Salongflygel.
Flygel er et klaverinstrument som spilles med tangenter. Tonene i flygelet skapes ved at hammere slår mot strenger som ligger vannrett i instrumentet.
Flygelet er den mest utviklede formen av klaverinstrumentene. Siden 1800-tallet har det hatt en sentral posisjon innen vestlig kunstmusikk, både som soloinstrument og som akkompagnements- og ensembleinstrument.
Betegnelsen flygel stammer fra tysk Flügel ('vinge') og viser til instrumentets karakteristiske form. Historisk ble betegnelsen brukt om flere typer store tangentinstrumenter med horisontal montering av strengene, for eksempel cembalo og tidlige hammerklaverer.
I moderne terminologi skilles det normalt mellom pianoet, som står opprett, og flygelet, der strengene ligger horisontalt.
Flygelets historie er knyttet til eldre tangentinstrumenter som klavikord og cembalo. Disse instrumentene dominerte i europeisk musikkliv fra renessansen og fram til 1700-tallet, men hadde begrensninger i dynamisk variasjon og klang. Målet var å utvikle et instrument som kunne kombinere cembaloets klanglige fylde med klavikordets uttrykksmuligheter, med hammerklaveret som utgangspunkt.
Den italienske instrumentbyggeren Bartolomeo Cristofori (1655–1731) regnes som oppfinneren av hammerklaveret. Hans instrumenter fra begynnelsen av 1700-tallet hadde en mekanisme som gjorde det mulig å variere lydstyrken gjennom anslagsstyrken på tangentene. Dette var et vesentlig teknologisk framskritt i den europiske instrumentbyggingen og ble grunnlaget for det som senere utviklet seg til det moderne flygelet.
Gjennom 1700- og 1800-tallet ble instrumentet videreutviklet av instrumentbyggere som Gottfried Silbermann, Johann Andreas Stein, John Broadwood, Henry Steinway og Sébastien Érard. Samtidig med den musikalske utviklingen hos komponister som Haydn, Mozart, Beethoven og Chopin fikk flygelet omfattende tekniske forbedringer, blant annet sterkere rammeverk, økt strengespenn og mer avanserte mekaniske løsninger. Disse innovasjonene gav større toneomfang, kraftigere klang og større muligheter for nyanser i spillet.
Det moderne flygelet er resultatet av flere hundre års teknologisk utvikling innen instrumentbygging. Konstruksjonen består i hovedsak av strengene, metallrammen, klangbunnen, stolene, mekanikken og pedalsystemet. Samspillet mellom disse komponentene er avgjørende for instrumentets klanglige egenskaper og nyanser i volum.
Som i andre klaverinstrumenter oppstår tonen når en hammer anslår en streng som settes i vibrasjon. Vibrasjonene overføres via stolene til flygets klangbunn, som fungerer som instrumentets primære resonator. Klangbunnen forsterker strengens svingninger og gir instrumentets karakteristiske klangvolum og klanglige rikdom.
Strengenes oppbygning varierer gjennom flygelets register. I diskanten er hver tone vanligvis utstyrt med tre strenger stemt unisont, mens tonene i mellomregisteret har to strenger. I bassregisteret benyttes én enkelt streng per tone. Disse har betydelig masse og er omspunnet av kobbertråd for å oppnå tilstrekkelig dybde i klangen. Strengene er festet til en støpejernsramme som må tåle en samlet strekkbelastning på opptil 18 tonn.
Mekanikken i et flygel er blant de mest avanserte konstruksjonene blant musikkinstrumentene. Den overfører tangentenes bevegelser til hammerne med stor presisjon, og gjør det mulig å kontrollere både anslagsstyrke og klangfarge. I motsetning til et opprettstående piano bidrar den horisontale plasseringen av strengene til at hammerne kan falle tilbake ved hjelp av tyngdekraften, noe som gir raskere repetisjon og større kontroll i spillet.
Pedalene utvider instrumentets uttrykksmuligheter ytterligere. Høyre pedal, ofte kalt sustainpedalen, løfter samtlige dempere fra strengene og lar tonene klinge fritt også etter at tangentene er sluppet. Venstre pedal (una corda-pedalen) reduserer lydstyrken og påvirker samtidig klangkarakteren ved at hammerne treffer færre strenger eller et annet område av hammerfilten. Konsertflygler er vanligvis også utstyrt med en tredje pedal, plassert i midten (sustenutopedalen). Denne gjør det mulig å holde bestemte toner eller akkorder klingende mens andre toner dempes på vanlig måte.
Flygelets konstruksjon gir generelt lengre strenger, større resonansflate og bedre mekanisk respons enn det opprettstående pianoet. Dette resulterer i en fyldigere klang, større dynamisk spennvidde, og mulighet til mer nyansert artikulasjon i spillet. Av denne grunn har flygelet siden 1800-tallet vært det vanligste klaverinstrumentet i konsertsammenheng.
Flygelets plass i det musikalske livet har vært nært knyttet til både sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Fram til slutten av 1800-tallet var verken flygel eller piano vanlig i private hjem. Produksjonskostnadene var høye, og instrumentene var derfor hovedsakelig tilgjengelige for aristokratiet, velstående borgerskap og profesjonelle musikkinstitusjoner.
I løpet av industrialiseringen ble produksjonsmetodene mer effektive, samtidig som den økonomiske veksten i mange europeiske land bidro til økt etterspørsel etter musikkinstrumenter. Pianoet fikk gradvis en sentral rolle i hjemmets musikkliv, og ble et viktig symbol på kulturell dannelse og sosial status. Flygelet ble imidlertid et mer sjeldent instrument i hjemmene på grunn av høyere kostnader og større plassbehov.
Gjennom 1800- og 1900-tallet styrket flygelet sin posisjon som konsertinstrument. Instrumentets store klanglige kapasitet gjorde det velegnet både som soloinstrument og som del av større ensembler. Flygelet fikk en sentral rolle innen den klassiske konserttradisjonen og ble etter hvert også tatt i bruk innen jazz, populærmusikk og kirkemusikk.
I dag finnes flygler først og fremst i konsertsaler, utdanningsinstitusjoner for musikk, kulturhus, kirker og innspillingsstudioer. Salongflygler og stueflygler har dessuten i noen grad gjort instrumentet tilgjengelig i private hjem med tilstrekkelig plass og økonomiske ressurser.
Norsk produksjon av flygler har vært begrenset sammenlignet med utviklingen i sentrale europeiske land og i Nord-Amerika. Her er markedet er relativt lite, og innenlandsk produksjon måtte konkurrere med etablerte produsenter fra blant annet Tyskland, England, Frankrike og senere USA.
Den mest betydelige norske klaverfabrikken var Brødrene Hals i Christiania (Oslo), grunnlagt i 1847. Bedriften fikk stor anerkjennelse for sine pianoer og harmonier, men produserte også et mindre antall salongflygler og konsertflygler.
Også Jacob Knutsen i Bergen er kjent fra norsk klaverhistorie. Virksomheten var hovedsakelig rettet mot produksjon av pianoer, men bygde også mellom ti og tolv konsertflygler.
Firmaet F. Hellstrøm Flygelfabrikk leverte også flygler til det norske markedet, men dokumentasjon av produksjonsomfanget er mangelfull.
Selv om Norge aldri utviklet en omfattende flygelindustri, er disse bedriftene viktige kapitler i norsk instrumenthistorie. Aktiviteten viser at internasjonale håndverks- og konstruksjonsprinsipper ble tilpasset norske forhold, og dokumenterer at piano- og flygelbygging i Norge var en del av den europeiske aktiviteten innen instrumentbygging.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.