Frankenstein

Victor Frankenstein blir tidlig interessert i naturvitenskap, og når moren hans dør i ung alder, blir denne interessen fokusert på en utforsking av liv og død. Etter avbrutte universitetsstudier forsøker han å gi liv til et individ satt sammen av deler fra døde mennesker (og dyr). Når han får det til, får han sjokk av hvor forferdelig vesenet er blitt, og det overlates til seg selv.

På grunn av sitt skrekkelige utseende blir monsteret utstøtt overalt. Monsteret krever at Frankenstein skal lage kvinnelig make til seg. Frankenstein går med på dette, men ombestemmer seg idet han er ferdig. Etter dette bestemmer monsteret seg for å drepe Frankensteins nærmeste og drive ham til desperasjon.

Det pågikk en kontroversiell debatt blant medisinere og anatomer på 1810-tallet om hvordan livet skulle forstås. Vitalistene mente livet måtte tilføres på en måte som var utenfor menneskelig viten, mens materialistene mente livet var integrert i alle organismer. Dette hadde konsekvenser for religionens plass. Hvis materialistene hadde rett, trengtes jo ingen gud for å skape nytt liv. Mary og Percy Shelley hadde i perioder nær omgang med den ledende av materialistene, William Lawrence.

Fra 1802 av hadde Luigi Aldani (nevø av Luigi Galvani) hatt demonstrasjoner i England av døde legemer av dyr og mennesker som ble tilført galvanisk strøm. Disse begynte da å bevege seg som om de var i live. At livet var elektrisitet, eller noe som lignet, var en fremtredende teori.

I forordet til 1818-versjonen av romanen henvises det til en «Dr. Darwin», som ifølge rykter hadde observert at det hadde oppstått liv i en krukke med kokt pasta. Det er Charles Darwins bestefar Erasmus det er snakk om, og uavhengig av sannhetsgehalten var poenget å fokusere på såkalt spontan generasjon – hvorvidt liv kan oppstå av seg selv.

Den fullstendige tittelen til Mary Shelleys roman var Frankenstein; or, The Modern Prometheus, altså 'Frankenstein, eller den moderne Prometeus'. Ny, grensesprengende vitenskap ble på denne tiden med et samlebegrep omtalt som Promethean science ('Prometeus-vitenskap'). Ved siden av politisk radikalisme og religionskritikk ble slik vitenskap sett på som samfunnsnedbrytende av det etablerte samfunnet.

Victor Frankenstein er en typisk romantisk helt som primært finner mening i tilværelsen ved å gjøre noe oppsiktsvekkende, slik at han kan sette spor etter seg i verdenshistorien: «Liv og død stod nå for meg som innbilte grenser, som jeg skulle være den første til å bryte for å fremskaffe lys til vår mørke verden. En ny art ville takke meg som deres skaper og opphavsmann; mange lykkelige og perfekte skapninger ville takke meg for sin eksistens.» Den oppdagelsesreisende Robert Walton, som Frankenstein forteller sin historie til, er av samme type. Han har forsøkt å utmerke seg i flere disipliner før han nå risikerer eget og sitt mannskaps liv i Nordishavet.

Frankenstein bruker mye tid på å fortelle om sin egen familie og hvor mye han setter pris på den, men dette virker ikke helt troverdig, siden han i forbindelse med studier og eksperimenter holder seg borte i flere år. Når Frankenstein selv blir en slags far til monsteret, svikter han i hvert fall som forelder, noe som monsteret med rette anklager ham for. Samtidig er ikke dette bare snakk om empati og språk. Monsteret har en kropp det ikke kan snakke seg vekk fra. Det er dømt til et liv utenfor samfunnet.

At monsteret blir ondt, er helt i tråd med Shelleys far, William Godwins, teorier: Hvis noen behandles dårlig, så blir de onde. Det er likevel for lettvint å fastslå at Mary Shelleys sympati er med monsteret alene. Den er like mye med Frankenstein, som tross sine feil prøver å overskride grensene for hva som var mulig, og forbedre menneskehetens situasjon.

De britiske romantikerne satte Jean-Jacques Rousseau høyt. Hans skrifter har preget Frankenstein på flere vis. Emile innledes med en påpekning av at mennesket skal vri og vrenge på alt mulig, det klarer ikke å la noe være i fred. Men han sier samtidig at hvis vi ikke gjorde dette, ville alt bare ha vært enda verre. Det er videre nærliggende å lese monsterets historie som en bevegelse fra naturtilstanden til samfunnstilstanden, slik Rousseau beskriver i Om ulikheten. For seg selv ute i naturen forholder monsteret seg uproblematisk til sine omgivelser. Det er verken godt eller ondt, det bare er. I møtet med mennesker lærer monsteret om rangforskjeller, eiendom, stolthet, egoisme og så videre. Man kan ellers merke seg at Victor Frankenstein kommer fra Genève, samme sted som Rousseau, og at Victors beskrivelser av å være utestengt fra samfunnet har store likheter med Rousseaus Den ensomme vandrers drømmerier. Mary og Percy Shelley hadde et tett leseprogram av klassikere og ny vitenskap, og det finnes spor etter mange andre forfattere også.

Romanen ble utgitt anonymt 1. januar 1818. Anmelderne var i stor grad bundet av oppdragsgivers politiske linje, og boken fikk derfor flere negative anmeldelser. Walter Scott gav den god anmeldelse. Romanen hadde en dedikasjon til William Godwin, men også handlingen ble koblet til hans radikale filosofi. Percy Shelley var tilhenger av Godwin, og flere tippet derfor at han var forfatteren. En ny utgave med Mary Shelley som forfatter kom i 1823.

