jeg

Innen psykiatri og klinisk psykologi betegner «jeg» de psykiske strukturer som er knyttet til bevisstheten og til den ytre virkelighet, men som samtidig opererer ubevisst i forhold til driftene og deres regulering.

Ifølge psykoanalytisk teori er jeg-et den realitetsorienterte, regulerende personlighetsinstansen. Sigmund Freud brukte selv de tyske betegnelsene Ich ('jeg'), Über-Ich ('over-jeg') og Es ('det') for å benevne de tre instansene i personligheten, mens de i engelsk terminologi er blitt «oversatt» med ego, super-ego og id. I moderne personlighetspsykologi rommes jeg-begrepet av det mer omfattende begrepet selvet.

Jeg-psykologi (egopsykologi) vektlegger realitetsvurderinger, forsvarsfunksjoner og personens evne til å syntetisere (forene, organisere og binde sammen) ulike drifter, behov og krav i forhold til den ytre verden. Jeg-psykologi har særlig betydning for den teoretiske forståelsen av lettere psykiske lidelser innenfor en psykodynamisk referanseramme.

Jeg-et som begrep har vært gjenstand for ulike oppfatninger blant filosofer, for eksempel:

• som den totale person, enheten av kropp og sjel
• som sjelen med dens innhold av forestillinger, følelser, viljeimpulser og så videre
• som selve sjelen i motsetning til, og som bærer av bevissthetsinnholdet

Skeptiske filosofer (blant andre David Hume) benektet gjerne realiteten av et «jeg» i den siste betydning, det vil si som «mental substans» i George Berkeleys språkbruk. Hos noen filosofer stilles «jeg» opp som motsetning til objekter som erfares eller erkjennes, som subjektleddet i erkjennelsesrelasjonen. Hos Johann G. Fichte er jeg-et og dets erkjennelse av et ikke-jeg et grunnleggende filosofisk utgangspunkt.

«Jeg» brukes nå ofte som ensbetydende med subjekt eller selvbevissthet.

• psykodynamisk psykiatri
• objektrelasjonsteori