En sterk finsk nasjonalisme oppsto; denne motsatte seg russifiseringsforsøkene spesielt under den beryktede guvernøren Nikolaj Bobrikov i 1898–1904.

Nasjonalisme medvirket til at Finland etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 ble erklært selvstendig av regjeringen Svinhufvud 6. desember 1917. Etter en blodig borgerkrig, der en «rød» revolusjon i 1918 ble slått ned av de «hvite» under Mannerheim med tysk hjelp, ble Finland en republikk i 1919.

Under de økonomiske kriseårene i 1929–1932 gjorde den halvfascistiske Lappo-bevegelsen seg gjeldende. Kommunistpartiet ble forbudt i 1930, men forbudet ble opphevet i 1944.

Vinterkrigen mot Sovjetunionen i 1939–1940 medførte store finske tap og landavståelser, og drev Finland over på tysk side under den såkalte fortsettelseskrigen i 1941–1944. Etter krigen ble Finland et nøytralt land i en gråsone mellom vest- og østmaktene.

Freden i Paris i 1947 medførte ytterligere landavståelser. Året etter inngikk Finland en vennskaps- og bistandsavtale med Sovjetunionen; denne var basis for finsk utenrikspolitikk frem til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Finland ble medlem av Nordisk råd i 1955 og av FN i 1956.

Siden 1991 har Finland hatt en mer utadvendt utenrikspolitikk. En ny avtale mellom Finland og Russland ble inngått i 1992. Landet ble medlem av EU i 1995, ble en del av Schengen-samarbeidet i 2001 og innførte euro i 2002.

• Les mer om Finlands forhistorie, Finlands historie og Finlands samtidshistorie.

De beste jordbruksområdene er i sørvestlige og midtre deler av Finland. De viktigste kornslagene er bygg, havre og hvete. Poteter dyrkes overalt i landet. Husdyrhold har stor betydning. Storfeavl er viktigst, men svin, fjærfe og reinsdyr spiller også en stor rolle. Skog er Finlands viktigste råvare, og skogbruket er integrert i jordbruksøkonomien.

Industriens råvarer er hovedsakelig basert på skogbruksprodukter, med vekt på treforedling og papirindustri som er nesten utelukkende rettet mot eksportmarkedet. I Outokumpu ligger en av Europas viktigste kobberforekomster; det utvinnes også nikkel, vanadium, sink, jern, kobolt, gull, sølv og svovel. Metall- og verkstedindustrien er viktigst. Også elektroteknisk og elektronisk industri med produksjon for det internasjonale marked har stor betydning.

Av annen industri kan nevnes keramisk produksjon, møbelproduksjon og annen designbasert industri; finske industriprodukter nyter internasjonal anerkjennelse for smakfull design og høy kvalitet.

Finland dekker sitt energibehov fra kjernekraftanlegg, vannkraft og fra fossilt brensel. Kjernekraft er et satsingsområde og atomkraftverket i Eurajoki sto i 2020 for 22 % av landets strømproduksjon. I 2021 ble Finlands tredje atomreaktor satt i drift.

Finlands viktigste handelspartnere er Sverige og Tyskland.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Finland og Mynt, mål og vekt i Finland.

Finland har obligatorisk skole (læreplikt) for barn i alderen 7–18 år. Videregående skole er treårig og gratis. Finsk og svensk er likestilt som undervisningsspråk. Det er omkring 20 universiteter og 30 polytekniske skoler.

Finland har nær 200 dagsaviser. Helsingin Sanomat, som er Nordens største dagsavis, utgis i Helsingfors og eies av Sanoma-konsernet, et av de største mediehusene i Norden.

Radio og fjernsyn administreres av Yleisradio (svensk: Rundradion Ab), til daglig forkortet til Yle. Det ble grunnlagt i 1926. Yle har tre riksdekkende fjernsynskanaler, samt flere radiokanaler. Den svenskspråklige delen Svenska Yle driver en tv-kanal og radiokanal. Uavhengige nærradioer ble etablert i 1984.

