elg

Ved fødselen er elgkalvene jevnt lyst brune eller rødbrune. Den brunlige fargen beholdes til de får den første mer grålige vinterpelsen i september–oktober. Vinterpelsen er tykkere og gråere enn sommerpelsen og skiftes igjen i mai–juni. Pelsen hos eldre dyr er gråbrun eller mørkt grå.

Noen voksne dyr (okser) kan virke nesten svarte, også fordi beina, spesielt bakbeina, er markert lyse, nesten hvite, og danner kontrast til pelsfargen for øvrig. Bortsett fra de lyse beina er pelsen på resten av kroppen relativt lik i farge over det hele.

Ulikt andre norske hjorteviltarter har ikke elgen et lyst parti i bakenden («speil»), men de lyse partiene i bakre del av lysken og på beina strekker seg på baksiden av låra opp mot kjønns- og endetarmsåpning, spesielt tydelig hos elgkyr. Både leukisme (redusert pigmentering) og partiell eller hel albinisme forekommer hos elg, noe som gir mer eller mindre lys (hvit) pels på hele eller deler av kroppen.

Som for de fleste hjortedyr er det bare hanndyrene (oksene) hos elgen som har gevir. Ulikt andre hjortedyrarter vokser geviret (rosenstokkene) nærmest horisontalt ut fra kraniet (pannebeinet). Første gevir dannes om sommeren i elgens andre leveår og består oftest av 1–3 tagger på hver side. Vanligvis øker antall tagger hvert år til oksene er 10–12 år, men økningen er ikke sammenfallende med alder og kan derfor ikke brukes til å bestemme alder.

Fullt utviklet er elggevir oftest én av to hovedtyper:

• fjølgevir (palmat type)
• stanggevir (cervin type)

Palmate gevir har gjennomgående langt flere tagger enn stanggevir.

Geviret hos elgoksene er viktig både som våpen og statussymbol som signaliserer styrke og rang overfor artsfrender. Geviret felles årlig (desember–mars) og er ferdig utvokst og rent for bast på ettersommeren (august). I sjeldne tilfeller forekommer det som kalles parykkgevir hos elg.

Elgkalvene fødes for det meste i juni, men noen i siste halvdel av mai og andre så sent som i juli. Fødselsvekta varierer, men er oftest 10–15 kilo. Førstegangsfødende kyr får som regel én kalv, men senere er tvillingkalver vanlig til kyrne blir gamle og i svakere kondisjon. I sjeldne tilfeller forekommer trillingfødsler. Elgkalver vokser raskt og legger på seg om lag én kilo per døgn den første tida, basert utelukkende på morsmelk. Etter 2–3 uker blir planteføde stadig større innslag i kosten, men morsmelk er en viktig del av næringsgrunnlaget frem til ettersommeren.

I oktober er elgkalvene avvent og veier gjerne 120–160 kilo. Høsten etter veier de ofte fra 250 til 300 kilo. Elgkyr er størrelsesmessig fullt utviklet ved 4–5 års alder, oksene et par år senere. I Norge er det en klar tendens til at elgen øker i størrelse og kroppsvekt fra sør til nord innen sammenlignbare kjønns- og aldersklasser. I mange områder med økende bestandstetthet er det registrert en samtidig reduksjon i kroppsvekter. Til dels henger dette sammen med større konkurranse mellom individer om den mest næringsrike maten.

I dag blir svært få elgokser eldre enn 12–13 år, mens elgkyr sjelden blir mer enn 20 år.

Store individer kan bli kjønnsmodne som ettåringer, altså om lag 18 måneder gamle, men det vanligste er at elgkyr blir drektige første gang som toåringer. I bestander med små dyr får enkelte kyr kalv først når de er fire år gamle. Unge kyr blir brunstige 2–3 uker senere enn eldre dyr.

Brunstperioden er fra slutten av september til månedsskiftet oktober–november. Drektighetstida er om lag åtte måneder. Under gode næringsforhold får elgkyr vanligvis kalver hvert år til de er 15–16 år, senere noe mer uregelmessig.

Elgen er i hovedsak et skogsdyr, men innen det globale utbredelsesområdet har den tilpasset seg svært ulike naturtyper. Det gjenspeiles også i Norge, hvor vi finner elgen i barskogområder i lavlandet, høgt til fjells i bjørkeskogen, i krattskog og røsslynglandskap langs kysten og i karrige fjellområder nord til Finnmark.

Innen ulike naturtyper utnytter elgen skjul og beiter avhengig av årstidene. Det betyr at i mange tilfeller har dyra sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. I den forbindelse kan den også svømme lange strekninger. Både voksne okser og elgkyr med kalver kan være sesongmessig stedbundne innen noen få kvadratkilometer, men her er det individuelle variasjoner. Generelt er okser mer mobile enn kyr med kalver.

Elgens viktigste sommerernæring består av gras, urter og løv fra treslag som rogn, selje, osp og bjørk. Dessuten er vierarter, lyng, einer og skudd av løvtrær og furu viktige innslag i kostholdet, både sommer og vinter. I mindre grad beites skudd og unge planter av gran. Om vinteren, når snø og kulde presser elgen sammen på begrensete områder, kan beiting på ung barskog medføre skade av stor økonomisk betydning.

