seter

I Norge er det knapt om gode jordbruksarealer, og derfor måtte en stor del av vinterfôret i tidligere tider høstes i utmarka og på fjellet. Om sommeren kunne husdyra oppholde seg ute og selv ta til seg det de trengte av næring. Seterdrift ble da en praktisk løsning som kombinerte lettvinn foring og foredling av mjølk til mer holdbare produkter som smør og ulike typer ost. Med jevne mellomrom ble så produktene fraktet hjem til gården. Ofte foregikk transporten med kløv.

Bygningene på setrene varierte mye både i kvalitet og størrelse. I slåtteseterområdet på Sørlandet og mjølkeseterområdet på Vestlandet dreide det seg ofte om bygninger med ett rom og åre med ljore i taket. Der det var mangel på trevirke, ble det bygd steinhus. I størsteparten av landet ble likevel bygningene på setrene laftet av tømmer. Gammel byggeskikk holdt seg lenger på setrene enn i bygda. Grue og murpipe kom senere på setra enn hjemme på gården.

De fleste seterhusene hadde to rom. Det ene var oppholdsrom, det andre, som lå mot nord, ble brukt til mjølkebu. Der det var god tilgang på tømmer, som i Trøndelag og Nord-Vestlandet, hadde man seterhus med tre rom. I det midterste var det et ildsted der ysting og koking foregikk; på endene var det oppholdsrom og mjølkebu.

De eldste seterhusene hadde ljore i taket med skjå. Ellers kom lyset fra glugger i veggene og døråpningen. På fullsetrene begynte det å komme peiser i stedet for åre på 1700-tallet. Her hang den store ystekjelen.

På mange setre var det ikke fjøs, dette var særlig tilfellet i skogfattige strøk. På Østlandet, i Trøndelag og i Østerdalen og Gudbrandsdalen hadde garder med stor buskap ofte store fjøs på setrene med både to og tre tømmerlengder. Båsene var langs langveggene, hvor kyrne stod bundet med klaver av tre som var festet med vidjer i veggene. Over hele Østlandet var det vanlig med egne hus for geiter og sauer.

Vanligvis lå imidlertid dyrene ute i innhegninger om natta. Som oftest ble disse kveene flyttet omkring på setervollen for å spre gjødsla. Der det var full drift på setrene, ble det også satt opp en låve til fôret. Disse var gjerne glisne mellom stokkene, slik at man fikk god trekk.

Den sentrale personen på setra var budeia. Ofte var dette kona på garden eller en eldre datter. Noen leide også budeie for sesongen. Budeia måtte mjølke kyr og geiter to ganger om dagen. Det var også hun som hadde ansvaret for å kjerne smør og yste ost. Hun måtte også bære vann og vaske alle kopper og kar som var i bruk på setra. De barna som ikke var arbeidsføre enda, var gjerne med på setra.

Ellers varierte arbeidet en del etter setertype. På slåttesetrene var kvinnene med i utslåtten. I mjølkeseterområdet var det kvinnene som bar hjem mjølka til gården. Barna var ofte i virksomhet som gjetere. Utstyrt med niste fulgte de kyrne til beiteområdene om morgenen og hjem til mjølking om ettermiddagen. Budeia ville dessuten lokke på dyra for å samle dem til mjølking.

Seterbruket i Norge går utvilsomt tilbake til forhistorisk tid. Ved utvandringen fra Norge til Island og de andre øyene i vest på 800- og 900-tallet ble seterbruket ført dit. Adam av Bremen skriver om Norge på 1070-tallet: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge i ødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter mjølka av feet til mat og ulla til klær.»

Landskapslovene og Magnus Lagabøtes landslov regulerer seterbruket som et eget driftsområde som var skilt fra den nærmeste utmarka, som ble drevet direkte fra gården. Gulatingsloven sier at bønder som hadde den nærmeste utmarka som beiteområde om våren, skulle flytte til seterområdet etter to måneder. Både Frostatingsloven og Landsloven slår fast at alle som ville etablere sommerseter i allmenning, kunne gjøre det med loven i hånd.

Trolig gikk det tilbake med den mer fjerntliggende setringen i seinmiddelalderen, da et stort antall ødegårder kunne brukes til slått og beite. Med den sterke bosettingsekspansjonen på 1500-tallet steg nok tallet på setre kraftig. Av matriklene fra 1600-tallet går det fram at seterbruket hadde stor utbredelse. I 1723 drev hver tredje gardbruker i Sør-Norge seterbruk. Mye tyder på at setringa i Norge kulminerte omkring 1840, da tallet på setrer var 52 000. Da begynte bøndene å legge ned setrene i bredbygdene ved Mjøsa. På landsbasis var det likevel relativt få setre som ble nedlagt mellom 1850 og 1900. Ifølge jordbrukstellingen 1907 var omtrent en fjerdedel av storfeet i Norge på setra om sommeren. Fra omkring 1900 var det en sterk nedgang i antall setre til 1980, da kurven flatet ut. Antallet setre var da i underkant av 3000.

Ved et omfattende prosjekt i perioden 2009 til 2015 ble det registrert 1689 setre eller rester av setre i utvalgte områder i 17 norske fylker. Av disse lå 465 på Vestlandet, 963 på Østlandet og 261 i Midt-Norge. Vel en fjerdepart var helt ute av bruk, mens om lag 60 prosent ble brukt til fritidsformål. På 29 prosent av disse setrene ble det slått gras eller beitet, mens det var mjølkeproduksjon på bare 4 prosent. Disse tallene sier mye om utviklingen i seterbruket.

I 2020 var det 781 setre i aktiv drift i Norge; over halvparten av disse setrene lå i Innlandet fylke. Den sterke nedgangen i antall setre i drift skyldes dels at det er færre bruk som driver mjølkeproduksjon, dels at bøndene ikke finner det hensiktsmessig å drive seterbruk. Nedgangen har blitt noe bremset ved at det i 1989 ble innført statlige tilskudd til seterdrift. I de senere år har også betydningen av å bevare kulturlandskap og tradisjonelle bygninger fått økt oppmerksomhet. 19 seteranlegg var fredet høsten 2016.

Det er bare et fåtall av mjølkeseterbrukerne som foredler mjølka selv. I 2015 var det 61 setre i Hordaland, Møre og Romsdal og Trøndelag som fikk tilskudd for å produsere smør og ost på stedet. De fleste moderne setre har mjølkeanlegg, kjøletank og veg helt fram, slik at mjølka kan hentes med tankbil. Arealet rundt setra er ryddet og dyrket opp og blir gjødslet.

• Jordbruk i Norge
• fellesseter
• sel – seterhus
• immateriell kulturarv

• Gjerdåker, Brynjulv (2002). Norges landbrukshistorie III 1814-1920. Oslo.
• Frislid, Ragnar (1993). Seterlandet. Oslo: Cappelen. Les boka på nb.no
• Pedersen, Ragnar (1974). Seterbruket på Hedmarken: fra system til oppløsning. Hamar. Les boka på nb.no
• Reinton, Lars (1955-61, 3 b.). Sæterbruket i Noreg. Bind 1 Bind 2 Bind 3
• Reinton, Lars (1976). Til seters: norsk seterbruk og seterstell. Oslo: Samlaget. Les boka på nb.no
• Solheim, Svale (1952): Norsk sætertradisjon. Oslo. Les boka på nb.no
• Stensgaard, Kari (2017). Hvordan står det til på setra? Registrering av setermiljøer i perioden 2009-2015. NIBIO rapport vol.3 nr. 88.
• Østberg, Kristian (1930). Seterbruket i Norge. Oslo. Les boka på nb.no