En kalender er et system for å organisere dager i uker, måneder og år, brukt til tidsregning og fastsetting av datoer. Nesten alle land i verden bruker i dag den gregorianske kalenderen.
kalender
Kalender betegner også en fortegnelse over dagene i et bestemt år med opplysninger om helligdager og lignende, også kalt almanakk.
Tidsregning bygger på at himmellegemer som Sola og Månen beveger seg på faste og forutsigbare måter. Dette gir en inndeling i perioder som stadig gjentar seg.
Jordens rotasjon rundt seg selv er årsak til vekslingen mellom dag og natt. Jordens skrå rotasjonsakse og bane rundt Sola er årsak til de regelmessige årstidene.
Månens rundgang rundt Jorden er årsak til tidsenheten måneden.
Den julianske kalenderen ble innført av Julius Caesar i år 46 fvt. Den var en reformasjon av den romerske kalenderen, og er forløperen til den gregorianske kalenderen.
Den julianske kalenderen retter seg etter solåret, og den gjennomsnittlige lengden av året i denne kalenderen er 365,25 dager. Med den julianske kalenderen ble skuddår innført, og månedene fikk sin nåværende lengde.
Den gregorianske kalenderen er en reformasjon av den julianske kalenderen. Den ble innført fordi den julianske kalenderen gradvis kom i utakt med solåret og årstidene. Den nye kalenderen justerte skuddårsreglene slik at kalenderen igjen stemte bedre med årstidene.
Den gregorianske kalenderen ble innført i katolske land i 1582 og i de påfølgende årene. I mange protestantiske land, deriblant Norge, ble den innført i år 1700. Det er denne kalenderen som brukes i dag.
Verdens alder angis i den jødiske kalenderen som antall år fra skapelsen. Dette er en flere tusen år gammel tradisjon.
Den jødiske kalenderen er en månekalender oppdelt i 12 måneder à 29 eller 30 dager, opprinnelig basert på observasjon av nymånens tilsynekomst. I 358 evt. innførte rabbi Hillel 2. en systematisert årskalender basert på astronomiske observasjoner. Der ble også solårets lengde tatt hensyn til.
Det jødiske året har 354 dager, mens solåret har 365 dager. Det var derfor nødvendig å finne en løsning for å gjøre opp for de elleve dagene som manglet, ikke minst for at helligdagene skulle falle i riktig årstid. Dette gjøres ved at det føyes til en skuddårsmåned om våren, 7 ganger i hver 19-årsperiode. Denne kalles adar sheni, den andre adar.
Den islamske kalenderen, hijri-kalenderen, tar utgangspunkt i profeten Muhammads hijra, hans utvandring fra Mekka til Medina i 622, som er år én ifølge hijri-kalenderen.
Det islamske året er et måneår. Det vil si at en måned regnes fra nymåne til nymåne og har 29 eller 30 dager. Alle måneder kan ha 29 eller 30 dager, avhengig av månefasene. Omtrent fem av årets måneder vil ha 29 dager, og de resterende har 30. Hijri-kalenderen har en sju-dagers uke, og som i den jødiske kalenderen regnes dagen fra solnedgang til solnedgang. Det islamske måneåret har 354 dager, 8 timer og 4,8 minutter fordelt på tolv måneder. Slik blir måneåret kortere enn solåret, og hvert år forskyves måneåret ti eller elleve dager bakover i forhold til den gregorianske kalenderen. De religiøse høytidene kommer derfor alltid ti eller elleve dager før fjorårets feiring.
Kalenderen er i dag i første rekke en rituell-religiøs kalender og brukes for å tidfeste årlige høytider og andre forhold som har med religionen å gjøre. Fra gammelt av har ulike solkalendere, som følger årstidene, vært i bruk parallelt med hijri-kalenderen. I dag brukes den gregorianske kalenderen også i den muslimske verden, og det er vanlig å oppgi dato og årstall både fra hijri-kalenderen og den gregorianske solkalenderen.
Hinduenes kalender er en blanding av sol- og månekalender. Solåret blir brukt i Bengal, Orissa og enkelte distrikter av Madras; for øvrig benyttes måneåret. De religiøse seremoniene følger månekalenderen.
Den kinesiske kalenderen er en såkalt lunisolar kalender. Det vil si at den skal følge både Månens syklus (vekslingen mellom månefasene) og endringene i Solas posisjon på himmelen gjennom året. Året består av 12 måneder som hver svarer til en månesyklus, slik man kan se den på himmelen. Månedene er annnenhver gang 29 og 30 dager lange, slik at året i utgangspunktet er 354 dager langt (måneår). For å tilpasse kalenderen til solåret på omtrent 365 dager, legger man til ekstra måneder etter faste regler.
