midtvinter

I norrøn tid besto midtvinter av en fest som strakk seg over flere dager. Det var tradisjonelt en fest for å hedre gudene Odin, Tor og Frøy. Under festen ofret man til disse gudene, blot, for å få et godt og fredelig kommende år. Noen forskere mener også at festen kan ha vært til ære for de døde. Et viktig innslag i festen var øldrikking.

Midtvinterblotet ble på norrønt kalt jólablót eller jól.

Fra overgangen til middelalderen ble feiringen av midtvinter kristnet. Den ble samtidig flyttet til 25. desember, dagen som hadde blitt etablert som minnedag for Jesu fødsel. I tråd med kristningen ble det også forbudt med bloting (ofring).

Noen av skikkene fra den gamle midtvinterfesten har likevel delvis levd videre innenfor den kristne julefeiringen, for eksempel øldrikking.

Det moderne ordet jul kommer av det norrøne navnet for midtvinterfesten, jól.

Midtvinterfeiringen er vanligvis ikke markert på bevarte primstaver. Når den er markert, er den gjerne markert med prikker som skal symbolisere snø.

I Sogn og Fjordane ble dagen lenge kalt gamle nyårsdag. Dette var på grunn av tidsforskyvningen som fant sted i kalenderen med overgangen fra den julianske kalenderen til den gregorianske kalenderen på 1700-tallet. Med denne overgangen ble nemlig faste høytider og merkedager forskjøvet, og kom nå 11–14 dager tidligere enn før.

• primstav
• nyttårsdag
• jul
• blot

• Alver, Brynjulf (1981). Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen.
• Bø, Olav. (1981). Midvinter. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bd. 11. Fotografisk opptrykk. Viborg.
• Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim.
• Holck, Per. (1993). Merkedager og gamle skikker. Oslo: Cappelen.
• Sivertsen, Birger. (2003). Mari Vassause og den hellige Margareta: gamle norske merkedager. Oslo: Andresen & Butenschøn.