Pyongyang er hovedstaden i Nord-Korea. Byen ligger i den vestlige sentrale delen av landet, 48 km fra vestkysten med Koreabukten i Gulehavet, 200 km fra grensen til Kina og 200 kilometer nordvest for Seoul.
Byen er landets politiske og administrative sentrum, og har et innbyggertall på omkring 3 millioner.
Området er preget av elver som har sitt utspring i de nordlige fjellområdene opp mot grensen til Kina, og det slettelandet som elvene har skapt. Den lengste elven med utspring ved fjellet Paektu (2750 meter over havet) er 800 km lang og ender i Gulehavet. Elven Taedong, som har samme utspring, flyter gjennom Pyongyang og deler byen byen i to. Den er 439 km lang, og forbinder hovedstaden med den viktige kystbyen Nampo, som er landets maritime senter for forbindelse med omverden.
Fra Pyongyang mot øst er det 200 km til den større kystbyen Wonsan. Sør for denne byen ligger fjellkjeden Kumgang, et fint fjellområde som både lokale og japanske turister gjerne besøker. Mot sør er det 170 km til den 38. breddegrad som fortsatt deler den koreanske halvøya i to. Noen få kilometer nord for denne sterkt bevokta skillelinja ligger byen Kaesong, den eneste byen i Nord-Korea som har velbevarte tradisjonelle hus og fortidsminner, da den på grunn av beliggenheten unngikk de amerikanske luftbombardementene under Koreakrigen (1950–1953).
Rundt Pyongyang fins landets viktigste landbruksområder, hvor det primært dyrkes ris, mais og soyabønner, men også poteter og de grønnsakene som landets moderat kjølige klima tillater. Husdyrproduksjon finns også, men i mindre grad. Landets største kullfelter ligger nord for Pyongyang.
Ved folketellingen i 1993 var folketallet 2 741 300, i 2008 var det 3 255 388. Senere anslag varierer mellom 2,8 og 3,8 millioner (2016).
At Pyongyang i dag mangler originale tradisjonelle bygninger og minnesmerker skyldes at byen ble bombet og totalt ødelagt under Koreakrigen. Landets turbulente historie har høyst sannsynlig bidradd til å fremme en isolasjonistisk politikk etter krigen.
Pyongyang er i dag landets stolthet og bærer preg av imponerende bygninger og monumenter. Sett fra et vestlig synspunkt har disse bygningene blitt betraktet som kulisser og propagandainstallasjoner uten en konkret og nødvendig anvendelse i et relativt fattig land.
At Pyongyang er en utstillingsprosjekt, på samme måte som en del andre hovedsteder, er det ikke tvil om. Men den er også en moderne by med brede bulevarder, imponerende palasslignende offentlige bygninger, museer og institusjoner, som Kulturpalasset og Barnas Palass, et gigantisk fritidshjem. Byen har sykehus, skoler og høyere læreanstalter med funksjoner som tilsvarende institusjoner i vestlige land.
Mange av de hurtig etablerte etterkrigs-bygningene er grå og kjedelige. Mer pittoreske er grønt-torgene, hvor de fleste folk i byen handler, da man her får friskere og billigere varer enn i de større supermarkedene. Ytterligere er det et tydelig fokus på barn og unges behov. Lekeplasser og områder for ballspill er etablert mange steder i byen, noen steder i forbindelse med nye parkanlegg for familier og eldre medborgere.
Siden 2010-årene har det skjedd store forandringer i byen. En rekke moderne høyhus i glass, stål og betong på opptil 50 etasjer, med til sammen over 20 000 leiligheter nå preger byens skyline, og om kvelden speiler seg i elven Taedong.
Moderniseringen av Pyongyang fra 2010-årene henger i høy grad sammen med en ikke uvesentlig økonomisk liberalisering i landet, som i liten grad har blitt lagt merke til i den vestlige verden. Sammenbruddet av det sovjetiske systemet (planøkonomien) og Kinas modernisering har åpnet nye muligheter for Nord-Korea. At moderniseringen sammenfaller med statslederen Kim Jong Uns politiske innstilling, som framstår som noe mer åpen enn forgjengernes, har gitt forandringene framdrift. Det forbedrede forholdet til både Sør-Korea, Kina og USA hatt avgjørende positiv betydning for moderniseringen av hovedstaden. Moderniseringen har også ført til en klart mer avslappet oppførsel blant folk i den tidligere så strikst regulerte hovedstaden.
Kommunikasjon og transport har blitt oppdatert på 2000-tallet. Mobiltelefoner har blitt et alminnelig syn i byen. Gamle sovjetrussiske busser er skiftet ut med moderne kinesiske varianter, og byen har også fått kinesiske taxier. T-banen, med linjer nord-sør og øst-vest, betjener daglig 700 000 mennesker. Dette er den dypeste t-banen i verden, 110 meter under gateplan, som også tjener som bomberom.
Pyongyang har en internasjonal lufthavn med rutetrafikk til blant annet Beijing, Bangkok, Nagoya, Moskva og Berlin.
Pyongyang var en betydningsfull by allerede fra 1100 fvt., og under Gojoseon-kongedømmet var den en sentral handelsby under kinesisk innflytelse. I de etterfølgende dynastiene, de tre kongedømmers periode (313–668 evt.), ble Pyongyang hovedstad i Koguryo i 427, inntil byen ble ødelagt av den rivaliserende Shilla-staten i 668. Senere, under Joseon-dynastiet (1392–1910), ble byen igjen et sentralt bindeledd mellom Korea og Kina, som et av datidens viktige handelssentra.
Den vestlige påvirkning var dog langt fra fraværende. Pyongyang ble i Vesten kjent som «Østens Jerusalem». Det ble etablert flere enn 100 kristne kirker i Pyongyang, og byen huset flere protestantiske misjonærer enn i noen annen by i Asia. Under den kinesisk-japanske krig (1894–1895) ble store deler av byen ødelagt.
.jpg){kind=link}
Kommentarer (4)
skrev Unni Rabben
svarte Erik Bolstad
svarte Unni Rabben
svarte Mari Paus
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.