hansaforbundet

Det var flere forbund som gikk under navnet hansa. For eksempel hadde kjøpmenn fra 15 flanderske byer også en felles organisasjon i London: den såkalte flanderske hansa. Den viktigste av forbundet er likevel den tyske hansa som utviklet seg fra slutten av 1100-tallet. Kjøpmenn fra westfalske byer søkte til Visby på Gotland, ettersom byen var på veien til Novgorod hvor det var et tysk faktori. Kjøpmenn fra hele Tyskland deltok også i Skånefisket. De tyske kjøpmennene i Visby dannet en sammenslutning, en «hansa», med medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht til Reval (nå Tallinn).

En noe fastere organisering av byene kan føres tilbake til Lübeck i 1159. Byen opplevde i denne perioden stor vekst under lederskap av Henrik Løve som i forveien hadde erobret store landområder fra Adolf 2 av Holstein. Byen ble i løpet av 1200-tallet et økonomisk sentrum i Nord-Tyskland, delvis ved å ha kontroll over saltkilder i Lüneburg, men kanskje enda viktigere ved å være et knytepunkt for den viktige europeiske handelen med sølv.

I Brugge oppstod en tilsvarende sammenslutning, som greven av Flandern i 1252 skjenket særlige privilegier med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Det var tre dominerende grupperinger blant disse: kjøpmennene fra de westfalske byer, fra Lübeck og medlemmene av hansaen i Visby.

Rundt år 1300 hadde Lübeck etablert seg som den ledende byen innen hansaen. Byens geografiske beliggenhet ved landtungen ved Holstein, som den øst–vestgående varetransporten måtte passere i en tid da sjøveis trafikk rundt Jylland ennå var for farlig, gjorde den til et naturlig knutepunkt. I tillegg hadde Lübeck som nevnt herredømmet over saltkildene i Lüneburg, som leverte det nødvendige råstoffet til sildefisket i Øresund. Hovedsetet ble derfor flyttet fra Visby til Lübeck. Den eldre sammenslutningen mellom kjøpmenn ble dermed avløst av et byforbund. Lübeck lå altså strategisk til for handel både på Østersjøen og Nordsjøen, noe som la grunnlaget for handel med så vel Skandinavia som Kievriket. Gjennom traktater med byer som regulerte handelen ble det løse sambandet omformet til et fastere nettverk av byer. Viktig i så måte var en traktat med Visby som skaffet handelsfolk fra Lübeck tilgang til Novgorod. Senere ble det da også etablert et kontor her. Lignende avtaler og allianser ble ikke bare inngått i nordlige områder, men også innenfor det tysk-romerske riket. Resultatet på sikt var et gigantisk bynettverk som rommet kanskje så mange som 170 byer.

Ikke alle disse byene hadde samme rolle i Hansaforbundet. Mye oppmerksomhet har blitt viet til de såkalte Hansabyene, altså de byene der forbundet etablerte kontor: London, Brugge, Novgorod og Bergen.

Kontoret i London er først nemnt i 1282, men denne tyske hansaen (Hansa Almaniae) var neppe noe mer enn en bosetning i denne tidlige perioden. Først i 1320 ble et faktisk kontor grunnlag i London, på nordsiden av Thempsen rett vest for London Bridge. Kontoret i London fikk raskt en viktig rolle i engelsk ull- og tekstilproduksjon.

Kontoret i Brugge går tilbake til første del av 1200-tallet ved at byen tiltrakk seg tyske handelsfolk. Som i London, er det er lite som tyder på en fast organisering i den første perioden. Kontoret ble formelt grunnlagt i 1347, men det er liten tvil om at konturene av en fast organisering kan spores lengre tilbake. I 1280 ble for eksempel kontoret tvunget til å flytte til Aardenburg, men returnerte til Brugge to år senere. Den formelle grunnleggingen i 1347 er likevel viktig, også fordi det, som vi skal se, dannet mønster for organiseringen av det sentrale hansaforbundet etter 1350.

Kontoret i Novgorod har en noe annen historie. Allerede rundt 1200 ble det grunnlagt et kontor i det som da var republikken Novgorod, kalt schra. Det var handelsmenn fra det tysk-romerske riket som på denne måten fikk innpass i byen, og disse hadde, som vi har sett, nære bånd til Visby og Lübeck. Det var da også Lübeck som prøvde å ta kontroll over kontoret, men uten å lykkes helt. I løpet av 1400-talet mistet Lübeck fotfestet i byen, og i 1494 ble kontoret midlertidig stengt av Ivan 3 av Russland.

