GSM

Innføringen av nye tjenester i GSM i forhold til de analoge mobiltelefonsystemene skyldes det avanserte signaleringssystemet. Et spesielt overføringssystem, CCITT signaleringssystem nr. 7, benyttes mellom enhetene i svitsjesystemet og mellom svitsjesystemet og basestasjonsystemet, mens signaleringen over radiostrekningen er basert på såkalt ISDN abonnentsignalering DSS1. Bruk av avansert digital teknologi over radiostrekningen er hovedårsaken til forbedret talekvalitet. Det benyttes bl.a. digital modulasjon (Gaussian Minimum Shift Keying, GMSK), adaptiv kanalutjevning og feildetekterende/feilkorrigerende koding. I tillegg benyttes talekoding, noe som bidrar til at frekvensspekteret blir godt utnyttet.

GSM er vidreutviklet med inkludering av pakkesvitsjet dataoverføring (GPRS og EDGE). EDGE gir størst datarate.

Den opprinnelige talekodingalgoritmen er kalt Full-rate (FR). Senere ble det utviklet en Halv-rate (HR) algoritme som gir mulighet for flere brukere i et område. Dette er viktig i områder der det er mange brukere. Talekvaliteten for disse kodekene er dårligere enn kvaliteten for telefoni i fastnettet. Det ble derfor utviklet en ny kodek, Enhanced Full Rate (EFR) som gir en talekvalitet som er likeverdig med kvaliteten for telefoni i fastnettet. I HR-modus kan bedre talekvalitet oppnås enn det HR-kodeken kan gi, dersom AMR-kodeken som ble utviklet for UMTS tas i bruk.

For at en basestasjon og et mobilapparat skal kunne operere synkront, må avstanden mellom dem være mindre enn 35 km. Dette setter en øvre grense for dekningsområdet til en basestasjon. Videre vil små dekningsområder for de enkelte basestasjoner gi bedre utnyttelse av frekvensbåndene. Basestasjonene må dermed ligge relativt tett, særlig i områder med stor trafikktetthet.

GSM-systemet var i utgangspunktet tildelt frekvenser i 900 MHz området. Kapasiteten i dette båndet er stedvis fullt utnyttet, og et nytt system, GSM-1800, er kommet i tillegg. GSM-1800 utbygges i første rekke i sentrale strøk. Det er mulighet for å ha tilgang til begge systemene samtidig ved å benytte såkalt to-bånds telefon (dual band).

I Nord-Amerika benyttes frekvenser i 1900-MHz området. Det finnes også telefoner som opererer på dette båndet i tillegg til 900 og 1800 MHz-båndene (trippelbånd).

Utviklingen av GSM startet 1982 i en arbeidsgruppe (GSM – Groupe Spéciale Mobile) nedsatt av CEPT (den europeiske post og telekomité), og 1987 underskrev 13 europeiske land en avtale hvor de forpliktet seg til å bygge ut GSM-nett i henhold til utarbeidede spesifikasjoner. Arbeidet ble videreført av ETSI.

Et viktig norsk bidrag til GSM var spesifikasjonene for radiotransmisjonssystemet, som ble utviklet ved ELAB (Elektronikklaboratoriet ved SINTEF) i Trondheim. I Norge ble GSM-systemet satt i kommersiell drift i 1993 med atskilte nettverk hos to operatører: Telenor Mobil AS og NetCom GSM AS.

I 1999 passerte antallet GSM mobiltelefoner i Norge antallet faste telefoner. GSM er tatt i bruk i de fleste land i Europa og også i en rekke land i andre deler av verden, inklusive USA. I Norge var GSM tilgjengelig over to ulike nett bygd og driftet av Telenor og Telia. Begge tele-operatørerene har planer om å stenge sine nett i løpet av 2027 og 2028, som følge av at GSM er erstattet av 5G mobiltelefoni.

• mobiltelefoni