Den kinesiske kalenderen bygger på en svært lang tradisjon. Ulike kinesiske kalendere kan spores helt tilbake til 1300-tallet fvt. under Shang-dynastiet.
1. januar 1912 innførte man delvis gregoriansk kalender i Kina; den ble endelig innført fra 1. januar 1929.
Den franske revoulsjonskalenderen var en kalender som gjaldt i Frankrike fra 5. oktober 1793 til 1. januar 1806. Året ble delt i tolv måneder, hver med tre uker (décades) à ti dager, og dekadens siste dag var hviledag. Etter de tolv månedene ble det lagt til fem (i skuddår seks) dager.
Utgangspunktet for den nye tidsregningen var 22. september 1792, den dagen republikken ble proklamert.
I den egyptiske kalenderen hadde året 12 måneder à 30 dager, med 5 tilleggsdager til slutt (Sothisperioden).
Den babylonske kalenderen var en månekalender med 12 måneder à 30 dager med innskutte skuddmåneder for å få overensstemmelse med solåret. Hvis nymånen viste seg på den 30. dagen, ble denne regnet som den første i neste måned.
I likhet med andre mesoamerikanske sivilisasjoner utviklet mayaene et kalendersystem med røtter i blant annet olmekisk tradisjon. Den mest særmerkte var spådomskalenderen på 260 dager som i lengde kan tilsvare en menneskelig graviditet. Spådomskalenderen er fortsatt i bruk i Guatemala og Mexico under navnet tzolk'in. Den består i at tallene fra 1 til 13 kombineres med 20 forskjellige dagnavn i en runde som vil gjenta seg etter 260 dager. I førklassisk tid kan navnet ha vært may og dermed kan ‘maya’ bety ‘tidens folk’.
Videre benyttet mayaene et solår (haab) på 365 dager, fordelt på 18 måneder à 20 dager pluss fem «usikre dager». I haab har dagene navn etter et tall fra 1 til 20 pluss et av 18 månedsnavn. Mayaene og andre folk i Mesoamerika utviklet forskjellige tidsregninger ved å kombinere disse to syklusene. Den første dagen i et nytt solår vil alltid falle på en bestemt dato i spådomskalenderen. Hver dag får sitt navn etter hvor den befinner seg i begge syklusene, altså et tall og et dagnavn fra tzolk’in pluss et tall og et månedsnavn fra haab. Etter en periode på 52 år vil alle 18 890 kombinasjoner bli repetert og verden kan begynne på nytt.
Evighetskalender, på latin calendarium perpetuum, er en kalendertabell gyldig for et langt tidsrom. I eldre tider i Norden ble slike ofte risset inn på en treskive, stokk, eller lignende, og kalt primstav eller runestav. Betegnelsen brukes nå vanligvis om en tabell til å bestemme ukedag for hvilken som helst dato over flere hundre år.
Primstav. Øverst: Sommerside av primstav fra Vegusdal i Aust-Agder, der et tre med blader symboliserer den første sommerdagen, 14. april. Olsok er merket med en stor øks, «Olavsbilen», som er kjennetegnet for Olav den hellige. Den lille øksen ved siden av viser «overføringsdagen», da liket hans ble flyttet til høyalteret i Klementskirken. Kniven ved Barsok representerer apostelen Bartolomeus, som ifølge legendene ble flådd levende og halshugd. – Nederst: Vintersiden innledes med en vott som tegn for den første vinterdagen, 14. oktober. 1. juledag har et drikkehorn som symbol, fordi øldrikking var en tradisjon fra de hedenske juleblot, med faste forskrifter i Gulatingsloven.
Primstav er en gammeldags kalender som oftest er laget av tre. Hver dag markeres med et innskåret hakk eller en strek, og hver sjuende dag har en ekstra markering. Helligdager og merkedager merkes med spesielle symboler. Primstaven har ikke navn på dager, så den kan brukes på nytt hvert år.
Primstavens viktigste funksjon er å holde orden på tidsregningen innenfor året, når man vet når året begynner, og om det er skuddår. Primstaven snus til sommersiden 14. april og vintersiden 14. oktober. I dag brukes primstav mest til pynt.
Primstaver var basert på den julianske kalender, og ble derfor vanskelige å bruke da den gregorianske kalenderen ble innført i 1700. I noen tilfeller ble likevel primstaver brukt langt ut på 1800-tallet, og da helst for å minne om start eller avslutning på visse arbeidsoppgaver innen landbruk og fiske.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.