Kontoret i Bergen ble formelt opprettet rundt 1360, kanskje kort tid før. Svartedauden, som kom til Bergen i 1349, la et utgangspunkt for kontoret, ettersom både byen og det norske kongedømmet var svekket. Men også her, som ved de andre kontorene, går en løsere organisering av hansaen lengre tilbake. På 1240-tallet regner vi med at hanseatene hadde etablert seg fast i Bergen. Gårder på bryggen i Bergen ble leid ut til tyske handelsmenn i siste del av 1200-talet.

Norge var avhengig av korn fra Østersjøen, og i 1277 fikk tyske handelsmenn privilegium på innførsel av korn. Forsøk på å begrense handelen i 1282, førte til en blokade av kornimporten til Norge i 1284. Mye av handelen dreidde seg om at hansaen byttet tørrfisk fra Nord-Norge mot korn. Tørrfisk var en svært ettertraktet handelsvare i Europa og skaffet hansaen en dominerende rolle i handelen i Bergen. Maktforholdene skiftet utover på 1300-talet, men etter Svartedauden i 1349 økte det tyske oppkjøpet av eiendom på Bryggen. I 1522 fantes det ikke lenger norske eiere i området. Selv om hanseatene i løpet av 1500-tallet ble forsøkt innordet i det norske samfunnet, hadde de en viktig rolle i byens handel helt frem til 1700-tallet. Faktisk var det kontoret i Bergen som var lengst i drift, nedlagt først midt på 1700-tallet.

Medlemmene i hansaforbundet var så vel handelsmennene som de byene der handelsmennene hadde borgerskap, selv om dette ikke innebar at alle byer med tyske handelsmenn var med i forbundet. Selve forbundet vokste frem som følge av et behov for felles rådslaging og lovgivning. De beslutningene som ble fattet, ble omhyggelig opptegnet i recesser, og gradvis oppstod det tyske hansaforbund, den tyske hansa, uten at et bestemt år eller en særlig traktat dannet utgangspunkt. Man kan si at forbundet var fullbyrdet da om lag 70 byer på et møte i Köln i 1367 sluttet et forbund i kampen mot kong Valdemar 4 Atterdag av Danmark og Håkon 6 Magnusson av Norge – der særlig førstnemnte utgjorde en trussel mot hansaen ved at han i 1361 erobret Gotland og dermed hadde kontroll over begge sider av Øresund. Hansaforbundet var aldri en stat, selv om lovgivning og militære styrker gjerne er knyttet til statskonseptet. De to grunnleggende elementene i Max Weber sin definisjon av stat, voldsmonopol og et fast definert territorium, gjør at hansaforbundet ikke oppfyller kriteriene for å kalles en stat. Det er de som mener at forbundet var en konføderasjon, men heller ikke dette medfører riktighet. Bare noen få av byene i forbundet var bystater, altså den typen suverenitet som medlemmene av en konføderasjon gjerne må ha.

Ordningen med recesser står i forbindelse med en konsensusbasert beslutningsstruktur. I forbindelse med at det oppstod saker som måtte diskuteres og bestemmes, ble medlemmene kalt inn til et møte, vanligvis hetende Tagfahr, men stundom også hansadag (Hansetag). Representanter fra de lokale forbundene ble utpekt, kalt rådssendebud (Ratssendeboten), ikke sjelden med fullmakt fra forbund som ikke sendte representanter. Etter diskusjoner der hovedpoenget var å komme til enighet, ble det forslaget som hadde ideelt sett ensstemmig oppslutning lest opp for representantene. Det ble dernest vedtatt som en bindende recess dersom ingen protesterte. I de tilfellene der det ikke var mulig å oppnå tilstrekkelig konsensus, ble noen medlemmer pekt ut med mandat til å finne en minnelig løsning.

Kontorene fungerte som laug, altså de hadde selvstyre. De hadde egen kasserer, egne lover og eget segl. Lauget ble ledet av en oldermann (Ältermann). Etter mønster fra Brugge (1347), ble en tredjedelsordning innført for hele forbundet i 1356. Den dreidde seg om at medlemmene var delt i hver sin tredjedel, den vendiske og saksiske tredjedel, den westfaliske og prøyssiske tredjedel og den godlandske, livlanske og svensketredjedel. Fra hver tredjedel ble det valgt to oldermenn (Ältermänner) og seks medlemmer til å administrere et kontor. Målsetningen var å sikre en rettferdig representasjon av medlemmene og dermed senke konfliktnivået. I 1554 ble det innført en firedeling for ytterligere redusere konflikter og gjøre administrasjonen mer effektiv.

