murkryper

Murkryperen er 15–17 cm lang, litt større enn spettmeis. Kroppen er grå hos begge kjønn, men arten gjenkjennes på de kraftig markerte røde feltene på vingene. Hannen har mørkere strupe enn hunnen. Nebbet er langt, tynt og buet.

Arten lager lyd året rundt, men sparsommelig. Sangen består av en eller flere stigende fløytetoner, og kan uttrykkes av begge kjønn. Utenom hekketiden brukes sangen til forsvar av territorier.

Føden består hovedsakelig av insekter, larver og egg, men også edderkopper og andre virvelløse dyr. Om vinteren er fluer og edderkopper den viktigste næringskilden, mens sirisser, gresshopper og små sommerfugler er viktige ved oppfostring av unger. Byttedyrene kan fanges i lufta, men som oftest leter murkryperen på overflater av bergveggen, i vegetasjon eller innimellom små sprekker.

Murkryperen lever i høyereliggende strøk med varierte steinete områder. Den finnes ofte i bratte og ulendte klipper og skråninger. Den liker gjerne at det er noe vegetasjon, samt vannkilder og tilgang på både skygge og sol. Utenfor hekkesesongen trekker de lavere ned i terrenget, men foretrekker fortsatt liknende habitater.

Murkryperen hekker i klipper og bratte fjellvegger, hvor reiret plasseres i en kløft eller bak steiner. Bygninger kan også benyttes i enkelte tilfeller. Reiret bygges av hunnen alene, og består av mose, plantefibre, røtter og gress. Hår, ull og fjær veves inn for isolasjon. Reiret har som oftest to innganger, som enten kan benyttes som inngang og utgang eller som hver sin inngang for hannen og hunnen. Par er svært stedbundne og kan returnere til den samme reirplasseringen flere år etter hverandre. Hunnen legger 3–5 pæreformede, hvite egg med små mørkerøde flekker i den butte enden. Det er kun hunnen som ruger, men begge foreldrene mater ungene etter at de er klekket.

• spurvefugler
• fugler