Til alle årstider er elgen selektiv i matfatet og beiter fortrinnsvis på de planteartene og plantedelene som inneholder mest protein og energi. Vår og sommer er det vanlig at elgen beiter på vannplanter som bukkeblad og nøkkeroser. Røtter og undervannsstengler av slike planter inneholder viktige mineraler (blant annet natrium) som elgen trenger etter vinteren. En rekke kulturplanter står også på elgens meny, og beiteskader på eng, kornåkrer og rotvekster kan ha betydelig omfang lokalt.

Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og selv om elgen med sine lange bein er godt tilpasset å bevege seg i snø, er maten vanskeligere tilgjengelig og av dårligere kvalitet. Derfor går elgen på «sparebluss» om vinteren, med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med sommeren.

Elgen er ikke utpreget sosial, og ansamlinger av dyr er helst knyttet til attraktive beiter eller fordi dyra er presset sammen på grunn av fysiske forhold som store snømengder.

Grunnenheten i elgbestanden er familiegruppen (matriarkat) med ei voksen ku, kalv og fjordyr. Voksne hanndyr inngår vanligvis ikke i slike grupper, unntatt i forbindelse med brunst om høsten. Elgens avkom skilles vanligvis fra familiegruppen når de er ett (to) år gamle. Familiegruppene er til dels stedbundne og har gjerne tilhold innenfor et begrenset område, avhengig av årstid og beiteressurser.

Ei elgku med nyfødte kalver holder seg tett ved kalvene, klar til å forsvare dem fysisk. På grunn av sin størrelse og styrke klarer elgkyr ofte å avvise rovdyr som ulv og bjørn. Dette er en forsvarsstrategi ulik den vi ser hos hjort og rådyr, hvor kalvene «trykker» for å unngå å bli oppdaget, samtidig som mordyret mesteparten av tida holder seg på avstand og dermed unngår å røpe avkommets tilstedeværelse.

I likhet med andre hjortedyr har elgen godt utviklete sanser, kanskje spesielt luktesans og hørsel. Sidestilte øyne er egnet til å oppfange bevegelse i en vid synssektor. Flere steder på kroppen har elgen sekretkjertler som produserer signalstoff. Disse bidrar til kommunikasjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, hevding av revir og reproduksjon.

I forbindelse med brunsten sparker elgoksene også opp brunstgroper hvor de urinerer og ruller seg. Slike groper lukter sterkt og har tiltrekningskraft på andre elger. De besøkes ofte av voksne elgkyr, og det skjer trolig en form for «informasjonsutveksling» knyttet til paringsfasen.

Elgen har en rekke lydytringer, og mest vanlig er noe sutrende kontakt- og lokkelyder mellom ku og kalv. I brunsten går ofte oksene rundt og utstøter korte, nasale gryntelyder som et signal til mulige partnere. Lignende lyder kan også høres fra elgkyr i brunst.

Den norske elgbestanden består generelt av sunne og livskraftige individer. Sammenfallende med økt dyretetthet og generelt større bestand har imidlertid gjennomsnittlig størrelse og vekt på elgen sunket innen utbredelsesområdet i Norge. I ekstreme tilfeller kan dette tenkes å ha effekt på både reproduksjon og overlevelse.

Sykdom utgjør en liten andel av alle dødsårsaker i den norske elgbestanden. Alvorlige sykdommer som bakteriesykdommen miltbrann har vært fraværende i mange tiår, og en antatt virussykdom som tok livet av mange elger i Sverige for noen år siden har ikke slått til i Norge. I senere tid er imidlertid en alvorlig prionsykdom, skrantesyke, diagnostisert hos gamle elger i Midt-Norge.

Et 20-tall endoparasitter, inkludert bendelormer, rundormer og ikter er påvist hos den norske elgen. Av disse er kanskje hjernemark (Elaphostrongylus sp.) den farligste, ved at den angriper sentralnervesystemet og kan forårsake alvorlige balanse- og bevegelsesproblem. Ektoparasitter som nesebrems, flått og hjortelusflue kan være plagsomme for dyra, men er neppe direkte dødsårsak. Det samme gjelder virus som forårsaker fibropapillomatose i form av vortelignende utvekster i huden hos elg. I alvorlige tilfeller kan dette svekke dyras kondisjon.

Bjørn og ulv er i stand til å drepe elg, men i lang tid har disse bestandene vært så små at det ikke har hatt betydning for den norske elgstammen. De senere år har likevel økningen av de store rovdyra trolig hatt en viss effekt på antallet elg lokalt.

Årlig skjer det trafikkulykker på veg og jernbane som tar livet av mer enn 1000 elg, og som også rammer samfunnet dyrt i form av skade på mennesker og økonomiske kostnader. Ulykkene skjer oftest når elgen er på sesongmessig vandring og når dyra på grunn av store snømengder press ned i lavlandet og inntar veier og jernbanespor.

Den klart største dødsårsak hos elgen er imidlertid jakt. I gjennomsnitt vil om lag 90 prosent av alle elger som fødes i Norge til slutt bli skutt under elgjakt.

• Les mer om interessekonflikter mellom mennesker og ville dyr