Hansaforbundet var sterkest fra midt på 1300-tallet til midten av 1400-tallet. Etter den tid begynte samholdet å slå sprekker. Lübeck var i hele denne epoken den ledende byen. Lübecks førerstilling var imidlertid ikke formelt fastslått, og heller ikke ubestridt. Som tvangsmiddel overfor gjenstridige ble det av og til benyttet utelukkelse (Verhansung). Til dekning av forbundets utgifter ble det oppkrevd en pundtoll.

Hansaen var på 1300- og 1400 en økonomisk stormakt i Nord-Europa, kanskje særlig i Baltikum og Skandinavia. En rekke byer ble grunnlagt av forbundet i Baltikum, fremdeles med sterke spor av tysk kulturell og språklig påvirkning. Konflikten med Valdemar Atterdag og Håkong Magnusson er allerede nemnt, og det er de som mener at Kalmarunionen fra 1397 også var en reaksjon på den tiltakende hanseatiske påvirkningen på skandinavisk politikk.

Fra høydepunktet, hundreåret mellom 1350 og 1450, markerte siste del av 1400-talet begynnelsen på slutten for hansaforbundet. I 1494 stengte russerne kontoret i Novgorod, og selv om det åpnet igjen i første del av 1500-talet hadde det nå ikke samme selvstendighet som tidligere. Samtidig mistet skånefisket mye betydning. Nedleggelsen av de tyske faktoriene i Oslo og Tønsberg førte i sin tur til at handelen på Østlandet gled over til nederlenderne og danskene.

Rundt 1560 ble de tyske kjøpmennene og håndverkerne i Bergen innordnet i det norske borgersamfunnet, og selv om det hanseatiske kontoret fortsatte å eksistere, var dets overmakt nå knekket; de norske borgerne i Bergen vant i stadig stigende utstrekning inngang i handelen med Nord-Norge.

Kontoret i Brugge ble i 1545 flyttet til Antwerpen, men denne byens handel ble helt lammet ved den spanske erobringen og Schelde-sperringen i 1585. I 1598 stengte dronning Elizabeth kontoret i London (Stahlhof). Etter hvert fikk hansabyene motstridende interesser, og dette var den mest avgjørende faktoren for oppløsningen av hansaforbundet.

Farten rundt Jylland, som fikk økende betydning fra cirka 1400, svekket også Lübecks posisjon, og byens monopolstilling skapte økende misnøye. Denne situasjonen gav nederlendere og til dels engelskmenn økt innflytelse i østersjøområdet.

Etter Lübecks nederlag overfor Danmark i 1536, bestod hansaforbundet stort sett bare i navnet, selv om en siste hansedag ble holdt i 1669. Navnet er senere bevart av de tre «hansestedene» Lübeck, Hamburg og Bremen. Handelsstrukturene og dessuten den kulturelle påverkningen skulle bestå, om enn i ulikt omfang, utover på 1500-tallet. Det er mange faktorer som forklarer hvorfor hansforbundet gikk i oppløsning, men den kanskje viktigste er at forbundet ikke klarte seg i konkurransen mot de sterkere og mer byråkratiserte statene på 1500-tallet. I større grad enn middelalderstater, ønsket stater på 1500-tallet sterkere kontroll med alle sider av statens virke, politisk, økonomisk så vel som kulturelt. I så måte hadde hansaforbundet, som verken var en stat eller en konføderasjon, mye å stille opp med.

• Bergens historie
• Hansakogg

• «Fiskeeventyret» – Norgeshistorie.no

• Bendixen, Bendix Edvard: Tyskernes handel paa Norge og det hanseatiske kontor i Bergen, 1915–16, 2 b
• Bjørsvik, Elisabeth & Per Solberg, red.: Hanseatene og Norden, 1996
• Dollinger, Philippe: The German Hansa, 1999 (The emergence of international business 1200–1800)
• Helle, Knut med flere: Bryggen: Hanseatenes Kontor i Bergen, 1981
• Kürtz, Hans Joachim: I Hanseatenes tider: handel og vandel på hansakontorene i Bergen, Brügge, London og Novgorod, 1984
• Schildhauer, Johannes: The Hansa: history and culture, 1988
• Schreiner, Johan: Hanseatene og Norges nedgang, 1935
• Schreiner, Johan: Hanseatene og Norge i det 16. århundre, 1941
• Øye, Ingvild, red.: Bergen and the German Hansa, 1994
• Øystein Hellesø Brekke: Kontoret: hanseatenes historie. 2024