Finsk litteratur er utgitt på finsk og svensk. Diktning på kalevala-meter er omkring 2000 år gammel; nasjonaleposet ‘Kalevala’ ble ferdigstilt av Elias Lönnrot i 1849. Aleksis Kivi (1834–1872) utga den første finskspråklige romanen i 1870. Selv om han diktet på svensk, regnes Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) som Finlands nasjonaldikter. Dramatikeren Minna Canth (1844–1897) var den første betydelige kvinnelige forfatter.

Edith Södergran (1892–1923) skrev poesi, mens Frans Eemil Sillanpää (1888–1964) utga lyrisk pregede bonderomaner og ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1939. Toivo Pekkanen (1902–1957) skildret industriarbeidernes liv. Mika Waltari (1908–1979) skrev den berømte romanen Egypteren Sinuhe, og Väinö Linna (1920–1992), regnet som det største forfatternavnet i finsk litteratur, skrev romanen Ukjent soldat.

Internasjonalt kjente navn i nyere finsk litteratur er Tove Jansson (1914–2001), Henrik Tikkanen (1924–1984), Märta Tikkanen (født 1935), Arto Paasilinna (1942–2018), Monika Fagerholm (født 1961) og Sofi Oksanen (født 1977).

Finsk folkemusikk går tilbake til førkristen tid, blant annet ‘Runesangene’ tilknyttet ‘Kalevala’-kvadene, karelske gråtekvad under seremonier preget av sterk sinnsbevegelse og samisk joik. Instrumenter som kantele, fløyter, horn, stråkharpa og neverlur ga finsk folkemusikk et særpreg. Belegg for kirkesang i middelalderen finnes, og orgler og orgelmusikk er omtalt fra omkring 1550.

Den første internasjonalt kjente komponisten var Bernhard Henrik Crusell (1775–1838). Tyskfødte Fredrik Pacius (1809–1891) komponerte den første operaen i 1852. Det dominerende navnet innen finsk kunstmusikk er komponisten Jean Sibelius (1865–1957).

Fra 1940-årene ble det utviklet en egen finsk tangostil. Siden 1985 har tangofestivalen i Seinäjoki vært arrangert hver sommer.

I finske middelalderkirker finnes kalkmalerier fra 1300–1500-tallet. Den fremste rokokkomaleren var Isaac Wacklin (1720–1758), som virket blant annet i utlandet. På 1800-tallet malte Akseli Gallen-Kallela (1865–1931) blant annet stiliserte ‘Kalevala’-komposisjoner. Finlands betydeligste kvinnelige maler var Helene Schjerfbeck (1862–1946).

Finlands mest kjente skulptør på 1900-tallet var Wainö Aaltonen (1894–1966).

Finsk arkitektur er verdensberømt, med navn som Eliel Saarinen (1873–1950) og hans sønn Eero Saarinen (1910–1961), som tegnet USAs ambassade i Oslo. Alvar Aalto (1898–1976) brakte funksjonalistisk arkitektur til Finland og er også kjent for sine møbler, glasskunst og tekstilkunst. Firmaer som Marimekko og Vuokko nyter internasjonalt ry for stoffer og moteklær.

Skisport og ishockey er store vinteridretter i Finland. I 1920-årene og 1970-årene var Finland en dominerende nasjon i langdistanseløp. I senere år har Finland hatt dyktige Formel 1-kjørere.

• Les mer om Skole og utdanning i Finland, Vitenskap og forskning i Finland, Medier i Finland, Finlands litteratur, Musikk i Finland, Dans i Finland, Kunst i Finland, Kunsthåndverk og design i Finland, Film i Finland, Teater i Finland, Arkitektur i Finland og Idrett i Finland.

Finland og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1918. Norge har ambassade i Helsingfors og Finland har ambassade i Oslo, og det er en rekke konsulater og visekonsulater i begge land.

• Europa
• Norden

• This is Finland – offisiell informasjon på engelsk
• FN-sambandet om Finland
• Utenriksdepartementets landsider om Finland
• BBCs landside om Finland
• CIA World Factbook om Finland