Den første bruken av Frankenstein som bilde på noe utenfor litteraturen, var innen politisk satire i betydningen: «Hvis vi gir politiske rettigheter til de lavere klasser, vil vi skape et monster vi vil ha vanskeligheter med å kontrollere». En slik tolkning var neppe i tråd med Mary Shelleys syn. Slik har det heller ikke vært med senere tolkninger. De har tidligere hovedsakelig vært brukt som en advarsel mot å opptre som gud, mens de i dag som regel brukes som en advarsel mot å tukle med naturen. Men Mary Shelley var ikke religiøs og ingen motstander av ny vitenskap og teknologi.

Den kostbare førsteutgaven av Frankenstein var ikke tilgjengelig for mange. I 1823 ble det imidlertid laget en teaterversjon, Presumption; or, the Fate of Frankenstein, som ble en suksess. Etter denne fulgte mange andre, noen av dem syngespill eller pantomimer.

Den mest berømte filmatiseringen, James Whales Frankenstein fra 1931, var basert på en slik dramatisering (av Peggy Webling fra 1927). Den ikoniske utformingen av monsteret, spilt av Boris Karloff, var inspirert av leirmonsteret fra Golem-filmene og søvngjengeren i Dr. Caligaris kabinett. Suksessen fra denne filmen gjorde at Whale kunne lage en påkostet oppfølger i 1935: The Bride of Frankenstein, av mange regnet som bedre enn den første filmen.

Senere er det blitt laget flere hundre filmatiseringer — de fleste avviker mye fra romanen. Kenneth Branaghs Mary Shelley’s Frankenstein fra 1994 følger romanen i stor grad, men har inkorporert mye av den feministiske kritikken av romanen som kom fra slutten av 1970-tallet av. I en britisk teaterversjon fra 2011, regissert av Danny Boyle, byttet skuespillerne på å spille Victor Frankenstein og monsteret annen hver dag.

En ny filmatisering av Frankenstein kom i 2025, regissert av Guillermo del Toro. Det ble knyttet store forventninger til filmen, både fordi det er lenge siden James Whales ikoniske skrekkfilm fra 1931, og fordi en filmatisk tolkning av Shelleys roman i vår tid kan påvirke det som nærmest er en fastlåst representasjon av monsteret.

Mary Shelley fikk utgitt Frankenstein på nytt i 1831 mot at hun lagde en ny versjon. Utgiver kunne på denne måten påberope seg en noe tvilsom copyright. Romanen er ikke veldig forskjellig fra den opprinnelige. Det vitenskapelige er en del nedtonet, mens betydningen av alle mulige familierelasjoner er utdypet. Dessuten er Victors adoptivsøster Elizabeth, som han skal gifte seg med, endret fra hans kusine til at de to ikke er i slekt.

Den mest interessante forskjellen er i det nyskrevne forordet. Selv om romanen ikke har noen religiøs dimensjon, verken i opprinnelig eller ny versjon, skriver hun her om hvor skremmende det er å etterligne Skaperens fantastiske innretning. Dette blasfemiske aspektet var noe publikum umiddelbart hadde grepet fatt i, og som virket tilbake på Mary Shelley.

1831-forordet inneholder også en beretning om hvordan hun fikk ideen sommeren 1816 ved Genfersjøen i samvær med Percy Shelley, Lord Byron, John Polidori (Byrons lege) og Marys stesøster Claire Clairmont. Denne fortellingen er en iscenesettelse av hvordan hun selv «fødte» sitt verk/monster på samme måte som Frankenstein selv. Kritiske studier har påvist mange momenter som er uriktige i denne beretningen. Det viktigste holdepunktet er Polidoris dagbok fra det samme oppholdet. (Mary var ikke klar over at denne fantes.)

Mary skriver i 1831-forordet at Percy kun skrev forordet til 1818-utgaven (i hennes sted). Det er sannsynlig at Percys bidrag er større, men det er vanskelig å fastslå hvor mye, siden Mary og Percy i samarbeid tilslørte dette.

Frankenstein ble lenge ansett for å være mer interessant enn god. Dette endret seg fra 1970-tallet av. Litteraturviteren Ellen Moers kom i 1974 med en oppsiktsvekkende lesning av romanen som fødselsmyte. Hun fant mange strukturelle likheter mellom romanen og et svangerskap. Dessuten leste hun Frankensteins hysteri etter skapelsen av monsteret som fødselsdepresjon. Hun koblet også monsterets ensomhet til den ensomheten Mary Shelley ofte hadde gitt uttrykk for, og ikke minst alle som døde rundt henne, inkludert egne barn.

Moers’ nylesning utløste stor aktivitet blant angloamerikanske feministiske litteraturforskere. Man så Mary Shelley som en underkjent forfatter i skyggen av Percy, og man lette etter spor av teoriene til moren, Mary Wollstonecraft. Man antok også at romanen var blitt undervurdert fordi de ble kategorisert som gotisk eller science fiction. I løpet av få år spredte denne interessen seg til et vidt spekter av fortolkninger, og mengden akademiske artikler om Frankenstein har vært svært stor siden 1990-tallet.

Det finnes et utall utgaver av begge versjonene av Frankenstein. For 1818-versjonen anbefales Oxford World’s Classics utgave. For 1831-versjonen anbefales Penguin Classics. 1818-versjonen kom på norsk i 2005 (Kagge). 1831-versjonen kom på norsk i 1976 (Gyldendal). En meget god studieutgave av 1818-versjonen er Norton Critical Edition. Den har i tillegg relaterte tekster, samtidig kritikk og nåtidig kritikk.

• science fiction
• romantikken
• skrekkfilm
• liv
• vitalisme