moose

Moose er det største nålevende hjortedyret med en skulderhøyde på opptil 2,3 meter og vekt som kan bli over 800 kilo. Geviret hos oksene kan ha en spennvidde på 1,8 meter. Det imponerende geviret hos voksne elgokser (som regel av palmat type) er viktig både som våpen og statussymbol som signaliserer styrke og rang overfor artsfrender, ikke minst i forbindelse med oksenes rivalisering om brunstige kyr.

Nyfødte kalver av moose har jevnt rødbrun pels som skiftes til mer gråbrun og tykkere vinterpels etter 3–5 måneder. Eldre dyr har generelt mer gråbrun til gråsvart pels. Lyst gråhvite legger er karakteristisk for voksne dyr, kanskje spesielt hos okser. Voksne okser har ofte et velutviklet hakeskjegg. Lange bein, store ører og et langstrakt hode er andre og typiske karakteristika hos moose.

Innen utbredelsesområdet i boreale soner i Eurasia, fra Skandinavia og østover øker elgen som art i størrelse, med elger i øst-Sibir og på Kamtsjatka som de største. Både eurasisk elg og sibirsk-amerikansk moose deles ofte i underarter. Østsibirsk elg har svært mange likhetstrekk med amerikansk moose – både med hensyn til størrelse, utseende og gevirutforming. Ulike bestander eller underarter hybridiserer der de overlapper i utbredelse.

Det er mange likhetstrekk mellom moose og eurasisk elg når det gjelder biologi og livshistorie.

Store individer av moose kan bli kjønnsmodne som ettåringer, men det vanligste er at de blir drektige første gang som toåringer. Førstegangsfødende får som regel bare én kalv. Brunstperioden for moose er i september–oktober, og kalven(e) fødes i mai–juni etter en drektighetsperiode på om lag 235 dager. Ved fødselen er kalvepelsen jevnt lyst brun eller rødbrun, i kontrast til den mørkt gråbrune, nesten svarte pelsen hos voksne dyr.

Som hos europeisk elg er familiegrupper (matriarkat) med voksen ku, fjordyr og kalver grunnenheten i bestander av moose. Voksne okser lever mer solitært eller i løse «ungkarsgrupper» utenom forplantningstiden.

Moose er i hovedsak et skogsdyr, men innen utbredelsesområdet finnes den også i myrlandskap, åpnere terreng med krattskog og fjellområder eksempelvis i Rocky Mountains. Innen ulike naturtyper utnytter elgen skjul og beiter avhengig av årstidene. Det betyr at dyra kan ha sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. Viktigste sommerernæring for moose er gras, urter og løv fra en rekke treslag. Dessuten er vierarter, lyng og skudd av løvtrær viktige innslag i kostholdet, både sommer og vinter. Særlig vinterstid utgjør også skudd av bartrær viktig næringstilskudd. Vår og sommer beiter elgen ofte på røtter og undervanns-stengler av vannplanter.

I likhet med eurasisk elg har moose en rekke lydytringer som kontakt- og lokkelyder mellom ku og kalver og nasale gryntelyder som signal til mulige partnere i brunstperioden. Kyr med kalver holder tett kontakt, og i kraft av sin størrelse er moose fysisk i stand til å forsvare seg og sine mot angrep fra store rovdyr. Sommerstid utgjør grizzly- og svartbjørn en reell trussel, særlig mot kalver, mens ulveflokker er en større fare vinterstid, også for voksne individer. Predasjon er påvist å ha effekt for bestandsutvikling i flere områder hvor moose og store rovdyr forekommer side om side.

Moose er vertsdyr for en rekke endo- og ektoparasitter. Av disse er kanskje hjernemark (Elaphostrongylus sp.) den farligste, ved at den angriper sentralnervesystemet og kan forårsake alvorlige balanse- og bevegelsesproblem. «Reservoaret» av denne parasitten finnes særlig hos hvithalehjorter; de ser ut til å leve bra med parasitten, men det får gjerne fatale konsekvenser om den etablerer seg hos moose.

Moose eller amerikansk elg er et hjortedyr (Cervidae), tilhører underfamilien Capreolinae, tribus Alceini, og er nært beslektet med europeisk elg. De to regnes ofte som underarter av samme art, henholdsvis som Alces alces americanus og Alces alces alces. Noen regner moose som egen art Alces americanus til forskjell fra europeisk elg Alces alces. De to viser ulikheter både morfologisk og på kromosomnivå. Både moose og eurasisk elg deles ofte i underarter.

Vanligvis beskrives fire underarter av moose i Nord-Amerika, knyttet til ulike utbredelsesområder hvor individene varierer i størrelse og andre karakteristika. Den største underarten (Alces alces gigas) finnes i Alaska og Yukon. I Europa regnes all elg som én art, mens artsfrender lenger øst gjerne deles i tre underarter.

Systematikken innen elgslekten Alces er omdiskutert.

• elg
• hjortedyrfamilien
• dyreliv i Nord-Amerika

• Andersen, Reidar & Sæther, Bernt Erik (1996): Elg i Norge: biologi, atferd og forvaltning, isbn 82-529-1826-3
• Haagenrud, Hans (1995): Elgjakt, isbn 82-7643-044-9
• Hohle, Per & Lykke, Jon (1993): Elg og elgjakt i Norge, [ny utgave] isbn 82-7643-028-7
• Reimers, Eigil (2018): Våre hjortedyr. Yrkeslitteratur
• Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. eds. (2011). Handbook of the Mammals of the World. Vol. 2. Hoofed Mammals. Lynx Edicions, Barcelona.
• Heckeberg, N.S. 2020. The systematics of the Cervidae: a total evidence approach. Peer J. 8.